– «I'm a rocker!», som Bon Scott sa.Thomas Felbergs karakteristiske latter ruller utover iTromsøs splitter nye lokaler, som tilfeldigvis ligger vegg i vegg med Oslo-mannens hotell for dagen. – Jeg henger egentlig bare med kona, som er på jobb på sykkelkonferansen her. At jeg møtte deg, regner jeg som en «karmisk» tilfeldighet, haha!

Den energiske humørsprederen synes ikke at spranget fra å fronte rockbandene WE og Smoke Mohawk skiller seg så mye ifra programlederjobben.– Jeg har fått mye gratis, i form av å ha vært vant til å underholde folk fra scenen. Den største forskjellen er vel at tidligere kom folk i tredve-førtiårene bort til meg for å diskutere obskure plateutgivelser fra 70-tallet, mens nå blir jeg stoppet på gata av damer i sekstiåra som skryter av «Tidsbonanza», og forteller at hele familien følger med på programmet. Men jeg er jo en utadvendt fyr, så det går helt fint, hehe.– At det skulle gå såpass bra å bytte segment, og plutselig bli allemannseie, hadde jeg ikke trodd. Hadde noen fortalt meg at dette skulle skje for 10–15 år siden mens jeg var vokalist i WE, ville jeg bare tenkt «Dra til hælvete...», hehe.

– «Dagjobben» din er vel uansett ditt radioprogram «Felbergs loft» på NRK13?–Ja, å ha et eget radioprogram har vært en drøm hele livet. Det er to timer med lekestue hver uke, men jeg tar det seriøst fordi jeg er nørd, ikke sant? Her får jeg gå i dybden, som i Blue Öyster Cult-serien der jeg nå har hatt ni programmer. På den måten får man fortalt hele bildet, og det virker nesten som om responsen er bedre jo smalere det blir, hehe. Man skal ikke undervurdere folk, så programmet skal ikke bli mindre sært!

– «Felbergs loft» er jo et stykke unna «Stjernekamp», hvor du var dommer.– På «Stjernekamp» ble jeg i første omgang hyret inn for å være «rockecoach». Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle oppføre meg, men jeg er jo en entusiastisk fyr, og det endte opp med å bli en veldig morsom jobb. Jeg var opptatt av at vi skulle ha det gøy, og ville ikke være en sånn sur dommer-fyr.

– Du er jo en selverklært «freak». Hvordan passer du egentlig inn i den streite medieverdenen anno 2016?

– Det er jeg fortsatt! Forskjellen er bare at «freaken» har fått eksponere seg i beste sendetid, haha! Men jeg har jo blitt eldre, fått barn, og blitt mer bevisst på at man kan gjøre forskjellige ting. Tidligere var jeg nok mer enspora på rock'n'roll, men jeg har jo ikke mistet utgangspunktet.– Da jeg som barn hørte «It's a Long Way to the Top (If You Wanna Rock'n'Roll)» og «Rock'n'roll Singer» av AC/DC, skjønte jeg at jeg skulle inn i showbusiness. Jeg kommer aldri til å bli han strigla fyren – I'm a rocker, som Bon Scott sa, haha! Energien er nye av den samme som programleder og vokalist, men nå slipper jeg å holde tonearten.

Foto: Javad Montezari, NRK

– Hva skjer med dine musikalske prosjekter? Den siste Smoke Mohawk-plata var jo helt fantastisk!– Akkurat nå skjer det ikke så mye. Vi har en ferdig innspilt plate med Smoke Mohawk, som ikke er mikset enda, fordi alle i bandet er så opptatte. Jeg mener jo at vi er et av Norges beste band på papiret, og nå har vi fått ny bassist, som er Aslak (Dørum) fra DumDum Boys. Det er et rent coveralbum, hvor vi gjør steintunge boogieversjoner av Spirit, Velvet Underground, Creedence og så videre.– I tillegg har vi gutta i WE begynt å prate lite grann om muligens å ta en siste runde rundt omkring. Vi hadde det jo utrolig gøy i det bandet, så vi får se...

– Oioioi! Så kult! Nå kommer du med en ordentlig «exclusive» her!– Ja, det er en liten exclusive, det der. Jeg skal tilbake på sykkelen – jeg skal jo rocke igjen. Jeg må bare betale litt gjeld først, hahaha!– Jeg tenkte på WE, da jeg var på Blårock i går. Vi har hatt en ordentlig fest hver gang vi har spilt i denne byen – som også er grunnen til at jeg er her nå. Blårock er den eneste plassen jeg har blitt fysisk løftet opp i taket av publikum. Det var jo totalt kaos, hehe.

– Du er jo en oppdatert mann, i tillegg til å ha store kunnskaper om musikkhistorien. Hva slags ny musikk digger du for tida?– Jeg liker The Switch veldig godt! De er et nytt Oslo-band som låter fett. Jeg synes også at den nye Blood On Wheels-plata er veldig bra – jeg liker han vokalisten. Jeg får jo veldig mye bra norsk musikk tilsendt, selv om jeg ikke har like god tid til å lytte meg igjennom alt, som jeg hadde tidligere.– Når by:Larm uttaler at rocken er død, må man jo ta i betraktning at de folka aldri har likt rock. De har jo bare sittet og gledet seg til den dagen de kunne si at rocken var død, hehe. Det er jo litt gøy å se hvor mye rock det er på de ikke-by:Larm-arrangementene som er i Oslo samme helg.

– Hva tenker du om utfordringene dagens artister møter i den digitale hverdagen.– Det var vel egentlig like utfordrende før i tida. Da var det jo vanskelig å få musikken ut, mens nå er det vel lettere å drukne i mengden. Men det er hyggelig å se at vinylen, som et fysisk produkt, er såpass populært. Jeg er jo en «old school» gammal idiot, ikke sant? Jeg føler ikke at jeg har noe før jeg holder det i hendene, hehe.