– Du plasseres på en øde øy og får anledning til å høre på kun én eneste plate i et helt år.

– Du, da blir det «…Like Clockwork» av QOTSA.

– Jøss! For et overraskende valg. Du kunne gått for både debuten, «Rated R» eller «Songs For the Deaf», alle mer eller mindre moderne klassikere. Jeg krever en redegjørelse!

– Hehe. Ja, resonnementet var at det tok jævlig lang tid å komme inn i den, jeg sleit skikkelig med å skjønne skiva da den kom ut. Men så hørte jeg på podcasten «What The Fuck?», der Josh Homme redegjorde veldig for skiva, og da bestemte jeg meg for på gi den flere runder. Og så kom den sigende!

– Og de lytteropplevelsene blir jo gjerne de sterkeste!

– Indeed! Tanken er dermed at den vil kunne vokse ytterligere, noe jeg således trenger for å kunne se frem til ensomme lyttinger på den øde øya, som i utgangspunktet høres litt deprimerende ut. Likte godt at han spurte kona om noen av låtene, og hun bare sa «Hvem faen bryr seg? Bare gi det ut!» Synes det sier noe fint om både skiva og forholdet til kona.

– Enig! Tester du ut ditt materiale på kona di?

– Haha! Jeg er ikke som andre som driver og tester alt på alle hele tiden. Har litt for mye skam til det. Men hun er en av de få jeg av og til gjør det med. Og hun jatter ikke akkurat med, for å si det sånn. Men av og til når vi ser på nyhetene og jeg driver og hisser meg opp over et eller annet, hender det hun ber meg holde kjeft og heller skrive det ned. Men hun blander seg ikke, akkurat.

– Hun er ikke humorens Yoko Ono?

– Haha! Nei, virkelig ikke. Og jeg kommer ikke til å ta henne med på scenen heller.

– Det er jo en haug gjestemusikere på skiva du har valgt. Fra kjente kumpaner som Nick Oliveri, Dave Grohl og Mark Lanegan til Trent Reznor og – av alle – Elton John. En skikkelig gæren narkis, en whiskypimpende gravkammerrøst-skumling, en selvskader og en notorisk brille- og hattesamler. Dette kan bli litt av en fest uti havgapet, med nordnorsk vitsefortelling rundt leirbålet!

– Hæhæhæ! Er mer redd det blir mye flau stillhet, spesielt uten rusmidler. Reznor, Lanegan og Oliveri blir jeg nervøs bare av å tenke på, mens Elton John innbiller jeg meg er en jovial og trivelig kar. Jeg kommer i hvert fall ikke til å være han artige og rallende nordlendingen, men mer en som bare nyter det celebre og skrudde selskapet.

– Det blir knall. Du og John, ass! Har du fulgt QOTSA lenge og sett dem live mange ganger?

– Nei, jeg var nok en late bloomer her. Oppdaget ikke forløperen Kyuss før det var for sent, og kom inn da «alle» andre hadde oppdaget det. Men jeg så dem på Øyafestivalen i fjor, og det var fantastisk.

– De er som regel dét. Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet en låt, fritt valgt fra musikkhistoriens rikholdige arkiv, hvilken låt hadde du da signert med Dag Sørås?

– Jeg ville gått for «Do You Love me?» av Nick Cave. Den låten var så jævla skjellsettende på meg. Jeg var sosialt usikker, og dette var sånn de litt kulere gutta hørte på. Det var dessuten første gang jeg røkte hasj og det hadde en effekt på meg. Haha! Men det var helt sinnssykt fett.

– Når jeg leser om hvordan det var første gang hørte Black Sabbath, tenker jeg at det må ha vært noe sånn som dette. Alt bare sto stille og jeg satt og måpte. Det var et av de dypeste musikalske øyeblikk et til da uskyldig ungdomssinn hadde opplevd. Tanken på å ha skrevet nettopp den låten er derfor besnærende.

– Enig. Quiz: vet du hvilken kulthelt som korer i refrenget på låta?

– Nei, faen. Det aner jeg ikke. Burde jeg?

– Nei, det synes jeg er for strengt, men det er iallfall Tex Perkins i kultbandet The Beasts Of Bourbon. Du får ta med deg én ekstra ting på øya, som ikke har noe med musikk å gjøre. Hva smugler du med deg?

– Det må bli noe så narsissistisk som et lommespeil. For det første har jeg alltid lurt på om jeg kler helskjegg. Dernest tror jeg det ville vært fint å kunne se min eneste samtalepartner i øynene når ensomheten og den spaltede personligheten ble for påtrengende.

– Hahaha! To Dag Sørås! Det er bare to Dag Sørås! To Dag Søøøøørås! Det er bare to Dag Sørås!