Det er julebordtid, det er fest og noen vil bare alderi gi seg. Noen vil på nachspiel, og det aller verste: De vil hjem til deg.

Du har dårlig samvittighet. Du har vært i overkant ærlig med at par av dem i løpet av kvelden, så du tar dem med hjem for å kompensere, vel vitende om at det garantert vil komme til å gå til helvete.

Problemet er bare at du allerede har handlet inn alkohol til hele romjula og nyttårsaften, og da er du fucked. For det blir aldri tomt.

Du vil at de skal gå. Og de nekter, for de er i kjempehumør. Siden vold er slemt og ulovlig, og selvantenning er i overkant drama queen, må du prøve mer sofistikerte og kultiverte metoder. Da trenger du musikk som får selv den mest hardbarket, furet værbitte festløven til å krype ut langs teppet og kaste seg ut i vinternatta – uten å kle på seg skoene først.

Feedback har derfor laget den perfekte, musikalske oppskriften for skiver du setter på for regelrett å røyke dem musikalsk ut av stua di. Nå skal det soves – men først skal det jages ut folk – med musikk.

Følgende valg er da garanterte sikkerstikk. Satt sammen er de direkte helseskadelige, så vær varsom her. Men hva gjør man ikke for å få fred?

1. The Legendary Stardust Cowboy «Paralyzed»

Dette er en fin start. Låten starter rolig med en akustisk dobro – i noen sekunder. Det er der mye av sjokkeffekten ligger, for i en stakket stund tror gjestene at det legges opp til stearinlys og klinings.

Så brøøøøøøøøøøøøøøøøøøler Norman Carl Odams, aka Legendary Stardust Cowboy, ut et ryggradspjærende primalskrik, som går over i guttural hoing, vrinsking og det som høres ut som harking og spytting.

Stemmebåndene rakner, dobrostrengene ryker og det hele akkompagneres av noen steinville trommer (som faktisk besørges av T Bone Burnett) som høres ut som en hakkespett på amfetamin med fire trommestrikker i nebbet som prøver å bygge reir inne i en mikrofon koblet til verdens største PA.

Og midt i låten, når du tror galskapen har nådd sitt klimaks, tar han frem signalhornet, og med det som høres ut som en trompet som har mistet grepet helt, blåser han migrene og traumer på alle som hører på, uansett hvor lavt volumet er skrudd. Den dårlige stemningen er etablert. Nå er det krig.

2. The Thrown-Ups «Traffic Accident Sex»

Når du tar opp samleskiva «Dope, Guns and Fucking in the Streets», så alle kan se coveret med tittelen på, og gliser sleskt til gjestene, skjønner alle – uavhengig av om de kjenner til skiva eller ikke – at dette ikke blir spesielt hyggelig.

Og faen skal vite at blir uhyggelig. «Låten» til The Thrown Ups (et sideprosjekt fra amerikanske Mudhoney) varer bare i 51 sekund, men føles som fire timer, og den skjærer i ørene.

Det er lyden av en haug instrument som spilles og knuses samtidig, med krasjelyder og «vokalist» Mark Arm som roper den forstyrrende låttittelen repetitivt av fulle lungers kraft. Man får verken lyst til å ferdes i trafikken eller ha sex etter denne. Ei heller å bli værende på festen. Spill låten fem ganger på rad. Stemningen er uggen – og ganske nervøs nå.

3. Morten Abel «Birmingham Ho»

«Er det noen som vil høre en skikkelig hit fra NRK P3s glansdager?», roper du, mens gjesten roper et lettet «Yeah!». De skulle bare visst hvor elendig hukommelse de har. Låten har et tvilsomt 20-årsjubileum i år, og burde av og til spilles, bare for å gjøre folk oppmerksomme på hvor klin kokos musikksjefene hos rikskringkasteren kunne være.

Abel-låten er et sammensurium av lett pop, forsøk på rapping og noe ehh … helt sinnssykt jævlig. At denne låten var A-listet er knapt til å fatte, for om noe er putemusikk, altså musikk du blir så flau over at du prøver å stappe en kingsize-hotellpute inn i hvert øre, er det lite som kan måle seg med denne.

Den hjelpeløse teksten. Den sjuke rappinga. Den verdensrekord-pinlige awkward-daddy-joke-humoren. Alt er forferdelig her. Men det fine er at gjestene, tross et sløret blikk og sinn, begynner å se etter fluktveier. Det er kø på do nå. Men du har låst og kastet nøkkelen. Det er tid for mer quiz.

4. The Beatles «Selektiv spilleliste fra White Album»

«Skal vi bryte opp med å spille mesterverket «The White Album» av The Beatles?», spør du blidt. Åh, endelig, både tenker og roper gjestene med et takknemlig sukk. For alle tror at dette er et mesterverk, for det er jo The Beatles. Men det er det ikke. Det kunne derimot vært det.

Derfor spiller du utelukkende følgende låter på elleve, i ei sløyfe på sju runder, uten stopp: «Wild Honey Pie», «Savoy Truffle», «Piggies», Revolution 9» og «Ob-La-Di, Obla-da», og du nekter å slå av før alle legger seg på rygg med armene ut og roper «Skyt meg! Jeg tok feil! Skiva er IKKE et mesterverk!!!». Som alle roper. Høylytt. Etter to runder. Du har fem mer i kammeret. Nå skal det kozez.

5. Vinnie «Sommerfuggel i vinterland»

Det var første sesong av HGVM og Vinnie skulle fremføre Halvdans hit fra 1987 med delvis å rappe den og delvis «synge» den. Halvdan gråt. Gitarkamerat Jan Eggum Gråt. Elvira Nicolaisen gråt. Anne Grete Preus gråt. Bertine Zetlitz gråt. Øystein Dolmen gråt. Filmcrewet gråt. Lassie gråt. Susannah gråt. Justin Timberlake gråt elver. Alle gråt.

Og all den lettrørte og hvitvinsmarinerte gråten la et slør over fornuften, som gjorde at folk trodde dette var rørende og fantastisk også etter programmet var ferdig, og derfor ble den båret videre på tsunamier av tårer og ut til de tusen hjem, via både radio og sosiale medier som da var kommet for fullt. Folk var så nær å drukne av tårer at de helt glemte av hvor grønnjævlig det faktisk låt.

Derfor er dette et perfekt bakholdsangrep på gjestene, for akkurat når de tror at de skal bli rørt, får de panikk og ber etter hvert febrilsk om nåde. Men du spiller den tretten ganger. På storskjerm, via YouTube.

6. Cranberries «Zombie»

«Da kjører vi på med en kredlåt fra 90-tallet!», sier du, mens alle puster lettet ut. Så hopper du ut i låten til det er bare to minutt igjen av den, i den delen av låten der vokalist Dolores O'Riordan har glemt teksten og bare brøler gutturalt og usammenhengende.

Dette gjør at låten helt mister oppbyggingen, og lydene som kommer ut er ikke lenger musikk, men skingrende ulyder som høres ut som en pubertal spekkhogger i stemmeskiftet, som noen har festet et munnspill i pustehullet på, mens Steinar Bastesen i dykkerdrakt ligger under den og slår den i ballene med en høtt.

Trykk på minispilleren for å rett til marerittet. Det er virkelig ikke til å holde ut. Og nå begynner gjestene å peke seg ut alt som ligner av åpninger og potensielle fluktruter ut av rommet. Vinduer, ventiler, sprekker. Alt.

7. Div. art. «Best of Louie Louie» volum 1 & 2.

Dette er selve nådestøtet. Absolutt alle elsker jo «Louie Louie», Richard Berrys klassiker fra 1955, men når du har hørt originalen (som er på volum 1), samt en sju, åtte andre versjoner av samme låt, er det en genuin følelse av å sitte inne i et galehus på bygda i Louisiana i de harde tredveåra. Og da er det bare så vidt i gang.

Når skiva endelig er ferdig, begynner moroa sånn på,ordentlig, for akkurat da gjestene trekker et lettelsens sukk og tenker at nå var det pinadø nok «Louie Louie», drar du frem volum to, der du stopper med versjonen til bandet Mongo Santamarías, og den setter du på repeat mens du synger med så høyt du bare klarer.

Noen vil forsøke å kaste seg gjennom vinduer. Andre vil prøve å stikke strikkepinner rett i trommehinna. De mest slitne begynner å gnage i gulvet for å komme seg ned i en annen etasje. Men du bare synger «Louie Louie! Dudu! Dudu du dudu! Me gotta go!» helt til de ber om tilgivelse for at de i det hele tatt kom hjem til deg. Men du vil ha penger, så de vipser deg alt de har av penger.

De vipser lønnskonto, sparekonto, feriekonto og BSU. Alt som finnes av penger. De vil hjem. Du har vunnet. Du er alene. Du setter på Townes Van Zandt med «Waiting Around to Die», skjenker glasset fullt og nyter livet og ensomheten.

«Jo mere jeg er sammen», nynner du fleksnesk og selvtilfreds. Ett år til neste gang nå. Sukk, og god førjulstid.