Navn, alder: Mika Martinussen, 49Band: Beaten To DeathAktuell med: Mikas Quiztravaganza med Arktisk Filharmoni og Anne Nymo Trulsen på Storgata Camping 11. juni.Gig-aktuell: Slippfest – omsider! – for vårt femte album «Laat maar, ik verhuis naar het bos» i Oslo 18.–19. juni.

– Kan du beskrive hvilken musikk du spiller?– Musikken til Beaten To Death er ganske slitsom både å spille og å høre på, men den har også noen forsonende trekk som gjør den litt mer spiselig. Vi kokkelerer jo riktignok innenfor den bråkete og smale sjangeren «grindcore», men rører også andre ingredienser inn i metallgryta vår. Nam nam.

– Du får en pistol mot tinningen, og må synge karaoke foran et fullsatt Alfheim stadion.– Min eneste erfaring med karaoke så langt i livet er å synge Carly Rae Jepsens «Call Me Maybe» på en bitte liten karaokebar i Hiroshima. Hun som eide baren holdt på å le seg i hjel, som jeg antar betyr at jeg sang den skikkelig bra. Så da får det bli Carly Rae-reprise på Alfheim.

– Hva er din verste opplevelse på scenen eller turne?– Tja, riktignok har det vært både pinlige og ubehagelige hendelser både på og av scenen, men det er liksom en del av pakka. Føler jeg driter meg ut med et eller annet hver eneste gang jeg står på en scene, hehe. Før jeg begynte som bassist i Beaten To Death hadde jeg ganske lite band-erfaring – av den sorten, i hvert fall – så der har det vært litt læringskurve når det kommer til både konserter og turnéring.

– En gjenglemt bass på et spillested i Zürich var f.eks. en sånn hendelse jeg og en ordknapp og hoderystende tsjekkisk band-sjåfør gjerne skulle vært foruten. For ikke å snakke om alle ganger jeg har røket en streng, mistet bassen i gulvet, ikke fått lyd i amp’en, tråkka ut en kabel eller satt håret fast i noen. Men jeg lærer!

– Så kan jeg jo også legge til at av alle utfordringer jeg hatt som teater-trommis, er det å komme meg igjennom en trudelutt på en litt sur blikkfløyte under en forestilling på Nationaltheatret – uten å le høyt og upassende inn i fløyta – det mest krevende. For å i det hele tatt ha sjans, var jeg nødt til å se for meg de grusomste bilder fra Auschwitz. Sto i skarp kontrast til den koselige barneforestillinga «Den utrolige historien om den kjempestore pæra», kan du si.

– Du bookes av Den Norske Opera, og får sette opp hva du vil på den såkalte rideren, uten noen økonomiske begrensninger.– Njæ, jeg trenger ikke noe annet enn vann og en baguette før konsert, og litt øl og potetgull etterpå. Men ok, jeg kan godt be om en timelang massasje mens Operakoret framfører lavmælt gregoriansk munkesang og duften av nylaget thaimat sprer seg i lokalet.

– Nevn et band eller en artist du rådigger, som folk flest neppe ville trodd om deg.– De som kjenner meg blir neppe overrasket uansett hva jeg sier at jeg rådigger, men folk som bare kjenner meg fra Beaten To Death vil kanskje stusse over at mitt favorittalbum for tiden er Connie Francis – «More Italian Favorites». Kjøpte det på eBay for en måneds tid siden, og hører på det hver dag – til tross for at det er tre hakk i første låt. È bella!

– Vi gir deg guddommelige krefter, som gjør at du får gi nytt liv tilbake til en død musiker. Hvem velger du å hente tilbake, fra andre siden og hvorfor?– Puh, her er det mange å ta av, gitt. Men hvis jeg blant avdøde helter som f.eks. Frank Zappa, Allan Holdsworth, Chris Squire, Eddie Van Halen, Sharon Jones og Jan Johansson skal velge en som ble tatt fra oss altfor tidlig og fortsatt åpenbart hadde mye musikk å gi, så går jeg for Metallicas gamle bassist Cliff Burton. Kunne passe bra om han gjenoppstår 27. september i år, som jo er 35 år etter den veldig unødvendige bussulykken i Sverige.

– For at balansen skal opprettholdes, må en annen musiker innstille sin produksjon. Hvilken musiker kunne du tenke deg å bringe til evig taushet?– Det hender jeg drar fram Soundhound-app'en hvis det spilles fæl musikk på en kafé eller i en butikk, bare for å holde oversikt over hvilke artister jeg IKKE liker. Sånt kan jo være greit å vite når man skal føre dannet konversasjon med noen. Og da har jeg etterhvert lært meg at Kurt Vile er en artist jeg svært gjerne vil bringe til taushet. Han kan ødelegge selv den lyseste sommerdag med det monotone gnålet sitt. Så Kurt; hysj på seg!

– Hva er det verste stedet du kunne blitt booka til? Hvorfor?– Support for Kurt Vile. Hi hi, nei da, han er sikkert hyggelig, han. Som DJ har jeg allerede vært booka til det verste stedet jeg kan bli booka til: bryllup, 50-årsdager, julebord og firmafester. Hjelp. Hva er det med folk? Ble også en gang trua med juling da vi spilte med en pub-trio på en bygdefest på Myre. Ser for meg at hvis jeg tar med meg Beaten To Death dit en dag så vil det gå troll i ord, om du skjønner hva jeg mener.

– Hvis du skulle gjort et sjangerbytte – hvilken musikk skulle du laga da?– Det måtte vært noe i samme gate som et av mine absolutte favorittband MUNA, altså litt sånn melankolsk elektropop. Gammel Robyn, St. Lucia, Fickle Friends, The Japanese House ... Jeg har altså SÅ lyst til å spille trommer eller bass i et sånt band. Fikk smake litt på det i for lenge siden nedlagte F.A.C.E. (blant annet på Døgnvill og som support for I Blame Coco på Rockefeller) og det var helt vilt gøy.

– Når kjente du sist trangen til å banne høyt?– Det må ha vært da jeg mistet og knuste fire Corona på føttene mine på REMA 1000 i går. Den Coronaen, altså.