Sosialrealisme er ikke et ord som alltid vekker begeistring når man bruker det om film. Men «Ali & Ava» ér det. Og nydelig og briljant utført att på til, som treffer deg midt i hjertet.

De godt voksne Ali og Ava forelsker seg i hverandre, men det skjer ikke uten utfordringer. Og det er ikke nødvendigvis dem selv som skaper utfordringene.

Fordommer

Ava er britisk. Ali har indiske røtter. Ava har nettopp kommet ut av et forhold med en voldelig høyreekstremistisk mann. Ali bor fremdeles sammen med sin fraseparerte kone og våger ikke fortelle storfamilien at de skal gå fra hverandre.

I tillegg er det de mange fordommene som ligger hos mange. At slike forhold ikke vil vare eller er passende. Det er ingen stygge verbale eller rasistiske meldinger de får, men blikk og kroppsspråk som tydelig taler at disse to ikke skal være sammen. Og det kommer fra både Avas og Alis leirer.

Claire Rushbrook og Adeel Akhtar er begge fantastiske i sine roller. De er enormt sjarmerende og man blir umiddelbart glad i dem begge. Man vil så enormt at de skal kunne dyrke forelskelsen uten ødeleggende fordommer fra andre.

Dette er feelgood. Den er morsom og rørende.

Bryter isen med musikk

Scenen der de to møtes for første gang og bryter isen med å snakke om musikk, er nok gjenkjennende for mange. For musikksmaken deres er vidt forskjellig. Hun liker folk og country. Han er gammel DJ og liker punk og techno.

Men de ender opp i en herlig felles dans, stående på sofaen hennes, iført hver sine headphones, hun lyttende til Karon Daltons nydelige «Something on your mind», han til Sylvian Essos langt mer dansbare «Radio».

De blir avbrutt av hennes sønn. Han er farget av sin rasistiske fars holdninger og den som sliter mest med å forsone seg med at moren har funnet seg en ikke-britisk kjæreste.

Publikumsfavoritt

Sosialrealisme, som sagt, men troverdig og så vakkert skildret. Holdningene som flere av Alis og Avas nærmeste besitter, er høyst vanlige hos mange og derfor tankevekkende. Hvorfor skal man tvile mer på to forelskede mennesker dersom den ene er mørkere i huden enn den andre?

Komedie med moral, med andre ord. Og som nok kan høres både banalt og «klisjete» ut. Men troverdig «klisj» kan også være det fineste i verden. Sjeldent har i hvert fall jeg blitt så begeistret for, og heiet så sterkt på et par som Ali og Ava.

Filmen er regissert av Clio Barnard. Prisvinnende for flere av hans tidligere filmer.

«Ali & Ava» vil garantert komme høyt på listen over årets publikumsfavoritter på TIFF. Den vil også få ordinære kinovisninger i Norge senere på året, og da er den absolutt å anbefale.