– Du sendes ut på en øde øy, der du får med deg kun ei skive. Hvilken?– Nei, fy faen. Bare ei plate?

– Vi er hard med de harde!– Hehe. OK, da må det bli «If You Want Blood You’ve Got It» (1978) av AC/DC.

– Kult! Du er den tredje som har onkel Bon & co med deg. Ikke noe sjokk, men hvorfor akkurat denne?– Hovedargumentet er at hvis jeg skal være på ei øde øy, vil jeg ikke synes det er så interessant med politiske tekster, og der er jo AC/DC greie å ha med å gjøre. Av samme grunn vil jeg ikke synes det er noe kult med melankolsk musikk som gjør meg deprimert. Og da trenger jeg AC/DC fra denne tida, for det er det mest elektriske som er lagd av musikk, og dette tenker jeg at vil gi meg masse energi og få liva opp i den sløvheten som sikkert lett kan komme der ute på øya.

– Et annet aspekt er at jeg nok vil savne andre mennesker, så selv om dette ikke er den beste AC/DC-skiva, tar jeg den, fordi den vil gi meg følelsen av å være sammen med andre, og det er kult. Dessuten er det masse humor i tekstene, og det er viktig. Tekstene til Bon Scott er veldig harry, men likevel snertne på sitt eget vis, og drit morsomme.

– Gjennomtenkt og klokt, Eivind! Første gang jeg så deg live var på by:Larm i Kristiansand for hundre år siden, som gitarist i AC/DC-hyllestbandet Big Balls. Du var Angus Young. Er de ditt definitive favorittband?– Hahaha! Kødder du? Men kult! Det er jo litt sprøtt å ha ett favorittband, men, klart, det er vel det aller viktigste bandet i livet mitt, om jeg legger sammen alle åra jeg har levd. Jeg husker at jeg lå i et telt i hagen til nabo Antonsen i 5. klasse, og da betrodde jeg meg til ham at jeg heller ville ha Gibson SG Standard Walnut Brown enn å bli kjønnsmoden.

– Da svarte han at jeg heller bare skulle bli kjønnsmoden, skaffe meg en jobb og kjøpe gitaren for pengene. Haha! Men jeg kunne også levd fint på den øya med liveskiver av Elvis, MC5 og mange andre. Jeg liker jo mye annen musikk også!

– Haha! Klart du gjør! Har aldri skjønt folk som bare hører på én greie. Hva tente gnisten i deg, da?– Da jeg vokste opp, var det jo KISS det gikk, med byttiing av KISS-kort og de greiene. Men det som kicka i gang alt var da jeg fikk «Grease»-kassetten til jul som kid, og da hoppa og dansa jeg i sofaen, med vannkjemma hår, mens jeg sang til John Travolta!

– Haha! Rare bilder i hodet nå. Så kom rocken og reddet deg. Hva er og var det med rock, tror du, sånn sett fra innsiden av fenomenet.– Nei, det er jo det groovet av rock’n’roll, som ikke kan sammenlignes med noe annet. Det åttendedelsgroovet er jævla pulserende, og litt kjappere enn den du får når du går sånn passe fort, og det tror jeg påvirker hjerte og sjel på en bra måte.

– Fiffig! Har du sett AC/DC live?– Ja, mange ganger. Jeg var jo for ung til å se dem på Chateau Neuf i 81, men da de spilte i Drammenshallen noen år senere, på «Fly on the Wall»-turneen, dro jeg. Jeg hadde på meg en Ball-genser med et «Highway to Hell»-merke mora mi hadde sydd på. Hahaha!

– Haha! Hva er det beste du har sett live i hele ditt liv, da?*– Rolling Stones på Valle Hovin - «Urban Jungle»-turneen i 1991, med Bill Wyman på bass og alt. Jeg var 16 år gikk på begge konsertene, og det var så jævla legendarisk, jeg er så fan, og den gitarlyden til Keith Richards er den beste gitarlyden jeg har hørt i hele mitt liv. Det var så fett. Har lest ei hel bok om hvilket utstyr Stones brukte på de konsertene der [så kommer en lang utlegning om masse teknisk journalisten ikke skjønner et kvidder av, annet enn at det helt sikkert stemmer]

– Jeg tviler IKKE! Du får velge en låt noen andre har skrevet, og sette ditt eget navn under den.– «Masters of War» av Bob Dylan.

– Tøft! Verdens sinteste sang noensinne. Der er han Bob jaggu lynings, gett!– Ja! Og den vil jeg ha skrevet, simpelthen fordi det er den tøffeste låten som er skrevet noen gang, og at ingen noen gang kommer til å bli så tøff at de tør å skrive noe så tøft igjen. Den er så jævla bra skrevet, det er jo helt Shakespeare, også var han bare 22 år da han turte å meisle dette ned. Det er så tøft! Og så lenge det er forskjeller mellom folk, og grådighet finnes blant mennesker, vil den alltid være aktuell.

– Amen. Før jeg setter deg i karantene på den øde øya, får du ta med deg en død gjenstand ekstra. Hva pakker du i sekken?– Nå sier sikkert alle andre gitarister at de skal ha med gitar, men jeg vil ha med meg en helt spesifikk gitar, og det er Ace Frehley i KISS sin Gibson Les Paul Custom, med 3 Dimarzio DP 100 Super Distortion-pickuper og hvitt plekterbrett, for den kan man skyte opp nødraketter med. Hahahaha! Det blir så jævla bra!