I Feedback-spalten Trippel Trumf presenterer Helge Skog og Egon Holstad utvalgte albumtrilogier, som henger sammen kronologisk eller tematisk. Fellesnevneren er at disse tøffe triplene fortjener å bli dratt fram i rampelyset, med volumet skrudd opp på 11.

Scroll ned til bunnen av artikkelen for å lytte til alle tre.

For oss som er over gjennomsnittlig glade i musikkbyen New Orleans, er det mange figurer man kunne ha dratt frem i lyset. Men det er noe ekstra spesielt med den godeste doktoren.

Dr. John, eller Mac Rebennack, som han egentlig het, var gjennom sitt liv i musikken muligens den fremste eksponenten av musikken fra denne fargerike, festlige kulturbyen i hjertet av den amerikanske gulfkysten.

Fra midten av 1950-tallet, frem til dagen han døde i 2019, leverte Dr. John en enorm mengde album – både under eget alias, og som partner og medspiller for andre. I denne artikkelen skal vi kose oss med tre plater – der utviklingen til dette uredde, kreative geniet er til å måpe av – og reisen gikk fra mørke smug og bakgater til hitlistenes rampelys.

Som mange andre i byen med det festlige klengenavnet «The Big Easy» startet unge Mac Rebennack opp som aktiv musiker allerede før pubertetens inntog. Ikke som karriere, ikke som hobby, men som selve livsblodet i tilværelsen. Når man kjenner hans briljante piano- og orgeltoner trippe ut av høyttalerne og over huden, er det artig å tenke på at Dr. John i utgangspunktet var gitarist.

Solodebuten under navnet Dr. John, «Gris Gris», likner fra et 2023-perspektiv ikke på noe annen musikk. Og i 1968 var denne lyden like uhørt som den var merkelig. Lefling med voodoo, masse eksotisk perkusjon og et suggererende groove – det låt som om Dr. John og gjengen holdt en slags messe, der musikken var et redskap for å nå oppnå åndelig klimaks.

Dr. John dro med seg karakteren The Night Tripper til og med fjerdeplata «The Sun, Moon & Herbs» (1971).

Her låter det som om Dr. John og hans klan har kravlet opp av sumpene i Louisiana, og holder et nattlig vekkelsesmøte på et av New Orleans’ mange dårlig opplyste gatehjørner. Det er jazz, blues og rock tilsatt plenty av karibisk krydder og enda mer x-faktor.

Som tittelen viser til, skinner kreftene fra sola og månen igjennom. Så er det bare å bruke fantasien når det kommer til hvilke urter det refereres til, og hvilken effekt de har for den musikalske transen musikerne (og forhåpentlig også lytterne) faller inn i.

Dette er musikk som definerer uttrykket «løs snipp». Bandet spiller med enorm frihet, der alle veksler på å sprute litt bensin på bålet – en type maksimalisme jeg hører altfor sjelden. Groovet er hypnotisk når voodoo-bluesen får skikkelig fotfeste, og pulsen er farlig høy når den hedonistiske hjemmefesten er helt på grensa til å gå av hengslene.

Plata har prominente gjester som Eric Clapton, Bobby Keys og Mick Jagger. Den mest sentrale musikeren er allikevel John Boudreax, som evner å knytte all hurlumheien sammen med sitt fantastiske trommespill. Kvinnekoret og blåserrekka The Memphis Horns, innleid fra soulmekkaet sørvest i Tennessee, gjør plata til en enda mer unik lytteopplevelse.

Dr. John synger kanskje som en slesk fyllik, men det er jo en kunstform i seg selv. Stemmen har en tydelig signatur som får meg til å dra på smilebåndet hver gang han hvisker, mjauer eller skriker av maks lungekapasitet.

Mystikeren, okkultisten – figuren Dr. John tok i bruk – fikk sin foreløpig siste dans på «The Sun, Moon & Herbs». Nå var det på tide å bevege seg videre for herr Rebennack. Og som den finurlige vriompeisen han var, ble hans neste album et slags steg bakover.

På «Dr. John’s Gumbo» (1972) er natta over.

Nå danser festen nedover gata, og bandmedlemmene har fått fylt sine beger med godsaker som får det til å svinge litt ekstra for hver slurk. New Orleans har flere signaturretter å bringe til bords, men gumbo er en perfekt metafor for innholdet på denne skiva. Man kaster alt man måtte ha for hånda opp i gryta, og er alt annet enn beskjeden med krydderet.

Om ikke en «greatest hits» fra New Orleans, er denne skiva en regelrett hyllest av musikkbyen Dr. John vokste opp i. Professor Longhair, Huey «Piano» Smith og den sørgelig sjeldent anerkjente Earl King er blant nestorene hvis låter får Dr. John-behandlingen.

Dette er en storbandplate i ordets mest positive betydning. «Dr. John’s Gumbo» er som lydsporet til Mardi Gras, alle gatefesters mor, far, tante og onkel. Festen hvor alle pretensjoner er fordampet, alle former for hedonisme er velkomne, og morgendagen ikke levnes en tanke.

Dette albumet må være Dr. Johns aller beste øyeblikk som arrangør og bandeleder. Den unge Rebennack var nemlig ikke bare en ettertraktet sessionmusiker gjennom tenårene i sin hjemby. Som 16-åring fikk han jobb som produsent for nå legendariske Ace Records, et godt stykke oppover elva i Jackson, Mississippi.

Selv om han nettopp hadde rundet 30 år, hadde Dr. John i 1972 tilegnet seg kolossale mengder erfaring fra scene og studio. Den erfaringen, koblet med lopper i blodet og ferskvannskreps kravlende i underbuksa, får «Dr. John’s Gumbo» til å svinge som ingenting før eller siden.

Dr. John bød opp til en helt annen dans på hans neste album «In the Right Place» (1973).

Funk har alltid hatt et solid fotfeste i New Orleans. Lee Dorsey og Allen Toussaint er blant sjangerens mange fødselshjelpere, mens The Meters i mine ører perfeksjonerte sjangeren. Det er ekkoet fra disse karenes groove Dr. John kobler seg på i «In the Right Place», og nevnte Toussaint er også en av platas mest sentrale musikere.

Arrangementene er som alltid til å få vann i munnen av, men denne gangen i større grad inspirert av sørstatenes soulmusikk. Raffinert blir feil ord, men selve lyden på «In the Right Place» er renere, og mer presis, enn på forgjengerne. Dr. John beholder allikevel sjarmen, selv om han ikke har like mye møkk under fingerneglene.

«Your steak ain't no hipper than my pork chop / Your Cadillac ain't no hipper than my bus stop / Your champagne ain't no hipper than my soda pop / Looky here, I'm ready to take care of business», synger han i «Qualified». Så, dette er fortsatt lyden av gata. Gata har bare fått ny litt ny asfalt og oppmerking siden forrige Mardi Gras.

Dr. John drar funksjangeren – som i 1973 var etablert og populær «urban» musikk i nordstatenes storbyer – ut i sumpa, der musikken får svetta skikkelig ifra seg. Eksentrikeren pumper selvsagt sin enorme personlighet inn i melodiene, og klarer heller ikke heeelt å undertrykke sin betydelige vooodoo-fetisj.

«In the Right Place» og singelen «Right Place, Wrong Time» føk oppover Billboards salgslister. Plata ble karrierens største kommersielle suksess for Dr. John, som satte New Orleans tydelig på kartet for alle dem som ikke hadde fulgt med i timen, eller hatt øret mot bakken de foregående tiårene.

Dr. John forblir en dypt fascinerende figur. Der musikken hans var banebrytende for 50 pluss år siden, fremstår den tidløs og potent også i dag. En liknende figur får vi neppe oppleve en gang til, og den nevnte platetrilogien er for unik til å kunne gjenskapes.