SEAFOOD SAM «Standing on Giant Shoulders» (drink sum wtr)

Sam har ambisjoner. Bobby Brown, Miles Davis og James Brown. Intet mindre. Når han i tillegg kommer fra byen som ga oss Snoop, og ville bli pop-utgaven av det lyriske geniet Curren$y, snakker vi om et «hva kan gå galt»-scenario. Om det først skulle gå rett vest snakker vi Fyre Festival-fadese. Underholdende det òg. Med «Standing on Giant Shoulders» i «handa» kan man konstatere at jo da, dette kunne fort blitt et av årets største album.

Artistnavnet maner frem bilder av svette hull i veggen, hvor soul food lesses ned med saus og serveres på papptallerkener. Innsalget lød som en real gumbo, en spicy gryte der en haug ingredienser kokes til en høytstående, velsmakende enhet med nok krydder til å få den tøffeste Chili-Klaus til å strekke seg etter serviettene. Han hadde dessuten et par anstendige album med lovnad om noe større bak seg, og var på et bære eller bristepunkt.

Sammen med Tom Kendall fra den sjangerutforskende soul-gjengen Soular System har Sam orkestrert et verk som vil få Dr. Dre til å nikke anerkjennende. Liveinstrumenteringen som danner hele bakteppet sender tankene til Mac Millers siste epos. Strykerarrangement, gitarsoloer og en organisk, pulserende masse av et komp sørger for at det aldri står stille.

De smektende soulpartiene, ofte av Soular Systems A. Lynn, komplimenteres av en nesten hviskende basstemme så silkemyk at den kunne solgt Bodø-Glimt-merch i Tromsø. Sam får hverdagsbetraktninger til å høres ut som store sannheter som nesten slentres ut i forbifarten. Tonløst nedpå som en Rakim eller en Berner, og så tilbakelent at det er rett før stolen hans detter i bakken, og han ligger der på gulvet, mens hele klasserommet holder på å flire seg i hjel.

Jeg vil sitte i passasjersetet på hans 1964 Chevrolet Impala, rullende ned Pine Street i Long Beach, på jakt etter et sted som selger rullepapir fra Backwoods, mens de overdimensjonerte bilhøyttalerne svisker ut klassisk funk, detaljrikt som et Pushwagner-bilde og så behagelig at det er reine CBD-en for sjelen. Ikke en klubbvennlig banger i sikte. For hvem faen har sagt at rap skal være hardt? Det må ha vært en idiot.

Et par grunner til at dette muligens ikke blir et av årets største rap-album:

Seafood Sam mangler «co-sign». Han har ikke betalt Snoop for å legge på et uinspirert refreng. Drake har ikke hoppet på en remix. Ingen celeber mentor. Han holder seg heller med gjengen sin, som Reaper Mook.

Hallo, han er fra Long Beach, det må da finnes noe «vanskelige tida-episoder» som algoritmekåte plateselskapspersoner kunne melket? Media liker sine unge, svarte menn med en personlig tragedie, kulehull, i det minste en fraværende far å skylde på. Sorry. Man har dermed ikke noen «vinkling», denne byllepesten av en nødvendighet i dagens marked.

Det er kanskje et par hakk for velfrisert for Nu Classic Soul-publikummet, som liker sin kaffe latte med D´Angelo på anlegget. Der har vi et problem i Europa. Adele (urk!), Bruno Mars (gisp!), Ma$e (saft suse!) er like naturlige referanser for Sam som Roc Marciano.

Han har ikke veldig sterke meninger. Hvem sa at rap var et opprør der man skulle mane opp til slagordkamp, som om man hadde Sæmund Fiskvik i ryggen? Det må nok være han samme idioten, det.

Hvor passer noe tidløst i en tidsånd? For en referansekåt anmelder er det nesten umulig å ikke gå helt amok med de store linjene og Caps Lock. Slektskapet med samtidige California-storheter som Kendrick Lamar og Anderson. Paak er likevel reelt. Et av nåtidens store spørsmål melder seg: KAN MAN BARE FÅ LOV TIL Å LAGE ET DIGG JÆVLA ALBUM?

Journalister har en stemme. De har også en plikt til å bruke den. Jeg bruker den herved på å anbefale. Sommerplate, sommermusikk, sommerhit: Ord som gir meg lyst til å tømme arsenikk over engangsgrillen og se den lage en perfekt steak flambé av trynet til den som bruker det. Likevel. Hadde jeg ikke nevnt at lite fremkaller sterkere bilder av solskinn, solfaktor, solstikk og sol-øl med limeskiver enn Seafood Sam i år, ville det vært å benekte fakta. Og jeg vil jo ikke ha Tina og Bettina på nakken.

I år er det 30 år siden Warren G og Nate Dogg slapp «Regulate» og med det satte kronen på verket i G-funk-æraen. Solbleket, positiv gangsta rap, som ikke bare samplet klassisk soul og p-funk, men aspirerte til å være den. I så måte står Seafood Sams potensielle gjennombrudd på skuldrene til noen giganter.