– Du blir plassert på en øde øy med kun én eneste plate. Hvilken?– Jeg vil ha «Somewhere in Time» med Iron Maiden.
– Artig! Du fronter Senjahopen, og spilte bass i hardcorebandet Farout Fishing. Nokså stor avstand mellom disse ytterpunktene og Maiden, er det ikke?– Jo, mulig det, men denne plata har jeg jo på en måte hatt med meg siden den kom ut. Husker den faktisk som det første jeg skikkelig digga, altså da det kom ut, i sin egen samtid.
– Du kjøpte den da den kom, altså?– Nja, jeg har aldri hatt noe særlig med penger, så jeg fikk den tatt opp på kassett av noen venner, også kjøpte jeg den på originalkassett senere, og nå har jeg den på vinyl og sånn. Men det var kassett som gjaldt der og da, og en sånn lioten kassettsiller so lå i fotenden av senga.
– Klart! Har du kassetten fortsatt? Slikt er jo for relikvier å regne.– Nei, den forsvant dessverre etter litt or mange flyttinger, men jeg tok i hvert fall ikke og tapet over hullene på den, for å ta opp noe annet over den, slik man kunne gjøre med originalkassetter, og sånn som jeg gjorde med søsteren min sin originale «Arrivals»-kassett med ABBA, som jeg mener å huske at utløste en del aggresjon.
– Haha! Rock vs. Pop: 1-0! Maiden var et band som nærmest «døde» da grungen skylte inn i rocken, og mange «glemte» dem i noen år. Var du en av de standhaftig trofaste?– For det første er jeg uenig i premisset, jeg er nemlig en Nirvana-fornekter, for det var Guns N’ Roses som sendte all den softe puddelrocken av banen, og nittitallet var jo også preget av dem, Metallica, Pantera og Sepultura. Problemet med Maiden var jo at de fikk en dårlig vokalist, at de ble dårlige.
–Godt poeng! Men stod du last og brast ved dem og heiet?– Neeeei, det er med skam å melde at jeg innrømmer det, skulle ønske det var sånn, men jeg sviktet nok, så ærlig må jeg være nå i ettertid.
–Nettopp! Du er neppe alene der i gården. Men skiva di, da. Kjenner du fotballreferansen på coveret?– Hehe. Nei, jeg har det samme forholdet til fotball som jeg har til blues og sex. Jeg kan godt være med på det, men jeg orker ikke å se på andre som driver på med det. Ære være dem osv, men jeg står over.
– Haha! Steve Harris er West Ham-supporter, laget som også kalles The Irons, og på bakcoveret står det «Latest results: West Ham-Arsenal 7-3». Det liker jeg litt. Har du sett dem live?– Ja, ja! Første gang var på Sentrum Scene, med Blaze Bayley på vokal, en gang på nittitallet. Da jobbet jeg der, så jeg fikk faktisk være med å bygge han Eddie og sånn. Det var jo stas, men konserten var ikke mer enn sånn passe.– Noen anstendige coverversjoner av Maiden-originalene ble det jo, men ikke mer. Likevel ble det en slags oppreisning, fordi de minnet meg på om tiden da musikken ble en viktig og sentral del av min identitet.
– «Bygge han Eddie»! Fantastisk!– Hehe. Ja, da. Senere fikk jeg sett dem flere ganger med Bruce Dickinson, nå sist 7. juni, og da var det i lag med datteren min. Hun fikk klar beskjed om å si fra hvis det ble for høyt, for slitsomt, vondt i beina, for lenge osv., men hun holdt ut hele kvelden, som var over normal leggetid. – På veien hjem sa hun at hun hadde holdt ut fordi hun så hvor stort det var for meg.
– Åh, det er jo helt aldeles nydelig!– Var jo kjempefint, ble så rørt. Vi gråt og gråt, Egon! Hehe. «Men likte du det?», spurte jeg henne. Ja, det var bra, sa hun. Men tilførte så, med en bestemt mine, at Marcus & Martinus er bedre, der hun satt i Iron Maiden-hettegenser og alt. Grrr... Da måtte hun selvsagt gå hjem alene.
– Hahaha! Søtt og knallhardt! Bra uansett med unge kvinner som mener sterkt om musikk mot eldre autoriteter. Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet en låt, hvilken låt hadde du da landet på?– «Willin'» av Little Feat.
–Fint valg! Er jo en ganske søt og fin countrysang. Er du fan av dem?- Nei, dette var noe Marius, som før spilte i Senjahopen, anbefalte meg på turné en gang, og den er jævla fin, flyter så lett og har en eminent tekst jeg selv gjerne skulle ha skrevet, om at det skinner bedre uten polish, eller noe i den dur.
– Det var fint sagt. Hvilket hjelpemiddel vil ha med deg på den øde øya?– Jeg burde sikkert si fiskestang eller leatherman, men siden dette er en imaginær problemstilling, vil jeg heller ha ei sånn scenebarrikade, så kan jeg stå der ute i havgapet og headbange alene til Iron Maiden.
