Han er et av de originale medlemmene i The Oblivians, Memphis’ beste band siden Elvis Presley & The Blue Moon Boys (sånn cirka), og har i 25 år vært en trofast og ekstremt produktiv leverandør av kvalitetsmusikk i spennet mellom blues, garasje, soul, country, rhytm’n’blues og rock’n’roll. Søk opp Jack Yarber for diskografier og slikt, ellers er jeg redd dette kan bli en fæl faktarunking fra undertegnede.
Hans periodevise makker gjennom hele katalogen, Greg Cartwright, har det siste tiåret stukket av med mye av oppmerksomheten dem imellom, i og med hans suksessfulle band The Reigning Sound, men det er virkelig ingen grunn til å se ned på Jack Oblivians bravader. Mannen har et rystende høyt både bunn- og toppnivå, og ei ny skive fra den kanten er så å si alltid gode nyheter.
Skiva starter med et klassisk, hektende 60-tallsriff, som kunne vært kreert av the Sonics eller The Kinks i sine glansdager, med hans sedvanlige vreng på vokalen. Man er ganske insisterende på at rocken er død om dette ikke medfører strålende humør og intens lyst til å være sammen med andre mennesker som liker denne påstått utdøende genren (thi-hi).
Det er likevel ikke en ensporet, «one trick pony» vi snakker om her. Her sper han på med countryfiserte poplåter, sleazy instrumentaler og ikke ubetydelige mengder med svært, svært Captain Beefheart-inspirerte låter (tenk «Safe As Milk», ikke «Trout Mask Replica»).
Tittelsporet er for eksempel et herlig tyveri av Beefhearts «Dropout Boogie», i blandet litt fjong Alan Vega-trolldom. Og i «La Charra» I&II sender han minner tilbake til skiva The Oblivians gjorde med Mr. Quintron, samt gammal Blues Explosion.
Jack Oblivian finner takk og lov ikke opp kruttet. Det er jo allerede funnet opp. Men det han gjør er så forbanna energigivende, det er så solid håndverk og han demonstrerer på imponerende vis for en evighetsmaskin han er i å produsere rock’n’roll-gull med sterkt låtmateriale. Jeg kunne mottatt ei ny skiva med ham hver måned, men får heller leve med ei i året.