CLAUDIA SCOTT (59)Musiker og sykepleier
– Du blir plassert på en øde øy og får høre på kun én eneste plate. Hvilken?
– «Let It Bleed» (1969) med The Rolling Stones.
– Åh! Fantastisk skive! Og her er det jo mange å ta av. Hvorfor ble det akkurat denne Stones-skiva?
– Altså, jeg er tilnærmet altetende når det kommer til musikk og er glad i nesten alt. Folkemusikk, country, rock’n’roll, jazz, klassisk, you name it. Alt fra noe Maria Callas til «GP» med Gram Parsons var aktuelle, men jeg landet på denne, da. Stones har alltid fulgt meg i livet, og siden premisset her var å bo alene på en øde øy, tenkte jeg at det ble viktig å ha med noe med litt rytmer og dynamikk, som virkelig kan skjære gjennom. Altså, den begynner med «Gimme Shelter»!
– Amen! I konkurransen «Plata med best åpnings- og sistespor» kommer denne høyt, med «Gimme Shelter» og «You Can’t Always Get What You Want».
– Ja, ikke sant? Den har i grunnen alt, denne plata. Det nydelige koret i sistnevnte er jo nesten for klassisk regne, og så er det en hel pose og sekk-gave av et album, med blues, soul, rock’n’roll og country.
– Enig. Hva liker du best av hitversjonen av «Honky Tonk Women» som kom på singel noen måneder før, og denne albumversjonen, der den heter «Country Honk»?
– Jeg liker begge deler kjempegodt, jeg. De er jo veldig forskjellige, men å velge én av dem blir litt vanskelig, synes jeg. Liker iallfall godt den mer countryfiserte versjonen som er her på plata.
– Jeg vil slettes ikke krangle med deg! Du var 12 år da den kom ut. Husker du det?
– Nei, ikke noe som er knyttet til en spesifikk episode, men husker tiden da den kom. Jeg spilte jo inn min første plate i 1969, med faren min. Og «Let It Bleed» ble jo gitt ut i desember 1969. I 1970 turnerte pappa og jeg England med den nye plata vår, og denne tiden husker jeg naturligvis godt. Da var «Lola» med The Kinks akkurat kommet ut, en annen av mine favoritter.
– Herregud, dette er jo helt hinsides rørende og fantastisk. I 1970!
– Hehe, men det var virkelig en fin tid. Altså, prøv å se på hitlistene fra 1970, og all den fine musikken som lå der da. Jeg mener, er det mulig? Vi kommer aldri til å få tilbake det der, og derfor føler jeg meg privilegert som fikk oppleve det. Jeg er glad for å være 59 år!
– Jeg føler meg privilegert som får høre deg fortelle dette. Du har jo også spilt inn «Let’s Spend the Night Together». Har du en generell soft spot for 60’s-Stones?
– Ja, den gjorde jeg med CCCP (et prosjekt hun hadde sammen med Casino Steel, John Payne og Carlene Carter, datteren til Johnny Cash, journ.anm.). Har også gjort «Wild Horses», i hvert fall live på TV. Men jeg har tenkt litt på dette, at jeg burde spille inn ei plate med alle sånne gamle favoritter.
– Det må du!
– Hehe, ja, men det slår meg jo at jeg har mye dårligere tid nå. Man vet jo aldri hva livet bringer. Jeg kan ikke lenger bare dra det ut og vente, som tidligere i livet.
– Her er det bare å peise på, Claudia! Og apropos, har du fått oppleve Stones live?
– Ja, det har jeg! Flere ganger. Første gang var på Nya Ullevi, i Göteborg rundt 1980. Men jeg skulle jo gjerne sett dem på syttitallet, da både Mick Taylor og Brian Jones var med, men den sjansen får jeg jo aldri.
– Nei, og i uka døde jo også Leon Russell, som også spiller på «Let It Bleed».
– Oi! Nei og nei og nei. Det hadde jeg ikke fått med meg. Og Cohen og Bowie har også falt fra i år. Føler at det begynner å tynnes kraftig ut i rekkene nå, altså.
– Orker ikke snakke om det, kjenner jeg. Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet en annens låt, da?
– «Stardust» med Hoagy Carmichael.
– Her må du forklare og belære en novise. For når jeg skanner hodet er det helt tomt, ingen treff!
– Ja, «Stardust» er en utrolig flott låt. Carmichael er født samme år som min bestemor, i 1899, og var låtskriver, jurist og musiker, som også sang på sin helt egen og svært spesielle måte, som er viktig. Jeg synes det der «fin stemme» er veldig overvurdert. Men han har utrolig mange flotte komposisjoner. Han skrev også «Georgia on My Mind», den har du sikkert hørt?
– Åh, den med Willie Nelson?
– Riktig, men den er mer kjent med Ray Charles. Og jeg velger altså «Stardust», som han skrev helt tilbake i 1927, selv om det vil gi meg mindre Tono-penger. Må jo gå for det som treffer meg i hjertet, og ikke hva som gir mest penger.
– Sukk. Du får med deg én ting til på øya.
– Det må jo selvsagt bli gitaren, Jeg har ganske mange av dem, men en liten akustisk Martin blir fint.
– Selvsagt! Mange som blir sjalu på Martin nå, tipper jeg.
