MOTORPSYCHO «Yay!» (Det Nordenfjeldske Grammonofonselskap)
Uforutsigbare har de aldri vært, Motorpsycho. Etter at bandets siste knippe album har vært dominert av prog, støy og tungrock er det tydeligvis på tide med en aldri så liten skruball.
Jeg har mistet tellinga på hvilket album i rekken «Yay!» er, fra de hyperproduktive trønderne. Viktigere enn det rent numeriske, er Bent Sæther og Hans Magnus «Snah» Ryans ønsker om å gi forsterkere og effektbrett en pause på dette albumet. Riktig nok et delvis påtvunget valg, med bakgrunn i pandemien – hvis påvirkning på artister vi skal unngå å rippe opp for ørtende gang.
Om ett instrument skal illustrere dette albumet, er det en akustisk gitar. «Yay!» har allikevel høy «vind i håret»-faktor. Selv om det kan ha vært en del «koroniske» hybelkaniner involvert i innspillinga, er dette en utadvendt affære der musikerne lengter etter lyset, lyden og lukta av mennesker.
Duoen plukker opp tråden fra 70-tallets hippietrubadurer, som var sterkt inspirert av folkmusikkens gjenfødsel på 50- og 60-tallet. Rock utgjør riktig nok fortsatt kjernen i Motorpsycho-frukten, men denne gangen er rocken er soft nok til å smøres enkelt ut over.
Det er ingen uventa eller ubehagelige humper i veien på denne reisen. Og det er jo umulig å ikke nevne vestkystvibbene, som blåser en mild bris fra første til siste anslag på gitarene.
Det er Crosby, Stills og Nash – men ikke Young.
Sanger og bassist Bent Sæther har komponert alle låtene, og den sjeldent idérike nordtrønderen har gitt seg sjøl luftige og poppa melodilinjer å jobbe med bak mikken. På den blygvakre «Sentinels» samles skyene på himmelen, og en fin, mild sentimentalitet siger på i «Patterns».
«W.C.A.» trenger et refreng, men må nøye seg med repeterende strofer fra vokalisten. Motorpsycho er bedre på arrangementer, da det – som trønderne har for vane – bygges mange lekre lag rundt kjernen av musikkløken.
Denne gang har stockholmerne Reine Fiske og Fredrik Swahn fått leke seg med opptakene under postproduksjon. Hvor mye de har tilført eller fjernet, er umulig for oss utenforstående å vite, men de har lykkes i å la de nakne partiene forbli nakne, og heller kjøre på med orkestrering der seilasen trenger litt ekstra vind i seilene.
Etter pandemiballaden «Real Again» og den spake «Loch Meaninglessness & the Mull of Dull» er albumet allikevel i ferd med å dovne av. Heldigvis smeller det godt idet dørene til «Hotel Deadulus» sparkes opp, og en god, gammeldags episk rocklåt ruller ut av lobbyen.
Herligheten innledes som en trøndersk «progifisering» av Zeppelin-klassikeren «Kashmir». Så svipper musikken svipper innom både ørkenen og bakgatene hvor The Grateful Dead og Santana bor, før vi ender opp på stranda for en skål rundt leirbålet til The Eagles.
Snah har, som alltid, mye forskjellig krydder å riste ut av gitarstrengene. Direkte smooth to- og trestemt sang er allikevel piffen flere låter trenger. Tomas Järmyr (som nå har forlatt bandet) er ikke like fremtredende på denne innspillinga, da det bokstavelig talt er mindre tromming enn på Motorpsychos album med full rockpakke. Svenskens traktering av congas er allikevel blant de viktigste bidragene på plata, da Järmyr klasker litt ekstra liv i de trauste partiene.
«Yay!» er et album som behager i større grad enn å utfordre, som Motorpsycho har hatt for vane i senere år. Det er overhodet ingenting galt i dét, tvert imot, men det blir i overkant mye luft mellom hver mollakkord gjennom denne 10 låter lange solfesten.
Samtidig er det, som tittelen antyder, flere låter å rope hurra for her.