NAVN: Halvard Rundberg (33) BAND: Violet Road

– Kan du beskrive hvilken musikk du spiller?– Jeg har alltid beskrevet Violet Road som musikk med mange lag. I det ene øyeblikket er du i et helsikas godt humør og skråler og synger, mens du i det neste står litt tett inntil personen ved siden av deg på konserten, eller for så vidt foran stereoanlegget i stua, og forhåpentligvis blir grepet av noe i musikken. I dette skjæringspunktet mellom disse to ytterpunktene er det ganske så passende å plassere musikken vår. Der er det fint å være!

– Hvem har inspirert deg mest musikalsk og hvorfor?– Å høre mamma spille piano og pappa synge på fest gjennom dårlig isolerte vegger hjemme i Kåfjord har inspirert stort. Mine søsken har også inspirert meg voldsomt. Vi har pusha hverandre og gjør det fortsatt. I tillegg har tung, gitarbasert rock fra AC/DC og Guns N´ Roses fra tidlig alder vatret meg godt og rusta meg for hva som enn skulle komme av auto-tune-helvete og russebuss-elektronika.

– Hva er din verste opplevelse på scenen eller turne?– Av mange, mange fryktinngytende øyeblikk i en etter hvert ganske så lang karriere så tror jeg det her må være en av de verste: Vi var på storstilt USA-turné med Turdus Musicus og skulle spille i Las Vegas. Vi hadde leid oss en bobil og i den kunne man til nøds gå på do, det var ikke anbefalt, men det gikk an. Vi hadde, høy på amerikansk junkfood, selvfølgelig gjort dette litt for mye på turen inn i ørkenen noe som resulterte i at doen var overfull. – En helt horribel grøtete væske fløt fullstendig over sine bredder og lokket måtte holdes på plass av en stor, tung bassamp og ren, fysisk håndmakt. Dette skjedde mens vi rullet forbi fasjonable Hotel Bellagio på Las Vegas Strip. I 40 plussgrader. Den lukta.....vi kommer aldri til å glemme. Situasjonen ble ikke bedre av at jeg ble forfulgt av en pensjonist i golfbil da vi ble busta for å tjuvvaske bil og klær på en Bobilcamp i utkanten av byen. Han leter nok fortsatt!

– Hvis du fikk frie tøyler. Hvem ville du booket til Tromsø og hvor skulle konserten vært?– Helt frie tøyler? Da hadde det vært 1991 og jeg hadde booka Red Hot Chili Peppers på Tomgodslageret til Mack. De hadde åpna med «Suck My Kiss» og spilt i sin klassiske tennissokk-på-luren outfit. Etterpå hadde alle, inkludert bandet, gått på Blårock og blitt snurrings i baren!

– Hva er det beste du har gjort musikalsk, eller er mest fornøyd med?– Jeg er ekstremt fornøyd med den siste plata vår. Vi hadde et soleklart mål om at alt vi spilte inn måtte tåle å være grisehøyt i miksen og dette fulgte vi hele veien inn. Noe som har resultert i en ufattelig fet skive. Som akkurat nå står høyest. Dette vil selvfølgelig forandre seg med tiden og jeg ser allerede fram til neste innspilling. Den skal bare bli enda, enda mye bedre.

– Hvor lenge tror du at du overlever som artist?– Det ubeskrivelig vakre med det ekte musikeryrket er jo at man sjelden blir for gammel. Og om man bare ikke gir seg så kan man faktisk på ett eller annet tidspunkt ende opp med å være ganske så hipp i godt voksen alder. Dette finner jeg svært inspirerende og har dermed ingen planer med å gi meg før man forhåpentligvis tar kvelden av naturlige årsaker. Enten er man artist eller så er man ikke det. Sånne realitydeltakere som må «gi seg med musikk» og «snakke ut om den vanskelige tiden» fordi de innser at det kreves faktisk en hel del for å holde ut, de har jeg fint lite til overs for.

– Når så du sist ditt eget blod?– Vi har katt og av og til bruker jeg å sympati-hoste-opp-hårball sammen med katta. Det er ikke et særlig vakkert syn og sist gikk det galt, for oss begge. Anbefales ikke. Men katt anbefales! Takk for meg.