KRISTOPHER SCHAU (45) Musiker og programleder

Du blir plassert på en øde øy og får anledning til å høre på kun én eneste plate i et helt år. Hvilken?

– Det må bli The Riverboat Gamblers’ «To the Confusion of Our Enemies».

Wow! Hadde virkelig ventet meg noe eldre musikk fra en mann på 45. Denne kom jo ut for knappe ti år siden, og er strengt tatt ikke veeeeldig kjent. Du var jo 35 da, mens det vanligste her er at man tar ei skive som preget ens smak da man var mellom 15-25.

– Altså, her tar jeg premisset ditt om å være på den øya i det kommende året, og da må det bli denne, for det er den skiva jeg har hørt desidert mest på de siste 15 åra. Er jeg slapp, setter jeg den på. Da blir jeg pigg. Er jeg sur, blir jeg glad. Er jeg forbanna, og vil bli mer forbanna, blir jeg lynforbanna. I The Dogs (hans nåværende band, journ.anm) er denne skiva blitt en slags referanse. Det er den jeg spiller til de andre for å forklare hvordan jeg vil vi skal høres ut, med tanke på alt fra koringer til sound. Det er det beste korarbeidet jeg har hørt på ei skive noensinne.

Haha! Jeg kan høre lyden av Beach Boys-fans som gråter smertefullt.

– Det driter jeg i. Før vi gikk inn i studio nå i høst, skrev jeg en firesiders mail til alle i bandet, der jeg forklarte mine opplevelser med The Riverboat Gamblers, med låteksempler jeg allerede hadde rappa, hva vi skulle stjele mer osv. det var jo en gal manns verk jeg tippe ringen gadd å lese, men likevel. Denne plata er dritviktig for meg!

Det tror jeg på! Jeg holder selv låten «The Art of Getting Fucked» svært høyt i et punkrockunivers. Du har jo pleid å ha ganske variert smak, hører du fortsatt på rolig musikk?

– Hehe. Min musikksmak blir jo mindre og mindre raus. De siste 4 åra har jeg nesten ikke klart å høre på country engang. Nå går’e i Riverboat Gamblers og The Apers, et fryktelig bråkete band fra Nederland. Men jeg sjekker også ut nye ting jeg er nysgjerrig på, og da hører jeg heller på Adele enn en vestlending som klimprer på gitar. Det sies at man blir mer raus i 40-åra, men jeg har åpenbart begynt på de mentale 60-åra. Haha!

Haha! TRG har jo et formidabelt liverykte, med selvdestruktiv og kollektiv gladvoldsutgytelse. Har du sett dem live?

– Ja, heldigvis! Jeg så dem i Austin på SXSW, og da spilte først norske WE, deretter TRG, og så skulle The Hellacopters spille til slutt, som var mitt favorittband. Etter TRG måtte jeg derimot bare forlate lokalet, for jeg det var så bra at jeg ikke orka at Hella skulle tape den kvelden. Det gikk ikke an å vinne, de hadde ikke hatt sjans.

Foretrekker du musikk elektronisk eller fysisk?

– Jeg foretrekker den elektronisk, på iiiiiiskald mp3. Haha! Fordi jeg foretrekker å høre musikk på iPod. Spiller nesten aldri vinyl, men jeg liker det jo, rent visuelt. Derfor gir jeg også ut The Dogs-skivene på vinyl, fordi de er fine å se på, og at folk vil ha det. Lite nostalgiromantikk i det for min del.

Elvis eller Beatles?

– Elvis. Jeg oppdaga ham senere enn Beatles, men jeg har aldri felt en tåre når jeg har hørt The Beatles, men det har jeg gjort flere ganger til Elvis. Elvis, altså. Gud hjælpe. Og, ja, jeg vet at Ringo ikke spilte trommer for ham. Det er sant. Men det forandrer ikke svaret.

Haha! Nei, det var Ron Tutt. Det. Flink, han óg! Enn hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet en låt, fritt valgt fra musikkhistoriens rikholdige arkiv?

– (synger, med skjelvende Elvis-røst) «Born in the heat of the desert/ My mother died giving me life/ Deprived of the love of a father/ Blamed for the loss of his wife». Det er så hardt, det!

Ehhh… Elvis?

– Jaja! «You Gave Me A Mountain», heter låta. Det er sen Burger-Elvis, og er selvsagt ikke hans låt, men gud hjælpe, for en tekst og låt. Og mmed Elvis tas den opp i nye høyder. Den skulle jeg likt å ha skrevet, ass!

Svært forståelig! Du får ta med deg én ekstra ting på øya, som ikke er musikk.

– Da tar jeg med meg de to kaninene mine! For de vil lage mat kontinuerlig. Jeg har forresten spist kanin én gang. Det var i Tromsø. Knusktørr og rævva kanin. En meget trist matopplevelse!

Haha! Synet av deg som koker kaniner på en øde øy, til tonene av amerikansk punk, er mæææget tiltalende.