NAVN: Heidi Solheim (33)

YRKE: Musiker.

AKTUELL: Ny plate neste uke

– Du blir plassert på en øde øy og får anledning til å høre på kun én eneste plate. Hvilken?

– Sto mellom David Bowies «Hunky Dory» og ei skive med The Beatles, men det ble altså «Rubber Soul» av sistnevnte.

– Den føler jeg vi kan sette på kontoen for godkjente svar. Kari Bremnes svarte det samme, forresten, og det er min egen favoritt av The Fab Four, så her er du virkelig i godt selskap! Uansett: Ringo & co. spilte jo inn helt enorme mengder med musikk. Hvorfor akkurat «Rubber Soul»?

– Eh, det handler bare om noe så enkelt at jeg har et sterkt forhold til akkurat disse låtene. Jeg kunne selvsagt ha valgt Abbey Road og Magical Mystery Tour, men det ble nå denne. Altså, her har du låter som «Drive My Car» og «In My Life», som er noe av det aller fineste jeg har hørt.

–Lett å skrive under på. Det var 50 år siden i fjor at den kom, og du er 33. Hva er det egentlig med The Beatles?

– For min del har det med påvirkning hjemmefra. Jeg vokste opp i ei bygd, og faren min var veldig glad i 60- og 70-talsmusikk, der Stones og Beatles var særs viktige. Jeg har alltid vært svak for flerstemmighet, og det merker jeg på mye av det jeg hører på, at vokalharmonier og ei god melodilinje ofte er det som skal til. Jeg er altså en sucker for gode refreng.

– Og da er jo The Beatles mesterne! Vi kan heller ikke unngå å snakke om den store elefanten i rommet, nemlig «Michelle». Den er altså en skikkelig gymsokk av en låt. Enig, ikke sant?

– Hæ?! Nei! Synes den er panserfin, den har jo den melodien, altså er det mulig å skrive så melodiøse og fine ting? Nei, her skiller smaken vår lag. Elsker den!

– Haha! Den er grei. Men det er ikke Ringo som har skrevet den, for å si det på den måten! Mange band nå til dags bruker årevis på hver skive, de skal gjennom modningsprosesser og bla bla, mens The Beatles bare måket ut 13 skiver og en haug med singler på bare 7 år. Du er jo selv ganske så hyper. Lar du deg inspirere av de store mesterne fra Liverpool?

– Haha! Liker det negative tonefallet når du sier «modningsprosesser». Men absolutt! Nå har jo jeg mange forskjellige ting jeg sysler med, men jeg liker også tanken på å spille det inn med samme tilnærmingsmåte, at man ikke flikker for mye. Jeg liker jo også spille inn live, selv om jeg var pessnervøs første gang jeg kom til bandet og sa at jeg hadde skrevet en låt.

– Forståelig nok! det er jo skummelt! Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet en låt, fritt valgt fra musikkhistoriens rikholdige arkiv, hva hadde du landet på?

– Hmmm ... Da tar jeg «Roar», låten Max Martin skrev for Kate Perry, og til tross for at jeg nå er sinnssykt lei av den.

– Spesielt! Du kunne valgt «Stairway to Heaven» eller «Vür Elise». Excuse my French, Heidi, men likevel: Hvorfor i helvete velger du denne?

– Hahaha! Vettu ka, kjære deg, i morgen hadde jeg sagt en helt annen låt. Max Martin er mine store helter når det kommer til låtskriving, han har jo gjort så mye for mange, og med denne hadde jeg attpåtil blitt millionær. Og jeg driter i kred og sånn.

– Dét gir jeg deg kred for! Du får med deg en ekstra gjenstand på øya. Hva?

– Da jeg var tenåring hadde jeg eget småbruk i Øverbygd, med to hester, to griser, sju høns og én vær ved navn Dusken. Han var en helt fantastisk fin og jovial fyr, så han ville jeg hatt med.

– Og så hadde du hatt mat og klær!

– Spise Dusken?! Nei nei nei! Aldri!

– Da får du kose deg med fisk, kokosnøtter og Ringo!