VIOLET ROAD «Back on Level One» (Violet Road/Sony Music Entertainment Norway)

Violet Road burde på dette tidspunktet være et ganske godt kjent navn for de aller fleste, og kanskje spesielt i hjembyen Tromsø, hvor de nylig var aktuell som backingband for byens ubestridte eiendomskonge, Roar Dons.

Men spøk til side – Violet Road har haugevis med egne meritter å vise til, og har vært blant byens mest aktive og hardtarbeidende band helt siden den spede start på slutten av 00-tallet – og ett av de få som faktisk kan lage musikalsk liv og røre som fulltidsjobb. I dag trekker de fulle konserthus landet rundt – og med opptil flere låter som begynner å nærme seg et par millioner strømminger på Spotify, er det vel heller ingen tvil om at svært mange setter pris på det de holder på med.

På selveste kvinnedagen slipper i alle fall hurragutta sitt åttende studioalbum, «Back on Level One», innspilt over dammen med produsent Joel Hamilton (Black Keys, Tom Waits, mfl.) på laget. I forkant har de sluppet singlene «Gold» og «I Will Love You Anyway», hvor førstnevnte allerede har fått en del rotasjon på landets største radiokanal.

Det kan kanskje nevnes at begge singellåtene, sammen med «To the Beach», er blant albumets mest «anonyme» og lettspiselige låter – i hvert fall når det gjelder grei og jovial popskuring. Ellers inneholder «Back on Level One» litt av hvert, både på godt og vondt for min del.

God stemning er uansett noe mange forbinder bandet med, og i hvert fall i konsertsammenheng. Live byr tromsøbandet som regel raust på seg selv, med mye tøys og moro, artige hatter og innstudert publikumssjarmering, men det er kanskje ikke alltid like lett å formidle et «glimt i øyet» med ren audio.

«Fly Away» er en låt som klarer dette greit, med høyt tempo og vage Pussycats-tendenser, hvor klassisk tverrfløyte-mellotron er med på å forsterke gladretro-vibben. Vokalist Kjetil Solberg glimter også til som en knakende god Sting-imitator på «Dancing With the Lights Out», som tidvis høres ut som en hittil ukjent The Police-utgivelse noen tilfeldigvis fant innerst i en roteskuff og fikk remastret.

En annen ålreit låt som kan nevnes er «You Will Always Find a Ghost», hvor kassegitaren og den melankolske vokalen i versene gir ganske klare assosiasjoner til Chris Cornells tidligste solomateriale – i hvert fall fram til en småfunky elgitar joiner inn på moroa. I refrengene høres bandet for øvrig akkurat ut som Violet Road igjen.

Det er derimot ikke alt jeg får like godt grep om, og da kan man like greit starte med tittelsporet. Jeg har tidligere (riktignok halvveis spøkefullt) sammenlignet Violet Road med partybandet Banana Airlines i en konsertanmeldelse, og her fristet det nesten å gjøre det samme igjen – men det kan også nevnes at det noe forfriskende skamløst over det, og det ikke ofte jeg hører noen spille noe så corny med så mye overbevisning.

På «I’m no Beckham» er det også gjort mange høyst spesielle valg på den instrumentale siden, samtidig som vokalen tilsynelatende fremføres som en seriøs poplåt. Dette er kanskje albumets beste eksempel på de klassiske Violet Road-øyeblikkene hvor jeg sliter med å skjønne om det er ment humoristisk eller ikke.

Når det gjelder sangtekstene, kan det virke som at allsangfaktoren i stor grad kommer i første rekke – i hvert fall på låten «Tequilla in the Morning», hvor tittelen stort sett røper det meste (såframt det ikke var noen metaforer her som fløy rett over hodet mitt). Der er det fest, kubjelle og høy saksofonføring som gjelder, selvsagt toppet med bøttevis av «nanana»-koringer, nesten snarlikt en pubband-versjon av «Hush» med Kula Shaker noen små sekunder.

Avslutningslåten «Lovers End» er nok albumsporet som skiller seg mest ut, hvor det hele stort sett tones ned til kun falsettvokal og piano. Dette låter både sårt og fint, så hvorfor i alle dager de har valgt å gønne på med en bassolo på slutten av akkurat denne låten forstår jeg fint lite av.

«Back on Level One» byr uansett på få overraskelser, og det låter fortsatt umiskjennelig nøyaktig som Violet Road pleier å gjøre – radiopop og bygdefest i én praktisk pakkeløsning. Kanskje ikke alles kopp te, men allsangpotensialet er absolutt sterkt til stede, og jeg vil anta dette går rett hjem hos bandets mange blodfans.