MUSIKKINTERVJUET: Stein Torleif Bjella

– Jeg ble «svart i augun»!

Tirsdag ble det klart at Stein Torleif Bjella skal gjeste en klubbscene i Tromsø for første gang på fem år. Vi slo av en prat med «heidersmannen» fra Øvre Ål.
LENGTER NORDOVER: Stein Torleif Bjella har gode minner fra Trømsø. 
            (Foto: Kristoffer Øen)

LENGTER NORDOVER: Stein Torleif Bjella har gode minner fra Trømsø. Foto: Kristoffer Øen

Til våren gjester Stein Torleif Bjella med band Studenthuset driv. Bjella spilte på Buktafestivalen i 2012, og på Polaria Music Festival i fjor, men det er på intime klubbscener han trives best, og Hallingdølen lengter tilbake til nord.

– Jeg vet egentlig ikke hvorfor vi har spilt såpass lite i Nord-Norge, det er noe jeg alltid har etterlyst fra booking-folkene mine, sier Stein Torleif Bjella.

På spørsmål om han har noen spesielt gode eller dårlige minner fra Ishavsbyen, svarer han kontant.

– Gode minner! De to første klubbkonsertene på Blårock og Verdensteateret synes jeg var veldig vellykka. Dette var jo i starten av min solokarriere, så jeg syntes det var et suverent publikum.

– Når man spiller på klubbscener, føles det i større grad som om man bretter seg selv ut, så jeg gleder meg til å spille på Driv, for der har jeg aldri vært.

Hvilket bandformat artisten tar med seg, vet han ikke enda, bortsett fra at gjerne vil ha med seg strengevirtuosen Geir Sundstøl.

– Sundstøl er jo nesten en trio alene?

– Ja, på forrige runde med konserter måtte jeg kjøpe meg en silkedress for å kompensere, haha! Sånn at folk skulle gi MEG oppmerksomhet.

Visesangeren planlegger å komme med noen små smakebiter, i form av nykomponerte låter når han gjester byen.

– Da er det med andre ord en ny plate på vei?

– Ja, men det er en hemmelig plan, så det får bli mellom deg og meg, ikke sant?

– Herregud, klart dét!

– Vi sikter oss inn mot en utgivelse i oktober, men ellers er det ikke så mye som er klart. Jeg har låter nok, men hvor innspillinga skal foregå, og med hvem er enda litt i det blå.

– Kommer din tidligere produsent Kjartan Kristiansen til å være involvert?

– Jeg kommer i alle fall til å bruke studioet som har eier, og det kan godt hende han blir en del av det. Det virker jo nesten litt skummelt å skulle gi ut noe uten han, haha.

Telefonlinja blir plutselig brutt, og etter at Bjella skylder på kombinasjonen skjegg og touchtelefon, prøver vi å komme tilbake på sporet.

– Jeg kjører bil mens vi prater, skjønner du. Så hvis du hører en litt plump lyd, er det sikkert bare en fotgjenger, sier han.

– Hæ?

– Neida, jeg bruker handsfree, haha!

Vi kommer etter hvert inn på at Bjella nå har musikken som levebrød, etter å ha hatt «vanlige jobber» tidligere i sitt voksne liv.

– Jeg har det så jævlig bra med å skrive sanger, og reise rundt å spille for folk. Nå høres vel dette i overkant sånn Halleluja-aktig ut, men samspillet med musikerne setter jeg også veldig høyt.

– På mange av de andre jobbene jeg har hatt, kunne jeg hugge til som en hoggorm. Jeg kunne bli «svart i augun», hehe!

– Hva synes du om merkelappen «talsmann for de tause menn»?

– Jeg har vel aldri i mitt liv fått et tillitsverv, så jeg vil helst ikke bli sett på som talsmann for noen andre enn meg sjøl. Det er moro hvis jeg uttrykker følelser som andre har i livet sitt, men jeg har vel ikke inntrykk av publikummet mitt som en gjeng tause menn.

– Det er i så fall litt av et paradoks at jeg sjøl kan være ei skikkelig skravlebøtte utover kvelden!

– Du har jo fått veldig gode kritikker, pluss en del priser for platene dine. Føler du noe press for å levere like bra neste gang?

– Det er ikke noe sånn «Faen, dette må være en klassiker – ellers gidder jeg ikke gi den ut!». Man kan bli for streng med seg selv, og jeg er opptatt av å leke meg med musikken.

– Hvilken musikk, ny eller gammel, lytter du til for tida? Er det noe som inspirerer deg spesielt mye?

– Television og Tom Verlaine er vel kanskje det jeg har hørt mest på. Den Ry Cooder-plata med flyet på coveret, IKKE Buena Vista, men eh... «Mambo Sinuendo»!

– De siste to ukene har jeg lyttet mye til den siste plata til Erlend Ropstad.

– Kult! Den fikk jo også strålende kritikk av en skribent her på huset i forrige uke.

– Jeg har pløyd igjennom den mange ganger, og jeg liker at han er en så eksistensiell låtskriver.

– Apropos. Hva synes du om trenden at flere og flere norske artister begynner å synge på morsmålet, og attpåtil dialekt? Du var jo noe av en foregangsfigur for dette.

– Tja. Jeg skjønner jo dialekten til Ropstad godt, akkurat som jeg forstår hva nordlendinger eller vestlendinger sier.

– Jeg er veldig komfortabel med dialekter. Min egen dialekt tenker jeg ikke så mye på, men innholdet i tekstene er selvfølgelig viktig.

– Så engelsk er ingen hindring?

– Jeg synes det er jævlig bra med alle de som klinker til, og vil ut i verden. Så nordmenn som synger på engelsk synes jeg er bare flott!

– Kvaliteten på innholdet er jo det viktigste. Sivert Høyem synger jo på engelsk, men han synger jo helt fantastisk og har dreisen på språket. Derfor reiser han rundt og spiller masse i utlandet.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.