Spillefilmer om større musikalske fenomen og personer later til å være den nye lage-film-av-tegneserie-trenden om man vil vinne Oscar. Spillefilmer om Amy Winehouse, Elvis Presley, Bob Marley, Cornelis Vreeswijk, Elton John, Queen, Johnny Cash/June Carter, Blaze Foley er pepret ut og kommer, og enda flere er i vente.

Selena Gomez skal spille Linda Ronstadt og venter vi lenge nok, skal sikkert Gwen Stefani spille Iggy Pop, Wig Wam-Glam spille Alf Prøysen, mens Danny DeVito kanskje endelig får oppfylt sin drøm om å spille Joey Ramone.

Problemet med alle disse er at de som spiller hovedrollene rett og slett ikke er den de spiller. Da mister man mye på veien. Det er selvsagt mye vanskeligere å gjenskape en musiker, enn en politiker, krigshelt, billedkunstner, forfatter eller hva det må være.

I hvert fall hvis de skal fremføre musikk. Forfjorårets «doku»-serie om Sex Pistols var regelrett grufull. HBO-serien «Vinyl» var bortimot helt krise (og ble, takk og lov, stoppet etter én sesong).

De må jo selvsagt bare holde på, men det er uansett kulere å se ordentlige dokumentarer eller forevige konserter. For ganske nøyaktig tre år siden presenterte Feedback «Her er 15 dritbra musikkdokumentarer». Her har du 10 til.

Rekkefølgen er vilkårlig, selv om dette sjeldent hindrer folk i å krangle på nettopp rekkefølgen, som altså er tilfeldig, og som det dermed er ingen grunn til å krangle på, bare for at man ikke har lest teksten. Det er for øvrig menn over 40 som så å si alltid står for denne aktiviteten.

Her er ei liste med noen helt eminente musikkfilmer for enhver god smak!

1. «Without Getting Killed or Caught» (2020)

(Filmen har dessverre ikke vært å få tak i på lenge, strømmekanaler og fysisk format inklusivt, men ifølge filmens egen hjemmeside skal den i løpet av 2024 gjøres lett tilgjengelig for et stort publikum. Det er både rett og bra, for denne fortjener mange flere å få se)

Her snakker vi objektiv klassiker, og du trenger ikke ha noe forhold til musikerne det gjelder heller, selv om det selvsagt setter en ekstra piff på filmen. Men trengs ikke overhodet. Storyen er så spinnvill, fra et manus fantasien ikke hadde klart å hoste opp. Virkeligheten vinner, som kjent, en slik tevling – hver gang.

Filmen er basert på dagboknotater spilt inn talende på en kassettspiller, fra Susanna Clark, kona til outlaw-country-legenden Guy Clark, som leses opp som voiceover av skuespiller Sissy Spacek (som faktisk vant Oscar for beste kvinnelige hovedrolle, for hennes tolkning av countrylegenden Loretta Lynn, i filmen «Coal Miner's Daughter» fra 1980, der hun også spilte mot The Band-trommis Levon Helm).

Ellers er det bare intervjuer, og gamle arkivopptak klippet nennsomt sammen med dagboknotatene som leses opp. Filmen er like mye et portrett av den uforlignelige Guy Clark, samtidig som den beskriver i nesten creepy detaljer det litt skrudde forholdet som var mellom ekteparet og Guy og Susannahs beste venn, Townes Van Zandt.

Det er en vond, vakker, morsom, knallhard, trist og ekstremt rørende doku, der vi følger en av de mest begavede låtskriverne som har vandret her blant oss; og han og konas felles venn, fiende og elsker, Townes Van Zandt.

2. «The Greatest Night in Pop» (2024, Netflix)

Denne har vel de fleste som er født før 1975, og mange flere, allerede sett. Dokumentaren om hvordan «We Are the World», det amerikanske tilsvaret til «Do They Know It’s Christmas?», ble til er et helt fascinerende stykke tidsdokument, om hvordan den mest spektakulært sammensatte gjengen i ett platestudio i USA ble virkelig, etter noen intense måneder, uker, dager og timer.

Et rikholdig arkiv med opptak gjort i studio i 1985 er ryggraden i fortellingen, og de backes av intervjuer fra mange av dem som fortsatt lever.

Det hele er vekselvis rørende, morsomt, pinlig og kult, ikke minst er det helt fantastisk å se en så høy tetthet av store egoer og musikalske skills, og hva som skjer når de havner i samme rom. Og hvem ville gjettet på at Lionel Richie skulle fremstå som verdens kuleste dude? Ikke jeg i hvert fall.

Men svært betryggende å se at Springsteen er helt latterlig tøff og at Dylan – også da – var en sosialt mistilpasset vriompeis. Også Stevie Wonder, a’ gitt! Og Quincy Jones! Og Michael Jackson! Og Waylon Jennings! Og Harry Belafonte! Nei, denne bør alle se. Svært, svært fornøyelig.

3. «Quincy» (2018, Netflix)

En perfekt dokumentar å se etter «The Greatest Night in Pop» er denne velregisserte godbiten om multigeniet, produsenten, musikeren, samfunnsdebattanten, familiefaren og ikonet Quincy Jones, i min generasjon mest kjent for å ha produsert og løftet Michael Jackson opp i stratosfæren, og det er vel vanskelig å forestille seg at «We Are the World» hadde blitt noe av uten hans status, autoritet og musikalske skills. Men mannen var og er (han er 91 år) så uhorvelig mye mer.

Han har hatt en musikkariere på over 70 år (han platedebutere i 1955, ett år før Elvis), blitt nominert til 80 Grammys og vunnet 28, og jobbet tett med både Frank Sinatra, Ray Charles, Count Basie, Duke Ellington, Dinah Washington og Michael Jackson. Og et tresifret antall flere.

Her møter vi den aldrende Quincy, kryssklippet med en enorm mengde sjukt kule arkivopptak, i det som oppleves som et ærlig portrett, regissert av datteren Rashida Jones (også kjent som skuespiller fra både «Boston Public», «The Office» og «Parks and Recreation»).

4. Jerry Lee Lewis: Trouble in Mind (2022, Prime og Apple TV)

Fikk ikke sett denne før i januar i år, og hadde egentlig ganske lave forventninger til den, gitt anmeldelser som ikke var helt ekstatiske. Men det er overhodet ikke noe å bry seg om, for filmen er helt fantastisk.

Regissør Ethan Coen og kona Tricia Cooke (som har klippet) har sammen med produsentene T Bone Burnett og Mick Jagger satt sammen en helt eventyrlig flott dokumentar, utelukkende skrudd i hop av et helt vilt stort materiale av arkivklipp.

Vi følger en av tidenes største legender – uansett kategori – og blir med ei av de villeste kulturelle karrierer som har funnet sted. Filmen er først og fremst en hyllest til musikeren Jerry Lee Lewis, der vi serveres det ene vanvittige (i betydning musikalsk vanvittig fascinerende og stort) klippet etter det andre, og der alle låtene som fremføres blir vist i sin helhet, og ikke klippet i stykker til en lurvete potpurri.

Coen går ikke i dybden på Lewis’ høyst problematiske forhold til myndigheter og damer, muligens et overraskende valg, gitt Coen-filmenes normalt tydelige fokus på sterke kvinnekarakterer. Her handler det derimot om musikk, og en dokumentasjon på hovedpersonens ubestridte status innen både rock’n’roll og country. Og det er kult.

Ønsker du å dykke ned i The Killers mørkeste avkroker i menneskesinnet, skal du heller lese den hårreisende biografien «Hellfire: The Jerry Lee Lewis Story» (1998), ført i pennen av Nick Tosches. Da får du et mer komplett bilde.

5. «Cocks & Crosses – musikken som ikke ville dø» (2016, YouTube Premium)

Nær, personlig og på sitt eget snåle vis rørende dokumentar om det uforlignelige bandet Årabrot, et av landets beste og mest særegne rock’n’roll-band. Vokalist Kjetil Nernes ble diagnostisert med ondartet kreft bak tungen, og tok for gitt at han kom til å stryke med, så han begynte å tenke på ethvert musikalsk avtrykk som det siste noensinne, hva angikk både plateinnspilling og konserter. Alle tape-opptak måtte sluttføres sammen med musikalsk makker og livsledsager i kona Karin Park.

Regissør og journalist André Løyning følger dem over to år, og det har blitt en film der hovedpersonen (e) heller enn å dyrke selvmedlidenheten og sorgen, endrer modus til stålvilje, ambisjoner og en svoren trang til å forvalte eget musikalske ettermæle.

Det er selvsagt ikke lett, men filmen får fram den vanvittige skapertrangen og viktigheten av dokumentasjon fra det musikalske radarparet som er noe av det aller ypperste og attråverdige vi har i Norden.

Det er heller ingen drøy spoiler å røpe at det er en slags happy ending, all den tid Nernes heldigvis lever i beste velgående. I slutten av februar i år spilte de en av de beste konsertene jeg har sett på lang, lang tid, her i Tromsø. Å se filmen på nytt nå, gir bare det hele en ekstra og kul dimensjon.

6. «Gimme Danger: The Story of The Stooges» (2016, Apple TV)

Kultregissør og filmklubbfavoritt Jim Jarmusch er superfan av både The Stooges og Iggy Pop, og dette var tenkt å bli en dokumentar om Iggy, men etter hvert som tilgangen til arkivmaterialet fra dagene i The Stooges (1967–1974) ramlet inn, endret Jarmusch fokus og bestemte seg heller for å lage en ren dokumentar om et av de mest innovative og det beste, hardeste og farligste bandet som har satt sine bein på jorda.

Historien fortelles kronologisk, fra Iggys barndom i en trailerpark i Ann Arbour, via bandet The Iguanas og kulmineringen av et av de mest mytebefengte orkestrene i rockhistorien. Der Jarmusch manglet filmatisk dokumentasjon, har han flettet inn animasjon, som er både stilig og fornøyelig.

Den på alle måter helt vanvittige historien, fra genuin rennesteinselendighet i blod og billig dop, til comebacket på Coachella-festivalen i 2003 (tredve år etter svanesangen «Raw Power»), og innlemmelse i Rock and Roll Hall of Fame, er godt fortalt. Arkivopptakene og bildematerialet er svimlende kult. Som de sier i Sverige: Ett musta!

7. The Wild World of Hasil Adkins (1993, YouTube Premium)

En 29-minutters kortfilm om en av de absolutt aller særeste, gærneste og ville soloartistene som har eksistert. Dette er mannen som genuint trodde at soloartistene han hørte på radio spilte alle instrumentene selv, fordi de alltid ble presentert på radio med kun navnet på for eksempel Elvis, grep dermed fatt selv og gjorde det selv, nettopp ved å spille alt – gitar, slagverk og vokal – selv. Samtidig.

Vi følger den mildt sagt eksentriske hovedpersonen hjemme i hagen på hytta, et ruralt sted i åsene i West Virginia, blant en haug hillbilly-rekvisitter, så som en bil malt i prikker (som han spiller en «konsert» på taket av), nedsarvede pickuper og en gammel, utrangert buss.

Filmen balanserer på en syltynn line av «eksentrisk og kult» til «mørkt og hjelpeløst», men ramler akkurat ned på rett side. Hasil Adkins ga ut skiver helt fra midten av femtitallet og trykket dem selv, og fikk et slags «gjennombrudd» da The Cramps covret hans eneste «hit», «She Said». Her skjønner vi litt mer av myten og mannen. Det er i hvert fall ikke kjedelig.

8. Sir Doug and the Genuine Texas Cosmic Groove (2015)

(per nå bare kjøpefilm, dessverre, men det er den uansett verdt. Dukker forhåpentligvis opp i en strømmetjeneste nær deg snart)

Forfatter, regissør og velkjent musikkarkeolog med Texas-musikk som dypdykkende spesialfelt, Joe Nick Patoski (som også har skrevet kritikerroste biografier om både Stevie Ray Vaughan og Willie Nelson), har laget denne helt enestående dokumentaren om en av de aller mest begavede, snurrige, eklektiske, mytiske og interessante personene i rockhistorien, den helt fascinerende Doug Sahm.

Hans historie er fortalt mange ganger, og spenner seg helt tilbake til 1952, før rocken var oppfunnet, da han som 11-åring fikk spille i backingbandet på Hank Williams siste gig, og siden i musikalsk kompaniskap med alle fra Creedence til Grateful Dead mfl.

Vi får servert sjukt mye bra arkivopptak, og følger hans ferd helt fra da han ble antatt å være britisk garasjerocker, til å bli namedroppet som en av favorittartistene til både Bob Dylan, Jay Farrar, Jeff Tweedy, Bruce Springsteen, Steve Earle osv., og til å bli både norgesvenn og svensktoppkjendis i cheesy klær på åttitallet.

Patoski har stålkontroll i kontrollrommet, og man både ler med og av hovedpersonen, mens man tas med på ei av de sprøeste «reisene» (hater egentlig ordet, men her passer det) i musikkhistorien. «The coolest cat who ever came out of the state of Texas», kaller Patoski salige Sahm. Når du har sett filmen, er du enig.

9. «Backstreet Girls – Tilbake til Muotathal» (2015, Filmoteket)

En svoren hyllest, vel så mye som en dokumentar, om et av Norges mest slitesterke, hardtarbeidende (og hardtdrikkende) rock’n’roll-band. Da filmen ble spilt inn, hadde de eksistert i 30 år, der mye motgang, og både feller og selvskudd, i platebransjen hadde satt dem på mang en prøvelse.

Men de har aldri gitt seg. De har aldri hatt noen reunion. De har aldri bedt om anerkjennelse. De har bare fortsatt med det eneste de kan og vil gjøre bedre enn de fleste, nemlig spille rock.

Stian Andersen har med denne filmen klart det krevende kunststykket å behandle både materialet og folkene det gjelder med kjærlighet og verdighet, der man kommer tidvis ubehagelig nært dem, og uten å tråkke opp loslitte stier i rockumentarfaget.

Dessuten lar han gutta selv fortelle storyen, godt hjulpet av noen «talking heads», der særlig bransjeveteran Terje Engen er jævlig god og presis.

Som i filmene «DIG!» og «The Story of Anvil» får i tillegg regissøren en helt vill historie å følge underveis, som bare skjer, helt av seg selv, noe som også gjør filmen til noe mer enn «bare» en standard dokumentar. Får du ikke lyst til å høre høy og hard boogierock av denne filmen er det uansett ikke håp. For deg. Ikke for boogierocken.

10. «Bad Reputation» (Joan Jett) (2018, Apple TV)

En forrykende, dritbra og samtidig superinteressant dokumentar om den kuleste dama i rocken (ja, jeg er glad i Patti Smith, men dette er noe annet – og det er mer rock’n’roll enn pretensiøse diktopplesninger. Og Poison Ivy spilte i band, der hun nesten ikke sang, så hun teller ikke her).

Dokumentaren maler med bred pensel over hele hennes karriere, fra da hun var bare 17 år og den klin gærne sosiopaten og impresarioen Kim Fowley satte sammen et rent «jenteband» (som man sa da) som spilte rock. Tenåringene viste seg snart å være ekstremt talentfulle, men måtte eksistere i en tid der kvinnesynet, og behandlingen av damer, i beste fall var på et neandertalernivå i platebransjen. Jett var dessuten helt rå på gitar, og skulle senere slå seg stort opp som soloartist.

Jeg hadde lenge sett på Joan jett som en helt OK rockartist, men skjønte kjapt at det var så mye, mye mer da man omsider begynte å høre ordentlig på platene. Filmen setter to streker under svaret, og man sitter igjen med bakoversveis og stum beundring for en av de aller råeste, mest hardtarbeidende og kompromissløse i bransjen, uansett kjønn.

Den kvinnelige Iggy? Alice Cooper? Rod Stewart? Det er ikke nøye, men det er denne dama Halvdan Sivertsen burde synge om når han hveser «Førr ei dame!» i skjegget.

I don't give a damn 'bout my reputation

Living in the past, it's a new generation

A girl can do what she wants to do and that's what I'm gonna do

An' I don't give a damn 'bout my bad reputation

Oh no, not me