Trond Andreassen bør allerede være godt kjent for alle nordmenn som hevder å sette pris på god musikk. Som hjernen og frontmannen i villbassene Ricochets og countryrockerne Navigators, har østfoldingen selv lagt lista høyt for hva man kan forvente fra den kanten. Selv om Andreassen nå har gått solo, er denne plata langt fra noe enmannsforetak.
Les Egons intervju med Trond Andreassen - «Som å stige av en villfaren, gal hest»
Som i sine tidligere band står Andreassen bak musikken, mens tekstene er skrevet av hans faste våpendrager Christian Bloom. Valget om å droppe engelsk til fordel for norsk kan på forhånd derfor fremstå som noe trivielt, men resultatet er sjeldent treffsikkert. På sitt beste er lyrikken lik noe en, unnskyld uttrykket, sofistikert og voksen Joachim Nielsen kunne ha skrevet.
Les Egons dypdykk, der han spør følgende essensielle spørsmål: «Ricochets - Norges beste rockband?»
«Ingen ting hele tiden» er laget i kompaniskap med haldenseren Freddy Holm, som har stått for produksjonen, samt store deler av instrumenteringen. Holm har gjort en manns jobb; her er en rekke detaljer og lekkerbiskener snurpet sammen til et sterkt kollektiv i ti kapitler.
Andreassen har invitert med seg rytmeseksjonen fra Navigators, pluss et knippe andre fingernemme folk. Til sammen låter de som kremen av Østfold, som i musikerkretser like gjerne kan omtales som kremen av Norge. Disse er ikke typer som tramper inn i hovedpersonens rampelys, men heller støtter opp om grunnmuren, og samtidig drar det beste ut av låtene.
Stilmessig opererer Andreassen nå et stykke unna den mørke hillbilly-punken som Ricochets spydde ut over et måpende publikum for snaue to tiår siden. Men den røde tråden – musikkens følelse – er ikke så annerledes. På «Ingen ting hele tiden» mikses orkestrert pop, årgangscountry og rock med klassisk visetradisjon og mye mer.
Det retrospektive lydbildet brekkes opp av enkelte kreative sprell, og er ingen studie i konservativ lek innenfor komfortsonen. Midtveis dukker tittelsporet opp, som rent overflatisk er en miks av Suicide og Kraftwerk – toppet med cello (!). Det låter som om de involverte parter har hatt det gøy under innspillinga – noe som smitter.
At Andreassen er en begavet sanger er ingen nyhet, og han har ikke mistet teken på verken melodiene eller fremførelsen. 45-åringen er som en klassisk smørsanger å regne, samtidig som han har x-faktoren i formidlingsevnen.
Krølltoppen blir aldri forutsigbar, og han oser av både lidenskap og desperasjon samtidig. For min del kunne han gjerne ha strekt seg enda oftere opp til de høyeste tonene, selv om man som kjent ikke skal haste seg fram til klimaks.
Malin Pettersen-duetten «Det er mer igjen» er spesielt nydelig, men det er faktisk platas andre halvdel som inneholder den søteste honningen. «Kan det bli noe bedre nå» og «Jeg kommer ingen vei med deg» er utsøkt popkunst, men min favoritt forblir rennesteinsserenaden «Når det stenger».
Idet den Tom Waits-aktige «Nedfallsfrukt» runder av ballet, får man øyeblikkelig lyst på en runde til. Fyll opp begeret, og sett stiften ned på starten, takk.
Trond Andreassen er alle hippe dåsemiklers rake motsetning. Her er alt fokus rettet mot musikalsk kvalitet – ikke trendy sveis og svindyre tatoveringer. Dette er hans mest folkelige album til nå, og jeg liker det faktisk bedre enn begge fonogrammene under Navigators-navnet.
Velkommen tilbake, Trond! Håper du blir værende en stund.
