Årsakene til dette, var åpenbare: Atlanta-bandet bød på en villskap mange har savnet siden rockens regelbok ble revet i filler på 70-tallet – og i tillegg hadde bandet hele tre svært gode låtskrivere innen egne rekker.
Avgangen til gitarist Ian Saint Pé for et par år siden anså jeg ikke som noen stor krise, da hans bidrag som komponist i Black Lips har vært få. Der kan det virke som jeg tok feil, siden New Orleans-musikerens første soloalbum (utgitt i februar) faktisk imponerer mer enn «gamlebandets» nye produksjon.
På Black Lips åttende studioalbum blir det rett og slett for mye tullball. Cole Alexander har aldri vært noen vokal begavelse, men tidligere har han berget seg på grunn av sin bisarre sjarm og barnlige entusiasme. På «Satan’s Graffiti, or God’s Art» er vokalisten/gitaristen på sitt hittil mest atonale, og hans rolle blir for dominant. Denne gang har Alexander fått fritt spillerom, og han har åpenbart gått seg vill i sitt meget psykedeliske apotek, i fraværet av personer som holder villbassen i ørene.
Fyren har alltid vært en særing, men hver gang han har vært på vei ut på viddene, har han blitt berget av sine mer pop-influerte kumpaner Jared Swilley (vokal/bass) og Joe Bradley (vokal/trommer). Bidragene fra de to sistnevnte låtskriverne er så få, at dette neste en å regne som en soloplate fra Alexander, og det er et betydelig tap for Black Lips at nevnte Bradley valgte å hoppe av toget etter denne innspillinga. Grunnen til hans avgang vet jeg ikke, men det er vanskelig å se for seg annet enn at trommisen var skuffet med bandets musikalske tilstand.
Atten låter blir selvsagt en altfor mettende porsjon av Black Lips, men Atlanta-bandet klarer heldigvis å riste enkelte velsmakende melodier ut av kakeboksen. De to vindskeive popballadene «Wayne» og «Crystal Night» blir allikevel to altfor små plaster, til å dekke over såret.
Disse småfjonge låtene går raskt i glemmeboka, idet amerikanerne gyver løs på The Beatles-klassikeren «I Won’t Be Long» avslutningsvis. Det er bare synd, at Feedback-redaksjonen allerede i fjor kåret tidenes 20 verste coverlåter, da denne rumpeversjonen ville ha vært en klar kandidat til kalkun-lista.
«Satan’s Graffiti, or God’s Art» er som en kniv i mitt fan-hjerte. Det er ikke et forferdelig album, men det enormt høye nivået Black Lips har holdt siden «Let it Bloom»-albumet fra 2005, gjør denne til en skiva til en forbanna nedtur. Styr unna, folkens.
