TØNES MED ANNE LISE FRØKEDAL
Blårock, søndag 15. mai. Helt fullt.
Det var mange slitne publikummere på et utsolgt Blårock, på det som var den fjerde konsertdagen på rad i klubbens etterlengtede 30-årsjubileum (skulle vært avholdt i januar i fjor). Det viste seg å være et helt perfekt utgangspunkt for Tønes og hans musikalske våpendrager, Anne Lise Frøkedal.
Tidlig konsertstart (18:00) en søndag var også helt topp, for det var et ekstremt disiplinert, lydhørt og dedikert publikum som stimlet seg tett sammen mot scenen, opp i trappene og på hvert sted det går an å se og høre. Knyst som i kirka under fremføringen av låtene, hver og én av dem respondert med massiv applaus og entusiastisk jubel.
Scenen er helt nedstrippet. Denne utgaven av Tønes er i duoformatet, og han og Frøkedal har hver sin kassegitar, mens hun supplerer med elgitar (en snasen Fender Mustang) og han med barytonukulele. Det ser forbanna stilig ut, og ikke minst veldig annerledes enn det maksimalistiske oppsettet som har vært på samme sted de tre foregående dagene.
Etter å ha blåst det hele i gang med «Tordis, Gustav og andre savn», lover Tønes ei settliste med det han selv uhøytidelig omtaler som «ei blanding av gammal drid og nye ting», til overbærende latter fra publikum. Og selv om fraværet av drit er totalt, er det ei fascinerende settliste som blir levert i en konsert som drar seg over to timer.
Katalogen hans er etter hvert blitt en tilnærmet bunnløs kilde av musikalsk og lyrisk gull, hvorpå ei forhåndsskrevet settliste underveis blir supplert av ønsker ropt fra publikum (som han selv ber dem om). Vanligvis er det litt kleint når det blir for mye av sånt, men i tilfellet Tønes, fungerer det heller som ei tiltrengt kommunikasjonslinje mellom artist og de fremmøtte.
Hans underfundige, litt keitete og nevrotisk surrete vesen passer til disse litt rare samtalene han da får med salen, og som dels er korte monologer med seg selv, der han forklarer hvorfor den og den ikke går, og hvorfor de som slipper gjennom spilles, og som dels er henvendelser til folket han vekselvis møter og unngår blikkontakt med. Det humres, lees og gapskrattes.
Når låtene spilles, er det derimot full konsentrasjon, og eneste utenomsportslige lyd man hører er forsiktig klirring i glass, og fjern piping fra betalingsterminalen nede i baren. Tønes og Frøkedal utfyller hverandre helt perfekt. Jeg synes han selv er litt undervurdert som gitarist, og med lekker, elegant og fjellstø supplering fra henne på både gitar og kor, er det gode Gram/Emmylou-vibber som spres ut i rommet.
Anne Lise Frøkedal ser så tilforlatelig kul ut, både når hun briljerer med gitar og synger, og utstråler så jævla mye kontroll, som gir Tønes’ vimsete vesen en suveren yin/yang-effekt. I motsetning til når det er fullt band, kommer også tekstene enda tydeligere frem i dette formatet. Hun slipper også til med to av sine egne låter, og selv om de fremføres på perfekt britiskengelsk, virker det verken malplassert eller underlig midt i et sett med låter fremført på bred, norsk sørlandsdialekt.
Det oppstår en varme i rommet, sånn som av og til bare skjer på de beste konsertene, der artist og publikum smelter sammen til en enhet, der alle føler de spiller på samme lag, og der selv teknisk plunder med en forsterker blir snudd til noe positivt, som fremkaller verbale poeng og latter.
Han har dessuten en genuin sårhet i stemmen sin som kler låtene og tekstene, og med Frøkedals strøkne harmonier og strengearrangement, er det som om det renner honning og vin ut av PA-anlegget.
Tønes selv er helt enormt bra på formidling. Selv de mest tøysete låtene hans har seriøse, alvorlige baktepper, enten han synger om waldorfsalat, skabb eller nostalgi. Andre låter er beinharde og med tung tematikk, der en seig versjon av «Signala» er et av kveldens høydepunkt for undertegnede (selv om den manglet Frøkedals nydelige og sakrale kor i utroen, som i originalen på «Sesong fire»-skiva). Denne skrudde dualismen gjør han til en slags merkelig hybrid av Townes Van Zandt og Bare Egil Band. Begge deler er, for ordens skyld, en kompliment.
Vi får også en helt ny låt, som viser at det fortsatt spirer og gror, og at han er i god låtskriverform. Han på ukulele og hun på gitar. Den er helt aldeles utsøkt. Jeg vet ikke hva den het, men den kommer til å bli nok en klassiker lagt til ei allerede fyldig og sterk sangbok.
På slutten kommer han på at hans kjære Bryne spiller kamp, og har fått med at de først lå under, men at de hadde utlignet. Det blir vel tap sier han tørt. Så ropes det langt bak at Bryne har vunnet 2–1. Juhuuu! Da får vi noen ekstra låter i tillegg, i ren eufori over at årets første poeng er innkassert. Dette er en veldig annerledes konsert, utbryter han, halvveis til oss, halvveis til selv. Så spiller de den tandre og sørgmodige «Lyset», som avløses av den halvt barnlige uptempo-knallerten «Majones».
De som var der kommer til å huske denne konserten lenge. Det var en sjelden kveld, med en sjelden artist, og et sjeldent oppmerksomt og hengivent publikum. Skulle jeg trekke for noe, må det være at han ikke var sint nok på «Spleiselag/Waldorfsalat», iallfall ikke så sint som på plata, men det er bare nerdete pirk. Toppkarakteren sveipet han likevel inn med bravur. Kom tilbake snart.