– Vi er ikke redde for hva folk mener

– Vi er som et gammelt ektepar, i konstant terrorbalanse. Vi er gode til å påpeke feil og mangler, men også til å le av hverandre og oss selv. Og så er vi veldig distré, begge to. Vi driver de fleste rundt oss til vanvidd med vår ubesluttsomhet og hyperfokus, sier Anneli Drecker og ler.

Hun og makker Nils Johansen er i Oslo, i full gang med promorunde, da Feedback ringer for en liten prat om Bel Cantos blodferske album «Radient Green» dagen før slippet. Det er 22 år siden sist det kom ny musikk fra det kritikerroste tromsøbandet som på mange måter var pionerer for den arktiske elektronika-bølgen.

– Er nervene under kontroll?

– Jeg er mest spent, og gleder meg mer enn jeg har nerver. Etter å ha jobbet så lenge i studio, er det deilig å få sjøsatt albumet, vende blikket mot det som egentlig er musikk, at folk får høre det, sier Johansen.

Drecker på sin side merket at nervene kom snikende onsdag, da hun var på vei hjem etter en lang dag med promo. De snakket om det samme om og om igjen, hvorfor Bel Canto «plutselig» valgte å gi ut et album hele 22 år etter det forrige.

– Da passer det kanskje dårlig at jeg spør om akkurat det samme?

– Hehe, nei da. For oss var det aldri sånn at Bel Canto opphørte, men vi fikk etter hvert litt ulike liv. Jeg flyttet til Oslo en periode, hadde allerede gitt ut en soloplate og fortsatte med eget prosjekt, samtidig som jeg turnerte med a-ha og Röyksopp. Nils ble i Tromsø, dyrket kontaktene her og hadde egne prosjekter. Men vi sluttet aldri å sende Bel Canto-skisser og låtideer til hverandre. Og hver gang jeg er på besøk hos Nils, som er ganske ofte, går vi i kjellerleiligheta hans der det opprinnelige Bel Canto-studioet er og lager musikk, sier Drecker.

– Jeg har aldri vært så stresset før

At fansen skulle vente 22 år på et nytt album mens livet skjedde, var aldri meningen. I 2011 jobbet duoen en periode med Geir Jenssen, som var en del av den opprinnelige trioen før han forlot bandet i 1990. De laget skissene til låtene «Lake Ice» og «Virginia», som begge er med på nyskiva.

– Vi tenkte hele tida at det var synd at verden ikke fikk høre låtene. Men det var vel da vi spilte på Øyafestivalen i 2017, og fikk den veldig flotte responsen, at vi tenkte at dette er for gøy til å begynne å slutte med. Vi skjønte at det fantes en etterspørsel, men vi har aldri vært et band som kan reise rundt og spille «gamle slægers», og bestemte oss derfor for å lage et nytt album, sier Drecker og fortsetter:

– Det kan hende publikum ikke bryr seg om vi har ny musikk eller ikke, det er de som eier låtene nå, de er ikke våre lenger. Men vårt mål har hele tiden vært å lage noe nytt, noe som ikke er lagd før, fortelle en historie. Det er å finne det nye, det litt rare, som driver oss, ikke å stå og bruse med fjærene.

I mellomtiden, mens verden har ventet bevisst eller ubevisst på ny musikk fra synthpop-bandet, har både Drecker og Johansen blitt doktorer, Drecker i musikk, Johansen i medisin. Da pandemien kom kunne derfor ikke duoen gjøre som andre musikere, stenge seg inne og skape masse nytt. De sto i ilden i hvert sitt felt.

– Jeg har aldri vært så stresset før i hele mitt liv. Som lærer satt jeg klistret til Zoom for å hjelpe elevene mine, det er ikke noe man kan skulke fra. Jeg var utslitt etterpå, og det passet derfor veldig bra å ta et halvår med permisjon for å skrive musikk med Bel Canto. Og så har det tatt litt tid å få alt ferdig, det har det, men det har gått i rykk og napp, sier Drecker.

– Har dere tenkt mye på hva folk og bransjen kommer til å synes om plata?

– Nei, det har vært deilig denne gangen. Det er velsignelsen med det å bli eldre, man er ikke ute etter å «please» andre og er mye mer støpt i seg selv. Vi stoler på at det vi syns er bra, tøft, rart, interessant eller viktig, er det, sier hun.

Johansen er en selverklært stoiker. Å gå rundt og bekymre seg over noe man ikke får gjort noe med, har han liten tro på.

– Jeg lever etter den regelen. Vi har gjort det beste vi kan, og så lenge vi er stolte over det vi gjør, er jeg ikke redd for hva folk mener. Vi har snakket om det, hvem det er vi skal tilfredsstille. Musikk er ikke noe vi lager for å underholde, det er et behov vi har og noe vi må gjøre, sier han.

Bel Canto har aldri forsøkt å lage noe for å etterligne noen, men alltid lagd musikk fra deres eget ståsted, supplerer Drecker.

– Det nye albumet er resultatet av hva som skjer når jeg og Nils leker sammen. Og han er verdens beste lekekamerat.

– Vi har blitt gamle i trynet begge to

Plateindustrien har endret seg mye på 22 år, det har duoen fått merke. Den har blitt kontorløs og uten handshakes, nesten usynlig.

– Sånne rituelle situasjoner som å skrive under på en kontrakt, skjer over altinn. Jeg sto og spiste en brødskive og så var det gjort, liksom, sier Drecker og ler.

Og så er det jo dette med markedsføring. På nittitallet hadde Bel Canto folk som gjorde det for dem. Nå må de mer eller mindre gjøre det selv.

– Er det er lett å snakke fram deg selv?

– Nei, det sitter langt inne, men det er vel en muskel man bare må trene opp. Men vi er et «vi», noe som gjør det litt enklere. Og folk forventer jo å bli informert. Hvis du har gjort noe og ikke forteller om det, er det nesten som at det ikke har skjedd. Jeg har vært to ganger på radio nå uten å ta bilde av at jeg sitter i studio, og der må jeg skjerpe meg, sier Drecker.

– Å faktisk gå inn i situasjonen selv der man må markedsføre seg selv, er et ganske annerledes møte. Man må passe på å være synlig når man er aktuell, men feedbacken får man direkte nå, og da får man en klar oversikt over hvordan stoda er. Det er veldig givende, sier Johansen.

– Blir det mange selfies?

– Det var også en baug å komme over, at vi er blitt litt gamle i trynet begge to. Ingen face lift her. Men nå har vi postet så mye, vist at sånn her ser duoen ut i dag, og er ferdige med det heldigvis. Mennesket er jo forfengelig av natur, og det er mange ting man skal forsere. Men det er litt gøy å vise, særlig til jentene der ute, at her er gamlemor ute med ny synthpop, sier Drecker.

Ingen lettvinte løsninger

Selv om duoen har jobbet tett i fire tiår, er de ikke ofte uenige. Det hender at den ene ikke kicker på noe den andre kommer med, og vice versa, men det blir ikke såre følelser eller krangler av den grunn.

– Vi har blitt flinke til å gå tilbake til start. Unger er jo veldig flinke til det, til å rive ned den fine legodingsen de har kreert uten å dvele noe over det, og der har vi voksne noe å lære, sier Drecker.

Johansen er enig.

– Dersom det vi jobber med ikke har en suggererende kraft, går vi heller videre og finner noe annet. Vi har ikke råd til hvileskjær. Låtene våre er som barn man setter til verden, og har man en flokk med ti unger, vil man jo gi dem alle kun det beste. Så da fins det ingen lettvinte løsninger. Til det er musikken for viktig, sier han.

– Er det noen av barna gjennom en snart førti års karriere som dere helst skulle sett ikke ble født?

– Jeg tenker at vi har vært tro mot vårt eget uttrykk, og selv om vi har endret oss, både som mennesker og musikere, er det ikke noe jeg skjemmes over. Når det kommer til hva man takket ja til og ikke, kan man jo alltids gå tilbake og finne noe å angre på, men den lista er lang, sier Johansen og ler, og legger til:

– Før syntes jeg det var kleint å se eller høre gamle intervjuer av Bel Canto, man ble liksom påmint hvem man var, eller ikke var lenger. Nå syns jeg det mest er hyggelig.