New Jersey-gjengen var lenge det musikalske bindeleddet mellom hardrocken og heartlandrocken. Bandet gjorde utvilsomt sitt beste og mest slitesterke arbeid som puddelrockere på det glade 80-tall.

Jon og gutta har alltid lånt mye fra sin sambygding Bruce Springsteen, og det innledende tittelsporet på deres nye skive fortsetter denne trenden: Her snakker vi oppskriftsmessig rip-off av Brooz sin egen «Radio Nowhere». Dette er ikke noe nytt, men Jon Bon Jovi har som regel endt opp med å likne mer på Bryan Adams. Så også denne gang.

Produksjonen er som forventet: Stor, komprimert og delvis overlesset av instrumenter. Bon Jovi har laget stadionrock med fininnstilte allsangrefrenger siden Coldplay ble ertet på lekeplassen, og denne plata er slik sett en fortsettelse av deres egen historie.

Gitarene er allikevel mindre sentrale enn tidligere, sannsynligvis som følge av at bandets visekaptein Richie Sambora har forlatt laget. Bandets faste produsent det siste tiåret, John Shanks, sørger for både konservativ kontinuitet og et «moderne uttrykk» i form av fæl plastikklyd, og flere lag av synth.

Fire låter inn i «gildet» kommer den første powerballaden: «Labor of Love». Her synger Jon med ordentlig trutmunn, og førsteelskeren klynker kattemykt. Klisjeene og blødmene kommer da også tettere enn hurrarop på 17. mai.

Låtene handler om den evigvarende kampen. Kampen mot diverse hverdagslige, allmenne fiender. Kampen for tilværelsen, kanskje? Tekstene er like svulstige som en tietasjers bløtkake, og strofer som «If I need some sugar – I’ll get it from your lips» forsterker inntrykket av at dette er musikalsk husmorporno av typen som selger godt på bensinstasjonen.

Det er kanskje dumt å kritisere Bon Jovi for å være forutsigbar, men er det nødvendig å være så forbanna kjedelig?

Bandet velger alltid den korteste veien via øregangene inn i hjernebarken. Låtene dufter av regneark og prognoser, ikke spontanitet og kreativitet. Det stivbeinte kompet kan trampes og klappes også av folk med rytmefølelsen til en tømmerstokk.

Enkelte nostalgikere holder fast på bandets 80-tallskatalog som noe av det beste fra tiåret, men i 2016 er moderne softrock som Imagine Dragons og The Killers vel så relevante referanser for Bon Jovi – noe som umulig kan anses som en kompliment.

Avslutningslåten «Come On Up to Our House» er platas eneste gjennomført gode låt, blant annet på grunn av at refrenget later mer naturlig enn utstudert. Her gir Jon og gutta blaffen i late som om de er moderne, og inkorporerer, med hell, litt folkrock i miksen.

Bon Jovi er på sett og vis rockens svar på McDonalds. I svake øyeblikk kan menyen virke fristende, men alle kjemikaliene gir en kvalmende ettersmak.