THE NORTHERN BELLE «Bats in the Attic» (Jansen Records)

Jeg har alltid oppfattet The Northern Belle som et av de mest tradisjonstro «nordicana»-bandene vi har her på berget, og blant de få som virkelig «nailer» sjangeren, og ikke i stedet ender opp med noe som høres ut som country/funk-fusion, eller noe annet mystisk og snålt.

Vel, den tiden er åpenbart forbi – det tok bare 14 sekunder inn i førstelåten, «Astral plane», før jeg begynte å tenke på introen til en viss The Commodores-låt, som senere også ble utgitt av Faith No More.

En god nyhet er imidlertid at overgangen til å «popband med enkelte country-elementer» stort sett fungerer overraskende godt. Låtskriver Stine Andreassens vokal er uansett like autentisk som den alltid har vært, og utgjør et godt lim mellom bandets stadige sjangereskapader.

Som albumcoveret kanskje avslører, har Andreassen og hennes medsammensvorne plantet minst ett bein godt ned i yachtrock-suppa, med klare tendenser mot gullalderen på 70-tallet, hvor studioflinkiser med Kenny Loggins-sveis dominerte mye av popindustrien – i hvert fall innen easy-listening- og softrock-segmentet.

Dette kommer kanskje ekstra godt fram på låter som «Merchant Navy Hotel», hvor det er westcoast-vibber nok til å få Euroboys til å høres ut som en fly forbanna Lasse Marhaug.

Gladlåten «Fresh New Drippin’» er et annet eksempel, som i grunnen kan kalles en eneste lang referansefest, med harmonivokaler fra bakgården til Crosby, Stills & Nash, et gitarriff som like gjerne kunne vært signert Hans Magnus Ryan, og – merkelig nok – toppet med gitarsolo-outroen fra Pearl Jam-slageren «Alive». Komboen er faktisk ikke så skrekkelig som man skulle tro.

Men det finnes åpenbart også nyere inspirasjoner her. For eksempel har «Treat Yourself Better» klart å fange basslyden fra Tame Impala-genistreken «The Less I Know the Better» så til de grader, at det nesten ikke kan være tilfeldig. Jeg vil ikke si at bassriffet er en blåkopi, men det burde utvilsomt kunne kalles «sterkt inspirert».

De fleste høydepunktene for min del kommer uansett når det dras tilbake til gamle takter mot mer tradisjonell folk/americana – eksempelvis på «Higher Power», hvor steelgitarer og hint av folketoner i feleavdelingen bidrar til særs topp stemning. «Our Own Frequency» er likeledes en trivelig, liten folkpop-perle av det konvensjonelle slaget, utstyrt med albumets mest radiovennlige refreng.

De aller største favorittene er nok uansett «Japanese» og avslutningslåten «Grow Up», hvor det atter bevises at man med solid låtskriving og god historiefortelling ikke trenger alskens studiogarnityr for å få fram poenget. Begge låtene gir i tillegg sterke assosiasjoner til hederskvinnen Gillian Welch – noe som alltid burde være et solid kvalitetsstempel i seg selv, ifølge min fasitbok.

På den andre siden har vi låter som «Hell & Back», hvor det lener mer mot glatt Nashville-countrypop, samt «Even Dylan Can’t Make This Right», som blir litt i overkant mye «Disney-blues» for min smak. Albumet spriker altså litt her og der, men byr stort sett på en helhetlig god og velprodusert lytteopplevelse, med flere virkelig gode øyeblikk man mer enn gjerne hører igjen.

Historien bak tekstene er for øvrig også interessant nok til å nevne, da Andreassen har latt seg inspirere av 379 brev, som bestefaren skrev til bestemoren hennes mens han var stasjonert på sjøen på 60-tallet, og som deretter lå urørt på et loft i 30 år, derav albumtittelen.