Ondt Blods debutplate, med den treffende tittelen «Finnmark», har fått anmeldere i både inn- og utland til å overgå hverandre i bruk av superlativer. Albumet ble sluppet digitalt i januar, men konserten i Tromsø er en feiring av platas utgivelse på fysiske formater. Det trodde i alle fall jeg.
– Vel vi har fått plata på kassett, hehe, sier bandets vokalist og energiske frontfigur Aslak Heika Hætta Bjørn på telefon ifra Tigerstaden.
– Hæ? Jeg ser at vinylutgaven ligger ute til forhåndssalg på enkelte nettsider.– Det stemmer, men den er i trykken. Det har tatt sin tid, så vi får den neppe opp til Tromsø på lørdag.
– Det der er dessverre et stadig vanligere fenomen. Uansett, gratulerer med massiv skryt fra kritikerkorpset. Det er vel stas?– Det er kjempestas! Vi er veldig fornøyd med plata, og det er godt å få noen klapp på skuldra, men responsen har overgått alle forventninger.– Å få litt pressedekning i utlandet er ekstra morsomt, spesielt siden vi synger på norsk. Når det er sagt, er vel sangstilen av en type som gjør det vanskelig for mange nordmenn å høre tekstene, så da er det ikke nødvendigvis et så stort hinder for folk som snakker engelsk eller portugisisk, hehe.
– Nå er vel ambisjoner om total verdensherredømme for Ondt Blod helt naturlig, eller?– Ja, vi skal prøve oss litt fram her hjemme i vår, før vi tar Eurropa, og blir «big in Japan», hehe. Jeg bare kødder, MEN vi skal spille litt i Sverige og Danmark, i alle fall!
– Har dere ingen planer om å komme dere nedover kontinentet?– Vi har vel ikke rukket å tenke så langt enda. Vi kan vel muligens ta «punk-ruta» igjennom Tyskland, men det blir neppe lett for en gjeng med bortskjemte norske rockestjerner.
– Du tenker på norsk standard og komfort versus den tyske?– Ja, her i landet er det jo perverse tilstander! Man blir jo vant til å ha både backstage, dusj og hotellrom, haha!
– Dere ga ut en meget lovende EP allerede i 2013. Hvorfor tok det så lang tid å presse ut debutplata?– Det tar tid å lage god musikk! Det var mest av praktiske årsaker. Innspillingen måtte tilpasses lydteknikeren i Tromsø, produsenten i Bergen, pluss alle i bandet. Vi gikk i studio allerede i desember 2014, og akkurat på denne tida flyttet jeg til Oslo for å sitte i sentralstyret til Natur og Ungdom. Så plata er et produkt av tre forskjellige «sessions».
– Jeg hører en stor musikalsk utvikling fra bandets første EP fram til debutplata. Hva synes du?– Ja, vi har jobbet veldig mye med selve låtene, og ga oss ikke før de var bra nok. Å bygge opp litt momentum, var kanskje også lurt. De to EP-ene fungerte muligens som to forretter, sånn at folk var ordentlig sultne da plata kom, hehe.
– Dere kommer alle fra Kirkenes og omegn, som er å regne som «verdens ende» i et musikkbransje-perspektiv. Har hjemplassen spilt en rolle i bandets utvikling?– Bassisten Kristoffer kommer fra Harstad og resten av oss fra Kirkenes-området, ja.– Det er klart vi har følt litt på å vokse opp såpass langt unna både Tromsø og Oslo. Alle spilte i band fra 14-15-årsalderen, og på denne tida var vi fire-fem band som holdt på samtidig. Det er mange nok til å bli en slags scene – man har alltids folkene i de andre bandene å spille for.– Da alle begynte på Videregående skole, ble miljøet naturlig nok splittet opp. Noen av oss flyttet til Tromsø, hvor det er gode muligheter for nye band i og med at det finnes en plass som Bastard Bar. Å kunne gå og se konsert med andre band hver uke, var også et stort pluss.
– Er dere opptatt av røttene i hjemfylket? Plata heter jo tross alt «Finnmark».– Vi er kanskje litt nostalgiske, men plassen man vokser opp har mye å si både for musikken og personligheten.– Selv om man følte en intens lyst til å dra der ifra, og starte på nytt i en ny by, er tittelen også et slags «fuck you!» til folk som glemmer hvor de kommer ifra. Det er vel en slags hyllest av hjemstedet, samtidig som man har det litt morsomt på bygdas bekostning, hehe.
– Tekstene deres har også en politisk brodd, eller hva?– Jeg vet ikke helt. Når man har jobbet så mye i politiske organisasjoner som jeg har gjort, skinner det kanskje igjennom. Jeg har jobbet aktivt i Natur og ungdom fra jeg var femten år, og i Finnmark er det mye arealkonflikter knyttet til gruvedrift og det andre utbyggingskjøret. Den tradisjonelle kulturen og det samiske blir som regel skadelidende.
– Er dere opptatte av det samiske?– Ja, jeg har en mor som kommer fra Kautokeino, og en far som er sjøsame fra Lyngen, men det betyr allikevel ikke at jeg kommer til å skrive den nye «Saamid Ædnan», hehe.
– Hva er de viktigste musikalske inspirasjonskildene til Ondt Blod?– Når man starter band på en liten plass, er det helt naturlig at en som digger Slayer spiller med en som digger punk. Min inngang til hardcore var via nyere band som JR Ewing og Gallows, ikke Minor Threat og den gjengen der.– Alle i bandet har pophjerter, også. Det er kult å blande inn litt pop, bare man ikke tar det for langt, og blir hakket for harry. Nå er det jo en stund siden forrige Kvelertak-plate, så jeg tror folk er sultne på litt «vorspiel»-hardcore når de skal drikke øl med kompiser. Selvhøytidelige band er sjelden særlig stilige.– Jeg liker sterke frontfigurer. Det er kult å være litt popstjerne, for så å fly rett «in your face» – å ta et par dansesteg før man sparker folk i trynet, hehe. For meg, har Morrissey i The Smiths, og Ian Curtis i Joy Division vært viktige.
– Hva tror du om konserten på Driv lørdag?– Jeg er veldig nervøs, men oppladingen har vært bedre enn før konserten vår i Bergen. Da ble jeg kastet på glattcelle i Førde, og måtte ta buss til Bergen etter jeg slapp ut.
– Hæ?– Haha! Jeg var med på en gruveaksjon i Sogn og Fjordane. Det var ikke så dramatisk – jeg satt ikke så veldig lenge på cella.
