I hjemlandet hadde hun for så vidt vært plateartist allerede i 12-årsalderen, men med singelen «Birthday» skulle altså resten av verden innlemmes i denne geysiren av en artist.
Da Bjørk forlot bandet etter tre album, var det få som lurte på hvem av medlemmene som kom til å ende opp med å få den største suksessen. Skal man bruke en fotballanalogi, blir det vel omtrent som da Ronaldo forlot Manchester United.
De tre soloalbumene som fulgte – «Debut» (1993), «Post» (1995) og «Homogenic» (1997) – hjalp med å meisle henne en plass blant verdens største kvinnelige popartister, men i 2000 traff hun Matthew Barney, verdens mest kjente kunstfilmskaper (mannen bak bl.a. «Cremaster Cycle»), og dette skulle bety et skille i hennes produksjon.
Den musikalske eksperimenteringen hun påbegynte på «Vespertine» (2001) skulle fortsette i platene som fulgte, langt inn i pling-plong-musikkens svar på «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu».
Dette skulle gi oss en del av det mest spennende innen moderne musikk, i tillegg til noen gymsokker i samtidsdrakt, som man undrer på om bare var et pek mot hennes forførte disipler. Jeg tilhører for øvrig en av disse.
I mitt tidligere liv jobbet jeg som musikkjournalist, hvilket vil si at jeg opp gjennom årene har intervjuet 5-600 artister. Jeg har møtt bl.a. David Bowie, Oasis, Kylie Minogue og, øh, Jennifer Lopez, men aldri blitt overvettes imponert, verken av hva de sa eller hvordan de fremsto.
Den eneste gangen jeg har kommet ut av et intervju, og ved den minste antydning til interesse ville forlatt familien for å følge vedkommende resten av livet, var etter å ha møtt Bjørk.
45 minutter med henne var forheksende. Hun pratet på inn- og utpust, men uten at man fikk inntrykk av at hun forsøkte å selge seg inn. I intervjuet serverte hun alt fra naive betraktninger om livet og kunst, til historier om kulturelle kollisjoner mellom hennes engelske- og hennes islandske venner.
Hun kom sågar med erotiske avsløringer, uten at det fremsto verken kleint eller forsøksvis provoserende. Det var bare noe særegent med hvordan hun, tilsynelatende uten baktanker, blottet sitt sjelsliv.
Fascinerende var også den ekstremt fremtredende islandske r’en når hun pratet, som jeg også kjente igjen fra når hun sang.
Karismaen og selvsikkerheten hennes var blendende, men ikke på en vulgær måte. Hun bare virket som et naturbarn, som bare opptrådte som hun ville, totalt uten bekymring for hva reaksjonen kom til å bli. Sånn har hun alltid også vært som artist.
Det var nok denne utstrålingen Lars von Trier så, da han overraskende valgte henne som hovedrolleinnehaver i en av sine filmer. «Dancer in the Dark» er også den eneste filmen hun har spilt i.
Men bare en som Bjørk kan gå hen og vinne Cannes-prisen for beste kvinnelige skuespiller, Edda Awards og European Film Awards på første forsøk. Og så forlate bransjen. Det er så kult jeg nesten ikke kan beskrive det.
Egentlig burde jeg vært diskvalifisert fra å anmelde Bjørk, på samme måte som en meddommer man oppdager er dypt forelsket i tiltalte.
Det er i det hele tatt vanskelig for meg å skrive om noen jeg opp gjennom har vært så vanvittig fascinert av uten at jeg havner i #MeToo-fella, men jeg skal forsøke. Hardt. (Og med det mener jeg ikke noe seksuelt).
Skal også forsøke å ikke bruke ordene «yndig» og «alv» i samme setning – om ordene aldri så naturlig popper opp i hodet mitt.
Bjørk ga oss en forsmak på «Utopia»-albumet i form av musikkvideoen «The Gate», en av historiens absolutt merkeligste. Lysprismer, nymfer og fløyter i bøtter og spann - har du ikke sett den, gjør det. «The Gate» sier en hel del om albumet. Den engelske avisen The Guardian omtalte videoen som «Perhaps the Bjorkiest thing that’s ever Bjorked».
Mange undret på om forholdsbruddet med Matthew Barney i 2013 ville gjøre at hun hevnet seg ved å begynne å lage popmusikk igjen. Etter å ha hørt «Utopia» kan jeg konkludere med at det ikke er tilfelle.
Selv om «Vulnicura» (2015) hadde et par nynnbare øyeblikk, er det ingenting denne gang som vitner om at hun hater ham så mye. «Once you go whack, you never go back», som det gamle slagordet sier.
I stedet får vi en fløytebonanza av en annen verden, ispedd litt bjellelyder. Lite rytmisk, og ikke så tungtfordøyelig som deler av «Biophilia», men samtidig ikke av melodiene du får på hjernen heller. For å si det mildt.
Alle som kun likte hennes tidlige singler vil bli skuffet. La oss bare slå det klart og tydelig fast. For oss som også har likt den senere delen av karrieren, er det dog noen øyeblikk som er verdt å få med seg.
Best synes jeg det funker på albumets mest konvensjonelle spor, «Loss», i den grad et slikt ord kan brukes om noe på plata.
«The Gate» er også en snutt som utfordrer sansene på en noe annerledes måte. Den funker godt også uten den før nevnte musikkvideoen.
Nydelige «Tabula Rasa» bør også trekkes frem, i sin såre, orkestrale enkelhet.
Ikke alt på «Utopia» er like greit å få tak i, men det hadde jeg vel strengt tatt ikke forventet. Som alltid med Bjørk, er det noe som modner over tid, og en del som aldri gjør det, og man nesten ikke skjønner hva hun har prøvd å få til.
Bjørk nevnte i et intervju i forrige uke at hun ble frustrert over at folk ikke forsto den underliggende humoren i mye av det hun gjorde. Der videoen «The Gate» var ment som utdriting av hennes egen utilgjengelighet, ble den av de fleste tolket motsatt. Misforstått, men likevel hyllet, altså.
Det er ofte slik med ting man ikke forstår, at man enten tolker det som genialt eller selvhøytidelig. I «Utopias» tilfelle vil jeg driste meg til å si at resultatet var ingen av delene.
