Tromsø: Frithjof Jacobsen (46) er en mektig røst i media, gjennom sin jobb som sjef for VGs kommentatoravdeling. Men fra 1994 til 2005 bar han navnet Biff Malibu, når han frontet de selverklærte kongene av rock – Gluecifer. Nå reutgis alle bandets plater på vinyl.
«Kings of Rock» kalte de seg, Oslo-bandet som snudde norsk rock på hodet i løpet av et drøyt tiår. Kvartetten som nøt stor respekt og suksess i utlandet, men ikke hadde samme rojale status i byene i sitt eget hjemland. Vel, bortsett fra i Tromsø, da.
EGON HAR ANMELDT DEN KOMPLETTE GLUECIFER-DISKOGRAFIEN - SJEKK DOMMEN HER
Gluecifer spilte i løpet av sin karriere på hele åtte forskjellige scener i Ishavsbyen – noe som må være tilnærmet rekord for et band utenbys fra.
Blå Rock Cafe, Strøkets underetasje og overetasje, Kaos (som the Lard Ass Five), Studenthuset Driv (med The Hellacopters), Rica Ishavshotell, Macks tomgodslager og Verkstedet på Kulturhuset, hadde alle sammen Gluecifer på besøk.
– Vi fikk aldri spilt på noen av de festivalene i Tromsø, men det er åpenbart – vi var noen ordentlige rundbrennere, sier Jacobsen og ler.
– Er det riktig å si at dere hadde et spesielt forhold til Tromsø?– Vi hadde veldig trofaste fans i Tromsø, og vi møtte mange folk som hadde satt seg skikkelig inn i musikkens detaljer. Sånne ting er kult for alle band. Responsen fra publikum var alltid bra, helt fra den første gigen vi spilte på Blårock.
– Avslutningskonserten var også spesiell. Kvelden før spilte vi på Sentrum Scene i Oslo, som var veldig vellykket, men etterpå følte vi oss litt tomme. Da var det godt å ha noe å glede seg til – at vi skulle opp til Tromsø dagen etter.
– På Verkstedet tømte vi oss totalt, og det var en helt spesiell stemning. Flyturen hjem, dagen etter, var preget av lykkefølelse og bakrus.
– På midten av nittitallet var dere et ganske «annerledes» band. Fortell litt om oppstarten.– Vi var egentlig et Misfits-coverband, sier han og bryter ut i latter.
– Anders (Møller), Jon (Hernes) og jeg hadde et band som het O-Men på begynnelsen av 90-tallet, men det skjedde ikke så mye med det. Vi fikk med Arne (Skagen) og David Gurrik på gitarer, for en Misfits-tribute på Planet Rockall, hvor jeg endte opp med å brekke beinet.
– Men det var noe i energien oss imellom, så vi ville starte et nytt band sammen, som var litt mer punk og villere enn O-Men.
– 1994 var ganske kjedelig. House hadde tatt over rockens plass og musikkbransjen var veldig gørr, så vi ville gjøre noe som var helt på sida av dette.
– Dere ble etter hvert forbundet med begrepet «skandi-rock», eller «Scandinavian Rawk»?– I Tyskland kalte de det for «schweinrock», haha.
– Vi ble tidlig kjent med folkene i Hellacopters, fikk mange kompiser i Stockholm, og ble tatt under vingene til bransjen der, på en tid hvor ingen kjente oss i Norge.
– I `98 begynte «skandi-rock» å bli en greie. Det var litt hipt – noe som var nytt og kult, og det var jo et slags miljø, hvor folk hadde felles referanser.
– Men etter en stund blir alle sånne bølger ganske uniforme og forutsigbare, og vi var vel opptatte av å komme oss videre fra det der, selv om vi nok i starten fikk litt gratis oppmerksomhet på grunn av det.
– Du jobbet jo som journalist også før tida i Gluecifer. Hvorfor tok du overgang til band-livet?– Der og da handlet det om å hive seg på toget og ta sjansen, mens vi hadde muligheten. Hvis du skal gjøre noe ordentlig, uansett hva det er, må du prioritere det over andre ting. For meg var det et eksistensielt valg, da vi tok sjansen på å leve av musikken.
– Bandet krevde så mye tid, at jeg måtte be om et år fri fra NRK. Seks år tok det før jeg kom tilbake.
– I boka di «101 – et år på turné med Gluecifer» kommer du inn på hvorfor du ville slutte i bandet. Forklar.– Man skal passe seg for å komme med fasitsvar i etterkant, men jeg hadde en grunnleggende følelse av at Glue var ferdig, på den måten at vi ikke kunne bli noe bedre.
– Det var andre ting jeg ville gjøre. Jeg ville ikke ha noen plan. Og det er alltid litt trist når band holder på lenger enn de burde.
– Vi kommer selvfølgelig ikke unna spørsmålet om du savner det?– Ja og nei. Tida i bandet ga meg mye. Det å lage musikk sammen med folk som du har et nært forhold til, er en veldig kul og spesiell opplevelse. Fellesskapet man føler er enormt, og det er noe spesielt med den alderen vi var i.
– Jeg spilte jo også med dyktige folk, og er stolt av hva vi fikk til, men livet mitt er jo ikke fattigere nå. Nå har jeg andre ting å være stolt av.
– Sikre kilder i undergrunnen sier at du deltar på den kommende Raga Rockers-hyllestplata, under navnet Nattbiff, sammen med dine gamle bandkompiser Danny og Rolf-Yngve?– Ja, det stemmer. Når jeg ble spurt, føltes det naturlig å stille opp. (Michael) Krohn var en utrolig viktig artist for meg. Jeg så veldig opp til Raga i tenårene, og jeg kan fortsatt alle deres tidlige plater utenat. Men jeg planlegger ikke noe comeback, hvis det er det du tror, avslutter Jacobsen.
