Etter å ha vist seg som en av bransjens beste låtskrivere i bandet Whiskeytown, pluss hans to første soloplater «Heartbreaker» og «Gold», tråkket amerikaneren ut i et musikalsk villnis.

Den åpenbart hyperaktive artisten ga ut veldig mye musikk på kort tid, der kvalitetskontrollen sviktet. Mye av dette materialet har blitt utgitt i etterkant, da plateselskapet satte foten ned og konfiskerte lommeboka.

Senere har Adams funnet tilbake til sitt gamle jeg, som rootsbasert rocker, på sine siste utgivelser. Sørstatsguttens lefling med heavy metal og hip hop er heldigvis over, og han har attpåtil vist seg som en strålende produsent for artister som Jenny Lewis og Willie Nelson. Produsenterfaringen har betalt seg i form av et sound som rommer svært mye velbalansert snacks for øret, på «Prisoner».

Etter det nokså pussige – om ikke dårlige – 2015-stuntet, der Adams tolket hele Taylor Swifts «1989»-album låt for låt, består denne plata av egenkomponert materiale. 42-åringen rocker hardere og «større» enn på lenge, i åpningssporet «Do You Still Love Me?». Innflytelsen fra Tom Petty & the Heartbreakers er tydeligere enn noen gang, men dette albumet byr på mer enn bredskuldret, klassisk rock.

Ballademakeren Adams dukker også opp, med «To Be Like You» som det klareste eksempelet på mannens store kapasitet på dette området. Melodien er som en outtake fra en Neil Young-plate fra tidlig syttitall. Hans elsk for The Smiths’ gitarplukker Johnny Marr, er også instrumental  (LOL!) for platas sound.

«Haunted House» er åttitalls Springsteen opp av dage. Adams gjør denne stilen godt, men mangler samtidig den vokale pondusen til The Boss. «Outbound Train» har denne samme «Tunnel of Love»-følelsen, men her viser studenten en innlevelse og formidlingsevne som matcher læremesteren. Gjennom hele plata kombinerer Adams det jordnære Nashville-sounden med patosfylt crooning som snytt ut av New Jerseys smug og bakgater.

Paradoksalt nok viser Adams’ hjemkomst til kjent og kjært musikalsk landskap at han også gjorde den americana-tunge rocken litt bedre tidlig i karrieren. Som «Ashes & Fire» og det selvtitulerte 2014-albumet, er «Prisoner» et solid stykke håndverk fra en av countryrockens tungvektere. Gåsehudfremkallende øyeblikk av storhet, er det allikevel betydelig avstand mellom.

Som tittelen antyder, føler/følte Ryan Adams seg fanget i, eh ... kjærlighetens tunnel. Tekstene er direkte, om ikke veldig spennende, beskrivelser av musikerens brudd med en donna som åpenbart var helt prima.

Fra mitt ståsted er denne talentfulle figuren stadig fanget av høye forventninger hver gang han slipper ny skive. «Prisoner» har et knippe låter som innfrir håpet om en ny toppform, og det er nok nettopp enkeltlåter herfra, og ikke albumet som helhet, jeg vil ønske et gjenhør med i fremtiden.