Navn: Johan Martin Aarstein, 29 år

Band: Bob Dylan på nordnorsk, Hjerterå, og et nystarta køntriband som ikke har fått navn ennå. Navneforslag sendes til johan.aarstein@gmail.com.

– Kan du beskrive hvilken musikk du spiller?– Jeg er svært dårlig til å sjangerfeste min egen musikk. Med det ene bandet mitt, Hjerterå, sa vi i starten at vi spilte surferock – selv om vi ikke gjorde det i det hele tatt. Hovedsakelig spiller jeg gladtrist musikk. Det hender jeg slår meg løs og spiller noen sinnaglade låter. Men bare av og til.

– Hvem har inspirert deg mest musikalsk og hvorfor?– Åpenbart er jeg veldig inspirert av Dylan; for meg er han det ultimate eksemplet på hvor kompromissløs, uredd, og ikke minst knakende dyktig det går an å være. Ellers har jeg i det siste hørt mye på 2011-plata til PJ Harvey, «Let England Shake». Herregud, for ei gåsehudfremkallende bra plate!

– Hva er din verste opplevelse på scenen eller turné?– I Bergen begynte jeg å hikste ukontrollert på scenen. Det var sjette konsert på fem dager, og vi var temmelig utslitte. Tror ingen i publikum merket noe, og konserten gikk egentlig veldig bra, men der og da var jeg ikke sikker på om ville klare å fullføre settet. Ellers er mitt største problem når jeg jobber, hvor ufattelig distré jeg kan være. Når jeg reiser rundt med Ida er det for eksempel hennes ansvar å sørge for at jeg ikke legger fra meg telefonen, lommeboka, kofferten, eller gitaren i et fly, et tog, eller en pub. Jeg eier etter hvert et arsenal av kabler, plektre og capoer fordi jeg bestandig glemmer de hjemme og må kjøpe ny. Har også kommet for sent til det meste av rutegående transport på et eller annet tidspunkt (pun intended).

– Hvis du fikk frie tøyler. Hvem ville du booket til Tromsø og hvor skulle konserten vært?– Taylor Swift på Fjellheisen. Jøye meg, så awesomesauce det ville vært!

– Hva er det beste du har gjort musikalsk, eller er mest fornøyd med?– I månedsskiftet september/oktober slipper Hjerterå et veldig forsinka album som inneholder samtlige av de låtene jeg er mest stolt over å ha vært med på å lage – noensinne. Noen vil sikkert hevde at det strengt tatt ikke sier så mye, men ja ja. Jeg er like stolt.

– Hvor lenge tror du at du overlever som artist?– Jeg er veldig heldig som i det hele tatt kan livnære meg av å spille musikk. Planen med Hjerterå er å gi seg etter albumet som kommer i høst, og Bob Dylan på nordnorsk er av åpenbare grunner et prosjekt med ei begrensa levetid, men jeg har et par andre jern i ilden – så vi får se.

– Når så du sist ditt eget blod?– For et par uker siden forsøkte katta mi å drepe meg. Ved et uhell satte Mons kloa si fast i halsen min slik at poten ble hengende i ei hudfille rett under adamseplet, og jeg måtte stå i speilet og lirke kloa ut slik man gjør med en fiskekrok. Heldigvis holdt katta seg dønn stille slik at det ikke ble noen halsmassakre, men noen dråper blod ble det. Noe jeg frykter enda mer enn å dø i ei tragisk ulykke, er å dø i ei komisk ulykke – som å bli drept av ei ku, ei geit eller ei huskatt. Du vil ikke at det siste du tenker skal være «huff, så flaut!».