Jeg hater å være forsinket til avtaler, men tåke på Gardermoen gjør at flyet er kraftig forsinket, og derfor er jeg for sent til avtalen med Sivert Høyem. Da jeg kommer inn på Dovrehallen sitter han allerede i et hjørne med ei øl. Full Morgan Kane-kontroll, med god utsikt til alle retninger. Stedet åpnet i 1902 og er en av Oslos mest ærverdige og kule kneiper. Det er noe uangripelig med slike eldre steder. Tanken på at Edvard Munch og Hamsun har sittet her og spist kjøttkaker og drukket absint er svært forlokkende.

Det er imidlertid så kaldt i hovedstaden at vi blir tvunget til å flytte oss lenger inn i lokalet. Selv to nordlendinger er enige i at dette er rent for mye av det kulde-gode. Men Sivert er blid som et barn i pulk. Han har ei ny skive ute, den ellevte studioplata han har spilt inn, Madrugada-katalogen medregnet. Å gjøre lanseringsintervjuer er noe han er godt vant med.

Les også: Dette er Madrugada og Siverts beste skiver.

– Denne skiva markerer et slags symbolsk skille i karrieren din. Det er di sjette skive. Du ga ut fem med Madrugada. Ergo har du vært lenger for deg selv enn i lag med et fast band med barndomsvenner. Er du i komfortsonen nå, dus med og vant med å være alene?

– Hehe. Jeg har forandret på ting så mange ganger mellom hver skive at det tenker jeg egentlig ikke på. Bandet er byttet ut flere ganger. Forskjellige produsenter har gitt forskjellige sound, noe som har jævla mye å si og stor betydning for hvordan det blir det slutt. Men jeg har vel ikke funnet den endelige formen, for å si det sånn. Etter hvert som man blir eldre e den største forskjellen at det går jævlig tregt. Hahaha! Jeg vet ikke om det er så jævla interessant å finne en endelig form heller.

– Har fortiden i et såpass stort band som Madrugada vært et problem, da? En slags klamp rundt foten inn i solokarrieren din?

– Nei, det har det ikke. I den grad det har vært et drawback er det at jeg vokste opp med å være med i et fast band, og at jeg veldig fort etter samlet masse folk rundt meg til et nytt band. Det eneste jeg kanskje angrer på i så måte er at jeg ikke tok meg litt fri etterpå. På den andre siden er det bare sånn jeg er. Jeg vil videre hele tiden. Ikke nødvendigvis så mye tankegang bak det hele, med «prosesser» og sånt. Jeg vil bare lyd. Bra lyd! Haha!

Les også: "Mørkets fyrste" omfavner popen.

– Jeg husker da du først kom opp med ideen om et soloprosjekt. Du satt over ei øl i Tromsø og sa at du ville spille på Blårock, men uten plakater og presse og sånn. Du var ikke akkurat fremoverlent og struttende av selvtillit. Det var sommeren 2003. Tror fortsatt konserten har publikumsrekord på huset. Var du usikker på deg selv som soloartist i begynnelsen?

– Ææææ … altså, jeg hadde en slags tanke om at du måtte kunne spille skikkelig på gitar for å kunne opptre alene. Og det er litt rart, for jeg har spilt gitar lengre enn jeg har sunget. Men, det skal sies, der går det fortsatt frem med museskritt. Haha!

– Hehe. Jeg husker at Robert ikke ville at du skulle spille gitar i Madrugada, at du skulle holde deg til synginga.

– Ja, jeg ble faen meg jævla motarbeida i bandet på det der. Men han skulle synge, det skulle han. Haha! Kan vel ikke huske at det var veldig populært at jeg gikk solo heller. Men min fascinasjon for sånne low-fi folk-ting ble ikke delt med samme entusiasme i bandet, og derfor følte jeg det var rom for å få utløp for dette på egen hånd.

– Artig at du sier det, for spesielt de første soloskivene dine gir meg kraftige assosiasjoner til low-fi/folk-artisten Bill Callahan/Smog. Til og med i måten du synger på, der du nærmest faller ned på tonene.

– Haha! «OeeRrrrrrrrrr» (faller ned på en enormt mørk tone med en engelsk R, journ.anm.). ja, det er ikke akkurat til å stikke under en stol. De Smog-skivene var ekstremt viktig for meg på den tiden. Hørte først mye på «Knock Knock», og så hørte jeg meg bakover, der spesielt «Wild Love» og «Red Apple Falls» var skiver jeg dykka enormt langt ned i.

– Jeg har en minidisk med den nevnte konserten, som en kunde lagde ulovlig bootleg av. Hørte på den nylig, og til min forferdelse hørte jeg at «The Kids Are on Highstreet» var der, i en naken og ganske spinkel versjon, målt opp mot den episke vi kjenner med Madrugada, både på plate og i studio. Og flere år før. Ikke la jeg spesielt merke til den heller. Madrugadas beste låt var altså ment å være en låt på debuten din? Hva skjedde?

– Det husker jeg! Greia var det at, den første delen av min solokarriere, da jeg begynte å skrive for meg selv, ble faen meg solomaterialet mitt plyndra for alt som kunne brukes i bandet. Hahaha! Det skjedde for eksempel ikke med My Midnight Creeps. Hehe. Hvis han hadde noe gull, fikk ikke vi andre høre det før det bare dukka opp ferdig innspilt. Haha!

Les også: 10 skiver som har betydd mye for Sivert.

–  Plyndra! Haha!

– Jaja, men jeg var påpasselig med å presentere materialet for de andre hele tiden underveis i skrivinga. Og jeg var helt ekstremt produktiv på denne tiden. De to siste Madrugada-skivene er jo også i stor grad prega av min låtskriving, der ganske mye av materialet er låter jeg leverte helt ferdigskrevne. Som for eksempel «The Kids Are on Highstreet», som egentlig var en låt til solodebuten. Jeg husker faktisk en helt konkret alvorsprat med Frode, hvor han på en måte understreket at den derre «Kids»-låta, den skulle på den neste Madrugada-skiva, at det var nærmest bortkasta å sløse den bort på solokarrieren.

– I ettertid, da. Var det rett eller galt av ham?

– Nei, her må jeg innrømme at det var riktig, at det var mye mer en Madrugada-låt. Og, klart, dradd gjennom den L.A.-kverna til George Drakoulias, og med de gitarene, er jeg i ettertid glad det ble sånn.

– Hører du ofte på egen musikk?

– Ja, ikke så mye egentlig. Men i den grad jeg plukker frem gamle skiver med meg selv er det ofte solodebuten jeg plukker frem. Jeg synes den låter helt fantastisk. Det soundet der, altså. Og det er vel grunnen til jeg ender opp med å jobbe mer med Tchad Blake, for det var han som miksa debuten. Klarer ikke helt å redegjøre eksakt for hva det spesifikt er, men mer det at det er ehhh… frekvenser som sitter godt i øret.

– Jeg synes det var godt sagt. Hører du på Madrugada-skivene, da?

– Nei.

– Aldri?

– Jo da, hørte nylig noen låter fra den siste skiva, som kanskje er den som ligger nærmest min egen smak i dag. Men sånt er jo jævlig vanskelig. Den første kom jo i 1999, og jeg hører jo ikke på platene med samme ørene som jeg hadde, det gjør sikkert også sitt. Men jeg mener likevel at den siste vi ga ut er den beste, selv om jeg selvsagt er stolt av debuten, og de andre for den saks skyld.

– Men du stemte på debuten da Morgenbladet ba norske musikere stemme frem de 100 beste norske skivene noensinne.

– Noen måtte jo gjøre det! Var til og med skuffa over at den ikke nådde høyere opp! Hadde ikke jeg gjort det, ville den havnet 30 plasser under «Ompa til du dør» av Kaizers Orchestra. Fuck det! Hahaha! Husker jeg fikk en del pepper for dette også, at det var jævla usympatisk av meg og sånn. Hehe. Den er litt rar, den lista. Spesielt at Radka Toneffs «Fairytales» stakk av med førsteplassen. Altså, jeg hadde den også med på min topp 10, men ikke øverst, og sånn tror jeg det var for mange andre også. «Den må vi ha med», liksom.

– Jeg stoler ikke helt på musikere i sånne lister heller.

– Nei, det er mye forfengelighet ute og går. Men når det gjelder artisters vurderinger av egne skiver, tror jeg nesten alltid de velger andre titler enn fansen eller publikum gjør. Du er selv ute etter kontrollen på det du selv holder på med, at du skal nå et eller annet mål du har når du går i studio. Men det driter selvsagt alle de andre i. Haha!

– Kan du bli lei av egne låter, for eksempel noen du har plagdes veldig med i studio?

– Definitivt! Og der stiller vi jo annerledes enn publikum. Jeg er også opptatt av jevnhet, at det jevnt over er veldig bra, og lyden da, selvsagt. Produksjonen er jeg ekstremt opptatt av, men det er sikkert ikke alle som hører etter.

– Man kan jo produsere opp ei plate, men det er vanskelig å skjule rent gull, om det er aldri så dårlig produsert. Bare tenk på «Raw Power», som David Bowie må ha prøvd å ødelegge.

–  Den er forferdelig produsert ja. Haha! «Exiles» låter kjedelig, synes jeg. Litt tamt, men låtmaterialet synes jeg er fantastisk sterkt. De som derimot ikke har den innsikten jeg har, om hvordan prosessen med hvordan skiva ble til i studio, er jo da likegyldig til dette, og synes kanskje skiva låter dritbra.

– Men når du går inn i en ny prosess med å lage ei skive, er du da klar på hvor du vil før du begynner, eller blir det til underveis?

– Det er jeg veldig, veldig klar på. Men på den forrige og denne nye har jeg vært i et slags konsolideringsmodus, hehe. Altså, jeg er ikke så keen på å gjøre noe som er hundre prosent nytt for meg. Jeg vil ikke miste kontrollen heller. Det jeg var interessert i nå var egentlig bare å få så gode låter som mulig, og å få dem kort. Haha! Skjære alt ned. Det var mine mål på denne skiva.

– Sånn som Kjell Askildsen skriver bøker? Da hadde du jo endt opp som The Ramones.

– Haha! Nei, ikke nødvendigvis så kort. Nei nei, men, altså, tidligere har jeg sett hvor lite man kan slippe unna med og samtidig kalle det en låt. Ta for eksempel «Where Is My Moon», som egentlig bare er et slags vers/refreng, så kommer det en bridge, så synger og gjentar jeg det samme det fire ganger og så er den over. Haha!

– Jeg er veldig glad i den. Kona mi setter den alltid på når vi drikker.

– Så artig! Ja, den er kjempefin! Den har veldig fint sound også. Noe spraking baki der som jeg liker godt. Men denne gangen har jeg arrangert alle låtene som rene poplåter, på et vis. Alt skulle kunne være en singel på skiva. Dette er kanskje så poppa som jeg blir.

– Er det sånn at du får Cato Thomassen og Christer Knudsen med på å endre låtene dine, dra dem gjennom bandkverna, eller trives du best i rollen som diktator?

– Nei, altså, Cato er vel den som mer har likt å påvirke og han har klart endret en del på de forrige skivene. Mens Christer er mer «fan», eller, fan blir et feil ord. Men han har kanskje et mer ærbødig forhold til mine ideer enn Cato. Det ene er ikke rett og det andre galt, men som soloartist er jo jeg for faen interessert i hva det skal være. Er jo mitt navn som skal stå over det hele. Nå er jeg 40, og jeg setter pris på å ta det i mitt eget tempo, og Christer funker bedre i så måte. Denne gangen har jo Christer og jeg lagd demoene i lag, og han gjør veldig mye av instrumenteringen på både gitar og tangenter. Cato er bare med på én låt denne gangen. Så brakte vi inn strykerarrangement på et tidlig tidspunkt, så det ikke bare skulle bli noe vi klæsja på etter vi var ferdig.

– Det høres! Jeg får assosiasjoner til tidlig Tindersticks.

– Kanskje dét, ja! Det er jo kult. Jan Martin Smørdal fikk ansvaret for det, en fyr Christer har jobbet med før på noe filmmusikk til en doku på NRK.

– Han har jeg ikke hørt om.

– Hadde ikke jeg heller! Men jeg føler det har blitt gjort veldig med den rette holdningen til hvordan poplåter skal låte. I den grad vi snakket om annen musikk da vi lagde skiva, var det sånn klassisk orkestrert musikk fra 60-tallet.

– Som for eksempel sen The Beatles?

– Ja, absolutt, og Roy Orbison, The Walker Brothers, Françoise Hardy og sånne ting.

– Er smaken til de andre i bandet viktig? Jeg har iallfall opplevd Christer som en ganske ekstrem musikknerd, med en ganske sammenfallende smak, slik jeg iallfall kjenner din?

– Ja, det er det. Eller, du skal ikke være såååå langt unna meg musikalsk før jeg synes det blir vanskelig å samarbeide. For meg starter det egentlig med vennskap, og så bygger det videre på seg, sånn som band oppstår. Møtte i så måte Christer i den tida jeg gjorde den første soloskiva mi, på en sånn «Tribute to Johnny Cash»-konsert, og likte ham bare umiddelbart, han er rett og slett en jævla bra fyr. Haha! Vi likte ham alle sammen, så vi prøvde å få ham med på turneen, men da var han opptatt. Samme på neste skive.

– Da Moon landing skulle lages, kunne han. Men han nekta først å spille synth. «Jeg skal faen ikke spille synth!», sa han. Men det måtte han. Hahaha! Men nå gjør han jo alt. Han er helt rå. Jeg synes han burde gjøre egne ting også. Ikke bare hjelpe meg frem. Men, som sagt, det starter alltid med at jeg liker folk, og at vi dernest kommuniserer musikalsk. I dag har jeg heller ikke tid å gå på bar hver dag og kveld og snakke teknisk om merker på gitarstrenger og sånn, jeg er avhengig av at det funker sosialt ganske umiddelbart. Det som før tok måneder, tar dessuten noen år nå.

– Kritikere. Hva er ditt forhold til kritikker? Du har jo ganske god erfaring med dem, men ville det gått inn på deg om den nye skiva fikk masse terningkast 3? Eller er du så trygg på deg selv at du bare hadde gitt faen?

– Klart det går inn på meg om jeg får dårlig kritikk. Jeg har ikke lyst til å nevne noen spesifikke jeg har fått opp gjennom årene, men det er i hvert fall viktig at de som anmelder viser at de tar musikken på alvor. Men, herregud, man vil bli anerkjent! Jeg vil bli anerkjent av alle, jeg. Det der innøvde svaret til masse artister om at det ikke er så nøye, tror jeg er bare bullshit. Eller, det er bullshit. Alle har lyst til å bli likt av alle, som selvsagt er fette umulig, men likevel.

– Du er 40 år og trebarnsfar. Nick Cave sa at da han fikk små barn, begynte han å gjøre låtskriving til en superstrukturert 9-4-jobb, fordi det var den eneste måten å sørge for nok tid til det. Har familielivet gjort ditt liv som musiker mer tvingende strukturert?

– Ja, det var litt frustrerende i begynnelsen, men kjenner meg igjen i det du skisserer der. Merker at jeg inni hodet mitt har begynt å kalle det for jobb også, selv om det egentlig ikke er noe jeg liker.

– Er dét en typisk norsk ting å tenke? At rock ikke er jobb, altså. I Sverige sier du det helt uten blygsel, attpåtil med en stolthet i blikket.

– Jeg har vært borti den holdninga der. Det er noe som henger igjen fra dem som er litt eldre enn meg igjen. Kanskje særlig de som jobber i pressen. Hvis jeg sier for eksempel sier at jeg trener, kan de finne på å si «Åh? Det er jo ikke mye rock’n’roll!».

– Herregud. Så døvt.

– Det er ganske døvt, ja. Som om det å ikke røyke heroin og ikke drikke seg drita hele tiden fratar deg noe musikalsk troverdighet. Vi kan ikke være Lemmy alle sammen heller. Og der er det også veldig greit med at Christer og jeg er på samme stadium i livet med kids og sånn. Jeg ønsker ikke engang å leve opp til noen klisjeer, fordi jeg også må fungere på andre felt. Det er ikke spesielt sjarmerende heller, med 40-åringer som oppfører seg som om de tror de er tenåringer.

–  Jeg har ikke noe å bevise heller, føler jeg. Skal det holdes mot meg at jeg er noenlunde straight, til å stole på og bryr meg om familien min, so be it. Og skal musikken bli dårligere av at jeg har barn? Da mister jeg tråden.

– Ja, huff. Enn ungene? Har du vært deg ditt ansvar bevisst og tvunget på dem bra musikk, sånn før det er for sent?

– Hehe. Ja, jeg har for eksempel klart å lære datteren min navnet på alle fire i The Beatles, og hun pekte til og med på et bilde av dem, med fingeren på John Lennon, eller «Don» Lennon, som hun sa, og forklarte at han var den cooleste. Da følte jeg at vi var på vei et sted. Men så, bare et halvt år etterpå, var det Disney og «Frozen» for alle penga. Men de guttene mine… de liker iallfall min musikk. Haha! De har ikke hatt noe valg. Det virker som de er litt mer interessert i musikk, og slikt tror jeg man ser tidlig.

– Du må gi dem rett engelsk fotballklubb og rock før Chelsea og glætt r&b med vocoder tar dem, vettu!

– Ja, Christer har vært flink til det der. Ungene hans digger KISS og AC/DC og masse kul rock.

[Midt i intervjuet kommer en helt ukjent fyr bort til oss. Han rekker frem en LP og spør Sivert om dette er ei skive han har. Hvis ikke skal han få den. Vi ser på hverandre og Sivert sier et forfjamset takk, at han ikke har den, og spør igjen om det er meningen at han skal få den. Det snåle her er at plata er «Apocalypse», ei soloskive med Bill Callahan fra 2011, mannen vi snakket om helt i begynnelsen av samtalen vår. Den rause og småpussa giveren skal ikke ha noe annet i retur enn et løfte om at han skal vite hva Sivert synes om skiva, om deres veier atter en gang skulle krysses. «Meget gjerne!», sier Sivert. Igjen glir samtalen inn på Bill Callahan. Denne gang i mer nerdete ordelag. Vi er enige i at verden er snål. Og fin. Så er det pissepause og påfyll av kaffe og øl.]

– Indie. Jeg synes personlig du rørte ved noe superessensielt og rett da du ga utløp for et hjertesukk for din aversjon mot både begrepet og mye av den vindskeive rumpekunsten som seiler under dette flagget. Ble mye rør av dette. Hvordan opplevde du det?

– Det kom muligens litt feil ut, fordi hele indie-begrepet har gått fra å være noe slags ideologisk ståsted på å definere et utenforskap, og til å bli en sjanger. Det jeg kanskje mer tenkte på var at jeg ikke nødvendigvis digger alle dem som starter band bare for at de har hørt ei skive med Arcade Fire, synger fotballsangrefrenger, har masse tribaltrommer og pynter seg med indianerfjær i håret. Men, herregud, jeg digger jo sånn som Father John Misty, som karakteriseres som indie av flere.

– Som også hadde den siste skiva si inne på topp 20 på både Billboard og de kommersielle UK-listene.

– Men hvem faen bryr seg? Indie er, ifølge de som har greie på det, det som høres på av en viss type folk som ser sånn og sånn ut og drikker sånn og sånn kaffe og sitter på sånne og sånne ullpledd på festivaler. Det er visstnok skikkelig indie.

– Haha! Da kjenner jeg en trang til å høre på AC/DC!

– Haha! Nettopp, da vil man høre gitar med vreng. Men så ble det tatt ut av sin kontekst og ei riksavis ringte rundt til artister som var spellemannominert i kategorien indie, masse folk jeg aldri hadde hørt om, og i og for seg heller ikke hadde noe imot, og de illustrerte saken med å nevne en masse indieband, sånn som Sonic Youth. Haha! Et band som har betydd masse for meg. Som jeg liker kjempegodt. Og Pavement og Smiths, det var så sykt. Jeg elsker The Smiths, vet ikke hvordan det er med deg, du liker dem sikkert ikke, men jeg virkelig elsker The Smiths. Johnny Marr, for en sinnssyk gitarfabrikk! Tenk at de fant opp alt det der. Jeg kommer tilbake til dem hele tiden.

– Jeg også. Selv om Morrissey er en enerverende fjompenisse. Men The Smiths var fantastiske. Fire skiver på fire år, og hele 18 singler. Nei, fuck hele indie-begrepet.

Et litt opptygd tema i seg selv, men likevel: Erlend Ropstad, Henning Kvitnes, Vidar Vang. De har alle gått fra å gi ut engelskspråklige skiver til norske.

– Jævla fin den Vidar vang-skiva. Liker også godt den singelen til Ropstad.

– Amen. Men har du prøvd det selv? Å skrive på norsk?

– Ja. Med ei låt. Og så prøvde jeg å synge den på engelsk, og så hørte jeg at faen, dette er jo The Replacements. Haha! Pur Replacements. Hahaha! Men den låten ble jævlig døll, altså. Hørtes ikke noe kult ut overhodet. Jeg får det ikke helt til. Jeg er ikke noe opptatt av de tingene. For meg henger ordene og musikken sammen. Føler at det ligger i tida, det å synge på morsmålet. Nå er det greit med begge deler, mens på 80-tallet skulle det helst være rock på norsk. Og så har det bølget frem og tilbake. Og det virker som nordlendingen er i ferd med å få en slags oppreisning, som bergenserne også har.

– Jeg henvender meg til et norsk og utenlandsk publikum, turnerer i inn- og utland, og kommuniserer med fans i sosiale medier. Jeg tror også det er mindre problematisk om du spiller veldig hard rock, sånn som Kvelertak, å synge på norsk i utlandet, men for de greiene jeg driver med, som er såpass singer/songwriter-basert, tror jeg det er jææævlig vanskelig. Men jeg har som sagt prøvd. Uten noe særlig hell.

– Du har fått noen skikkelige knyttneveslag de siste ti årene. Robert og faren din døde med kort mellomrom. I forfjor døde din nære venn og mentor Per Eirik Johansen. Har disse hendelsene preget musikken du har laget? Finner liksom ingen direkte tekstreferanser til det.

– Jeg føler kanskje at «Long Slow Distance» til dels gjør det og var litt preget av det. På den første singelen, nevner jeg jo ting som har med faren min å gjøre. Og der er det også en låt som heter «Father’s Day». Men Per Eirik døde jo rett etter forrige skive, og følte jeg at jeg hadde vært innom så mye tung materie på så mange måter, på flere skiver. Per Eirik var heller ikke en sånn fyr, at han ville hatt en sippelåt om seg selv. Denne gangen hadde jeg rett og slett bare behov for at det skulle være litt bedre stemning.

– Veldig forståelig. Men da må jeg spørre: Når du begynner på ei ny skive, har du da en idé om hvor du skal bevege deg tematisk og tekstmessig? At du lager musikalske stemninger du skal sette tekst til eller tekster med et tema du etterpå skal tonesette korrekt? Hører jo at dette er et litt loslitt spørsmål og litt sånn skoleavis-aktig, men dog.

– Jeg synes det er litt artig, jeg. Jeg er veldig opptatt av hele greia, lyden av hele låter og den totale helheten, mye mer enn å fortelle en spesifikk historie med et narrativ og en begynnelse og en slutt. Jeg er mer opptatt av at lydene på stemmen skal låte riktig på de riktige stedene i låtene. Jeg synger ofte låtene masse før jeg har lagd tekstene ferdige til dem, og da kan teksten bli til basert på hvilken stemning jeg er i da, om jeg har krangla med kona for eksempel. Haha!

– Haha! Enn om du har ei jævlig bra linje du føler en trang til å tonesette?

– Hehe. Hvis jeg føler jeg er spesielt briljant en dag, kan det hende jeg skriver det ned. Så havner det blant masse andre løse dokumenter på Mac-en, og så ser det ikke så kult ut lenger neste gang jeg tar det frem. Men jeg legger fryktelig mye arbeid i tekstene, for jeg vil jo selvsagt at de skal gi mening. Det må de gi, for jeg blir jo nødt til å stå å synge dette foran masse folk mange hundre ganger, og det blir i tillegg stående der til evig tid. Så det må funke, og lydene må være riktige.

–  Men, som på den duetten på sisteskiva, «My Thieving Heart», sto jeg bom fast, og klarte ikke sy den sammen. Så kom Christer inn fortalte hva en duett skal inneholde, sånn i en slags standard, før jeg var blitt ferdig med den. Og da ble det jo helt fuckings umulig å bli ferdig, med alle disse urimelige kravene hans!

– Haha! Men det ble jo en ferdig låt. Hva var løsninga?

– Nei, men da måtte jo bare han hjelpe til da, siden det angivelig var så jævla lett! Så han er oppført som medtekstforfatter på den.

– Veldig fin låt, forresten. Trodde det var ei helt ukjent dame, men så googla jeg henne og så at Marie Munroe var det nye artistnavnet til Hilde Marie Kjersem.

– Ja, den ble fin til slutt. Og det var egentlig like greit at Christer var med på teksten, siden den handler helt eksplisitt om utroskap. Var greit for begge, egentlig, å kunne peke på den andre. Hahaha! Men det var morsomt å jobbe sånn, som å skrive teater, kan jeg tenke meg. Det var gøy å prate med noen om teksten i dens tilblivelse, for dette er noe jeg alltid har drevet med alene. Her var det mer at jeg hadde noen linjer, og så sydde han det sammen med sine ideer.

– Ga det mersmak?

– Ja, helt klart. Men da merket jeg at jeg hadde helt klare krav til hvordan ordene skulle sys sammen, så stemmen min skulle komme i sitt aller beste lys. Og det hadde ikke han tatt hensyn til, og da ble det jo jævlig mye gnaging fra meg i studio. Klagde over hvor vanskelig det var å synge ordene hans og sånn. Jeg var skikkelig diva. [snakker med tilgjort, nordnorsk diva-stemme] «Næi, det hær va no så vanskelig. Det é jo ikkje æææg som har skreve tækstn!». Hahaha!

– Haha! Nydelig! Du har egentlig befunnet deg øverst i næringskjeden i Artist-Norge siden debuten til Madrugada. Alltid solgt mye skiver og masse konsertbilletter. Hvordan er det med strømming? Merker du strømmeinntektene på selvangivelsen din, du som er der oppe i toppen?

– Nei, dette er snåle greier. Er det slik det skal være, liksom? Jeg er nysgjerrig på hvordan dette er. Skal det bare være dette? Det er altså fint lite jeg merker av inntekter på denne salgsmodellen.

– Men vil det påvirke måten du jobber på?

– Mulig det. Har jo vært vant til å selge sånn dobbel platina, mens nå er det liksom bare release, og så er det dødt veldig fort. Men jeg er selvsagt fornøyd som selger masse konsertbilletter, så det er ikke jeg som skal klage. Men jeg er glad jeg fikk oppleve den siste gullalderen i platebransjen, der det ble satset masse penger på band og det var høye inntekter på platesalg. Tror heller jeg velger å se det sann.

– Det er lov å si. Det er også lov å si at det ikke er noe kult at mer eller mindre alle du treffer går rundt med kamera og kan ta bilder av deg, uansett hvor du befinner deg.

– Nei, det er selvsagt ikke noe kult, iallfall hvis man er på en konsert eller sitter i bar og snakker med noen. På den andre siden: Nå kan man snakke direkte med fans over hele kloden. Det er liksom ikke lenger til Steinlandsfjorden i Vesterålen enn det er til Buenos Aires. Det er veldig, veldig kult. Men det er mange andre ting som gjør det hele døllere. Mystikken blir litt borte, føler jeg. Jeg likte jo det med å være fan selv. Nå er jo alt like fuckings nedrig. Haha! Alle sitter der, enten du er Lady Gaga, Kanye West, en fan, en blogger eller whatever. Og de filmer seg selv og legger det ut på de samme sidene. Det er dølle greier.

– Nå er du 40 år. Jeg synes det er gøy å reversere tiden fra fødselsåret og bakover for så å se hvor langt av gårde man er. Ta for eksempel ditt musikerliv. Madrugada ble dannet cirka i 1995/96. Da snakker vi en karriere på 20 år. Det betyr at artister som hadde eksistert i 20 år da du debuterte var navn som The Ramones og Patti Smith. Band som The Gun Club og Dream Syndicate eksisterte ikke i 1976. Og Michael Krohn var 39. Du er altså eldre nå enn det Michael Krohn var da dere startet Madrugada. Forvirrende? Tenkte du på han og de andre som gamle mennesker og artister da?

– Hehehe. Ja, da gjorde jeg nok det. Men akkurat den tida der var vi ganske klare på at det ikke var så mye kult norsk, og sånn sett er Michael et dårlig eksempel, fordi vi var Raga-fans og syntes han var jævlig cool. Men herreguuud! For en gjeng gutter i de tidlige tjueårene er jo en mann på 39 en veldig gammel mann. Haha!

– Nettopp! Tenk også på at hvis vi plasserer deg tidsmessig på stiftelsen av Madrugada, da er det kortere å reise i tid til den første The Ramones i 1976 enn det er til plata di som kommer ut denne uka.

– Haha! Det der er jo scary shit. Men musikken skjedde jo mye fortere på 60- og 70-tallet. Bare se de første 15 årene til David Bowie. Men jeg tenker likt som deg. Tenk, det er 25 år siden Nirvanas «Nevermind» kom. Og går du 25 år andre veien kommer du til… skal vi se, 1966!

– Da ga The Beatles ut «Revolver».

– Fuck! 1966! Det er jo helt sinnssykt! Har tenkt mye på sånn i det siste.

– På slutten av 70-tallet var det for eksempel et énsifret antall år siden The Beatles eksisterte. Men det føltes som minst 25 år side da.

– Sju år. Hvis vi går sju år bakover fra nå kommer vi til den forrige Arcade Fire! Hahaha!