Navn: Stine Andreassen (29)

Band: The Northern Belle og Silver Lining, butikksjef på Big Dipper i Oslo

– Kan du beskrive hvilken musikk du spiller?

– I The Northern Belle spiller jeg lasso-pop. Det er rett og slett en blanding av pop og country, med innslag av folk. I Silver Lining spiller jeg folk/americana. Vi baserer det musikalske uttrykket på strenginstrumenter og harmonier med alt for triste tekster.

– Hvem har inspirert deg musikalsk og hvorfor?

– Det er så mange at dette blir vanskelig å summere opp.

– Jeg elsker countrydamer med bein i nesa. Jeg har latt med inspirere av Emmylou Harris, Loretta Lynn, Dolly Parton, Kacey Musgraves, Gillian Welch, Linda Ronstadt, Alison Krauss og listen fortsetter. Loretta Lynn er så kul. Man burde lese teksten til «The Pill» og «Fist City». Jeg hadde ikke turt å røre noen av mannfolka hun styrte med. Jeg elsker fraseringene til Alison Krauss og måten hun synger på og Dolly er en ord smed. I popverden er det Fleetwood Mac som har hatt størst innflytelse på meg musikalsk. Da snakker jeg om Fleetwood Mac etter at Stevie Nicks og Lindsey Buckingham ble med. De skrev hits og jeg elsker hits! Det er ofte damene som har gjort størst inntrykk, men det er jo selvfølgelig mange flott mannfolk også. Låtskrivingen og låtene til Towens Van Zandt, Guy Clark, Jason Isbell og Crosby, Stills, Nash & Young hadde jeg ikke klart meg uten. Som ung var jeg også veldig begeistret for Lene Marlin og Espen Lind. Jeg har 3 CDer fra Espen som er signert med personlig hilsen. Den ene står det til og med «suss og klem» på og jeg husker at jeg smelta. Jeg kunne fortsatt i evigheter, men jeg skal stoppe meg selv nå. Det er sikkert noen essensielle artister jeg har glemt som jeg kommer til å irritere meg over når jeg leser dette i etterkant.

– Hva er din verste opplevelse på scenen?

– Det skjedde faktisk nylig da jeg spite med Silver Lining på NM i barbecue. Vi var midt i en rolig låt også kom det en fyr opp på scenen med ett brett fullt av grilla kjøtt. Han nekta å gå av scenen før vi hadde smakt! Fatet planta han nesten midt i ansiktet på Live som jeg spiller med, mens hun sang, og det som er litt komisk er at hun er vegetarianer. Det er kanskje mest komisk egentlig. De som så på hadde det i alle fall gøy! Det må også nevnes at scenen var en truck. Yeah!

– Hvis du fikk frie tøyler. Hvem ville du booket til Tromsø og hvor skulle konserten vært?

– Kan jeg bare velge en artist og jeg regner med de må være i live? Jeg elsker Verdensteatret, så plassen er enkel å velge. Artisten er det verre med. Jeg liker så mye forskjellig musikk, alt fra elektronika til honky tonk. Jeg har jo også lyst til å velge noe som gir meg kredd, men det tror jeg bare er å glemme. Det står mellom Taylor Swift, Dixie Chicks, Dolly Parton, Joni Mitchell, Rilo Kiley, Fleetwood Mac, Robyn og Beyonce. Jeg tror faktisk det må bli Robyn og Røyksopp med gjesteopptredener fra Lykke Li, Karin Dreijer og Anneli Drecker. Jeg husker veldig godt da gutta i Røyksopp var DJ-er på Verdensteatret og de spilte «With Every Heartbeat» med Robyn og Kleerup. Jeg spratt opp på nærmeste bord, sang av full hals og danset mitt livs dans. I neste øyeblikk ble jeg kasta rett ut. Hvis jeg arrangerer konserten kan ingen kaste meg ut! En plass jeg skulle ønske jeg hadde vært var på konsert med Townes Van Zandt på Blårock.

– Hva er det beste du har gjort musikalsk, eller er mest fornøyd med?

– Jeg liker jo alt jeg gir ut. Noe annet ville jo vært hårreisende. Ellers hadde jeg jo ikke spilt det inn og gitt det ut, men det som kanskje har vært artigst var når deler av The Northern Belle fikk spille med Marit Larsen, Darling West, Torgeir Waldermar, Bendik Brænne, Janne Hea m.fl. på Oslo Fjordfest i 2015. Vi gikk under det fengende bandnavnet Die With Your Boots On All-Star Country Band og covret mange flotte countrylåter. Jeg gleder meg også til å slippe den nye singelen ”Bad Habit” til The Northern Belle i oktober. Det er nok den beste teksten jeg har skrevet til nå.

– Hvor lenge overlever du som artist?

– Det får nesten noen andre spå, men jeg er ikke kjent for å gi opp, så det kan bli lenge. Sta er jeg også. Vet ikke hvor bra det er egentlig, men sånn har jeg blitt. Noen ganger har man jo lyst til å slippe alt man har i hendene og dra så langt bort man kan fra sitt vanlige liv, men akkurat musikken er en så stor del av meg at den ville vært med på en slik reise. Vi var på ferie i USA i sommer med store deler av mitt nye band Silver Lining og vi tok liksågodt med oss gitarene over vannet. Vi spilte på en del open mics, vant til og med, og fikk spille konsert i Lexington Kentucky av alle plasser. Responsen var så fin at vi ikke fikk særlig lyst til å dra hjem. Jeg tror jeg er bitt av basillen og kommer nok til å skrive låter så lenge jeg føler jeg har noe å si. Jeg klarer jo ikke holde kjeft.

– Når så du sist ditt eget blod?

– Jeg er livredd for mitt eget og andre sitt blod, så jeg prøver i hovedsak å ikke se på hvis jeg blør. Da roper jeg bare på noen i nærheten som kan lappe meg sammen. Jeg er så klønete, så dette skjer relativt ofte.