LEYLA McCALLA «Sun Without the Heat» (Anti Records)
Har artisten virkelig unike trekk – da er det ofte bare bra at hen spisser uttrykket, og ikke gaper over for mye. Men det er jo noe spesielt med disse folka som er vandrende musikkleksikon, med en bred palett til å fargelegge med.
Leyla McCalla har unike trekk, men også skuldre brede nok til å bære lyden fra flere hjørner av det musikalske kartet. Det oppsiktsvekkende er hennes evne til å lage en lun lydsalat av så mange smakskomponenter man lett tenker ikke vil funke sammen.
Jeg ble først oppmerksom på McCallas debut «Vari-Colored Songs: A Tribute to Langston Hughes» flere år etter utgivelsen i 2014. Der tok artisten hovedsakelig for seg amerikansk og karibisk folkemusikk. De kreolske vibbene hadde noe deilig, old school ved seg. Det knirket og smalt fra treverket, nylonet og stålet i de akustiske instrumentene.
Nå, 10 år senere, er både spillerommet og lydbildet langt større. McCalla synger mykt, og briljerer både på gitar, cello og tenorbanjo. Men en betydelig tilførsel av jazz og rock øker volumet i musikken.
Leyla McCalla er langt mer enn en visesanger gjennom disse 10 låtene. «Love We Had» er som en gatefest hvor alt er lov. I «Open the Road» får danseskoene virkelig kjørt seg.
«Make me unafraid of change», synger hun i den beint fram fantastiske «Take Me Away». Her reiser McCalla over dammen, og lever seg inn i afrobeaten og ørkenbluesen – uten frykt for å tukle med uttrykkene. Et mellomspill som lukter friskt av kosmisk americana? Ja, det stemmer faktisk. Herregud, så sykt herlig!
Med røtter på Haiti og base i New Orleans, via New York, er det kanskje ikke rart at McCalla har mye krydder å riste ut av skjorteermet. Oppveksten i et hjem der foreldrene var aktivister er muligens årsaken til hennes historiske perspektiv, både i tekst og musikk.
«These wounds are so old», synger hun i tittelsporet. Men «Sun Without the Heat» er ikke noen museumsvandring. Albumet er bare befriende lite moderne. Tidløst, er ordet.
Samtidig bør man være obs på at disse musikkformene ikke ville vært tidløse, men langt mer utrydningstruet, om ikke artister som McCalla hadde bidratt med videreutvikling.
Som del av kvartetten Our Native Daughters, sammen med kapasiteter som Rhiannon Giddens, Amythyst Kiah og Allison Russell – samt tidligere medlem av The Carolina Chocolate Drops – har 38-åringen allerede tatt stort ansvar på den fronten.
Måten McCalla leker seg med melodier og rytme frigjør en enorm energi, og blottlegger samtidig det store hjertet hun har for musikkarven. Hun elsker dette, og det er umulig å ikke elske å lytte.
Pianoballaden «I Want to Believe» blir en mektig avslutning. Budskapet er at man bør stelle godt med røttene sine, men samtidig omfavne det nye og ukjente.
Leyla McCallas kunstneriske bidrag er et stort pluss, i så måte, og prov på at man kan transformere vanskelige følelser og tunge tider til noe positivt – både for seg sjøl og omgivelsene.