NARVIK/TROMSØ: Hun er ute på sin siste turne før arbeidet fortsetter med filmprosjektet «Kings Bay» og nytt album. Nå gleder det nordnorske sangikonet Kari Bremnes seg først og fremst til å returnere til sitt publikum i Ishavsbyen.

– Fredag spiller du en av mange ekstrakonserter i Tromsø i senere år. Hva tror du er grunnen til at musikken din settes så stor pris på av Tromsø-publikummet?– Det er vanskelig å si noe om, men det er fantastisk, og gir meg et enormt kick at så mange har lyst til å komme for å se oss. Vi leverer jo også brukbare ting, synes jeg. Nå skal vi spille noen nye låter – faktisk noen låter vi ikke har spilt inn heller. Vi spiller selvsagt også ting som folk allerede har et forhold til. Det handler om å krydre konserten både for oss og publikum; det skal være litt utfordrende for begge parter.

– Du må fortelle litt om hvordan det var å debutere som filmskuespiller.– Jeg har egentlig ikke debutert enda, hehe! Filmen er ikke ferdig, og jeg har ikke sett den, så jeg aner ikke hva de ender opp med til slutt. Når vi blir ferdige med denne turneen skal jeg i studio å jobbe med synkronisering av lyden på filmen. Så i desember da får jeg endelig sett den, og jeg er mildt sagt spent. Selve innspillingsprosessen overveldende, utmattende og veldig artig.

Les også: Egon på en øde øy med Kari Bremnes «Tar med seg Ringo!»

– Du fremstår som en artist som har full kontroll over sine musikalske produksjoner. Hvordan var det å gi slipp på denne kontrollen i et prosjekt som «Kings Bay»-filmen?– Det er der den overveldende biten kommer inn. Du står på flyplassen på Bardufoss, og vet at du er den eneste i crewet som aldri har gjort dette før. Det er da du må finne fram fighteren i deg! Har man sagt ja, da må man kjøre på.– Denne filmen var et slags risikoprosjekt for meg, men jeg valgte å fokusere på spenningen som ligger i å gjøre noe nytt. Å være artist er jo på sett og vis et risikoprosjekt: Man må gi slipp på den trygge hverdagen, og jeg er ingen trygghetsnarkoman. Jeg liker å trigge fallskjermjegeren i meg selv!

– Det har gått fire år siden ditt forrige album «Og så kom resten av livet». Når kommer det en ny Kari Bremnes-plate?– Den kommer til neste år. Vi skal starte jobben med den etter denne konsertrunden. Når det gjelder konserter skal vi ligge veldig lavt i terrenget fram til neste høst. Vi skal bruke tid på å spille inn og utvikle nye sanger.

– Kan du fortelle litt om det nye materialet?– På noen sanger går jeg nok litt mer tilbake til stilen på de to første platene, altså elektronisk basert – og den type rytmikk, med en del synth. Jeg har også ting som er mer organisk; med piano og sånt. En av sangene ble til som følge av at jeg i vinter fikk et dikt om dagen i innboksen av en person jeg ikke kjente så godt. Et av diktene var av den polske poeten Wislawa Szymborska, og jeg har en låt som er direkte inspirert av dette diktet.

– Neste år har debutplata di «Mitt ville hjerte» 30-årsjubileum. Hvordan vil du si at musikken din har utviklet seg gjennom karrieren?– Det kan også være interessant å snu det på hodet: Hva er det som ikke har endret seg? Det som setter i gang musikken i meg, og alltid har gjort det, er tekst. Hele fundamentet er tekster. Musikken kan ta forskjellige vendinger, ettersom hvordan teksten legger fordringer på musikken.– Karrieremessig startet jeg på ett sted, og har ikke gått i noen rett linje. Det har blitt en del bakgater og smug på veien – jeg ser ingen dundrende musikalsk konsekvens. Akkurat nå er jeg litt tilbake på synth og elektronika-biten, som det er spennende å oppsøke på nytt.

– Er det en plate, en hendelse eller lignende du er spesielt stolt av – hvis du skal se bakover på din egen karriere?– Det jeg er mest stolt av, er at jeg har et publikum som gir meg veldig mye tillit. Jeg får mange meldinger og henvendelser fra folk, og ser at det finnes mange sterke historier der ute. Det er utrolig hva slags krefter som bor i oss! Jeg var mye mer pessimistisk på vegne av menneskeheten for noen år siden enn jeg er nå. Jeg ser så mye fantastisk menneskelig mobilisering. At jeg – eller ikke jeg, men musikken min – kan bety noe for folk sine liv, det blir jeg stolt av.

– Er det noe du ikke er stolt av, eller noe som gjør deg direkte flau, når du skuer bakover i tid?– Mmm. Ja, det er det garantert, uten at jeg kommer på noe akkurat nå. Jeg føler ikke at jeg på noe tidspunkt har solgt sjela mi, men at jeg kan ha dummet meg ut og vært teit – det har nok skjedd mange ganger, hehe.

– Er det noen nye, norske artister du setter spesielt pris på?– Aurora er utrolig imponerende! Hun har en slik selvfølgelig musikalsk kvalitet som man kan bøye seg i støvet for. Jeg synes hun er strålende, men mange andre bra folk der ute.

– Hvilken musikk lytter du til, hvis du får lyst til å slippe alt og bare «sone helt ut»?– En gammel Dylan-skive, eller noe sånt. Eller kanskje noe klassisk – det kommer an på hvilket humør jeg er i.