Kjetil Holmstad-Solberg (39)

Vokalist i Violet Road

–Du blir plassert på en øde øy og får anledning til å høre på kun én eneste plate. Hvilken?

– Den er lett! Det blir «Let Me Go, Let Me Go, Let Me Go» av Jason Molina.

– Wow! Gladlaksen går altså for den mest deprimerte og ulykkelige mannen i musikkindustrien, med hans kanskje mest sykelig desperate skive. Men knallbra valg! Elsker Molina. Er du fan sånn generelt, eller det denne plata spesielt?

– Nei, liker nok denne plata spesielt, men også de bandene hans ehh… Magnolia…

– Magnolia Electric Co.! Og ikke minst «Songs: Ohia»! Han var ikke så god på bandnavn. Men han lagde virkelig mye bra musikk.

– Ja! Jeg har selvsagt hørt på flere av de andre, og synes det er mye bra, men det er noe med denne som gjør den spesielt fantastisk. Jeg hører nesten kun musikk i moll, så da skjønner du hvorfor den treffer, ikke sant? Man tror på det. Det er ikke noe tull. Det var ei plate som kom da vi lagde Violet Road-debuten, samme perioden som jeg virkelig kom over Molina.

– Jeg sliter med å høre koblingen mellom Violet Road og Molina.

– Men den første skiva er også den mørkeste! Selv om soundet ikke er helt likedan. Ser den. Her er det uansett helt nedstrippa, låtene ligger helt oppe i dagen, du kan nesten høre om en fugl kvitrer i bakgrunnen, så man får virkelig frem hva som bor i låtene her.

– En journalist i Mojo beskrev den som «lyden av et såret dyr», som ikke er helt fjernt. Han døde jo bare 39 år gammel, som du er nå. Har du en dragning mot mørk musikk?

– Haha! Ja, klart! Er jo derfor jeg elsker Townes Van Zandt også. Og her må jeg komme med en pinlig innrømmelse. Da du arrangerte konsert med ham på Blårock i 1996 lot jeg være å gå. Tror det var noe sånn at jeg skulle vise at jeg ikke lot meg overtale. Skikkelig voksent. Og jeg bodde i Tromsø den gangen, men satt vel på utestedet Dampen og drakk øl i stedet. Herregud, så teit. Hahaha!

– Hahaha! Nå synes jeg nesten synd på deg. Nesten! Dine barnebarn vil legge deg for hat. «Bestefar var på Dampen da Townes spilte i Tromsø». Haha!

– Men la oss snakke om noe som er hyggelig for deg også. Hvis du kunne bestemt at du hadde skrevet en låt, hva hadde du da landet på?

– «Free Falling» med Tom Petty. Den er helt utrolig. Tenk, her kommer det bare en dude og spiller tre akkorder på gitar, lager en knallåt som det ikke finnes et menneske som ikke kan synge med på og ender opp med en tidløs klassiker. Og den kommer aldri til å bli uhip eller noe. Den er jo bare en evig hit, så den ville også gitt klingende mynt i kassa.

– Den er dritbra. Åpningssporet på «Full Moon Fever». Men med tanke på at dette var hans første uten sitt faste band The Heartbreakers må jeg jo spørre: Går du svanger med soloplaner her? Skal jeg rydde førstesiden? «Violet Road-vokalist sparker bandet. Gir ut depressiv allsangsoloplate!»

– Hahaha! Nei nei nei! Vi har jo ei helt ny skive nå og en fullbooket kalender ut år 2020 – minst! Så det blir dårlig med avslørende skandaler å komme med her. Det vil rett og slett ikke skje.

– Faen. Hadde vært så artig å lage den førstesida. Men forståelig! Virkelig! Du får ta med deg en gjenstand ut på øya i tillegg til skiva. Hva rasker du med deg?

– Da vil jeg selvsagt tatt med meg finnkniven min. Me dkunne jeg skaffet meg mat, også kunne jeg skjært ned noen kokosnøtter, hult dem ut, og så hadde jeg hatt et strålende perkusjonsinstrument til å supplere nevnte Jason Molina-skive.

Haha! Perfekt! det er nesten så jeg tror han misantropen ville blitt glad.