– Hva var det som dro deg inn i Neil Young-universet?– Det skjedde i tidlig alder, allerede i 1970, da jeg var åtte år. The Beatles var nettopp oppløste, og som ung gutt var jeg veldig tvilende til om noen kunne det samme nivået de hadde på sine melodier. Men så var det en konkret hendelse som forandret oppfatningen min. Min brors venn hadde fått en slik åttespors kassettspiller i bilen deres, og da han satte på «After the Gold Rush»-låten, måtte jeg spørre om det var en gutt eller jente som sang. Melodien og hele uttrykket for øvrig traff meg umiddelbart, og nå skjønte jeg at musikken kunne fortsette selv etter The Beatles. Så begynte jeg å lytte til Crosby, Stills, Nash & Young, før «Harvest» kom ut.– Etter at vi flyttet tilbake til Oslo, etter en periode i Bergen, var jeg ofte litt «lost» etter skoletid, og hadde ingen å være sammen med. Da begynte jeg å spille gitar for alvor, og lærte en del Neil Young-sanger av broren min. Låtene hans er gode for å lære seg å spille gitar. De er nokså enkle, ofte med bare 3–4 akkorder, i motsetning til Beatles-låtene – som ofte har flere akkorder og skifter. På denne tida ble jeg enda mer hekta på Neil Young, og da var «Zuma» den aktuelle plata. I ‘76 så jeg konserten hans i Ekeberghallen, og det var rett og slett en veldig sterk opplevelse. Jeg tok et piratopptak av konserten, og fra dette tidspunktet var det helt klart at Neil Young var min mann.
Les også: Dette er Neil Youngs 10 beste plater.
– Hva er det som gjør Youngs musikk så spesiell for deg i nåtid, og hvordan har han inspirert musikken til deLillos?– Han har en spesiell stemme, en spesiell måte å spille munnspill på, og ikke minst utrolig særegen spillestil både på akustisk og elektrisk gitar. Alt er veldig lett gjenkjennelig, også soundet han har på den elektriske gitaren. Jeg har vært glad for at deLillos, som Neil Young, har kunnet være både høyt og lavt, eller både sart og utagerende.
– Hvilken tilnærming til låtene hans har dere i Young Neils?
– I starten var tanken å blåkopiere musikken, men vi har utviklet oss en del som musikere i løpet av årene. Nå vil jeg si at vi prøver å strekke oss mot uttrykket hans. Personlig er musikken så nær ... Jeg føler et slikt åndelig slektskap til musikken, at det føles som om jeg gjør noe eget. Vi improviserer en del, og som gitarist spiller jeg aldri den samme soloen, og jeg planlegger ikke når den skal avsluttes. Samtidig kunne jeg ikke ha spilt på samme måten som Eric Clapton; da ville jeg ha ødelagt stemningen i låtene. Men når det gjelder gitarlyden, da prøver jeg å gjøre ganske likt Young.– På denne runden med konserter er Geir Sundstøl også med, så det blir nok flere som spiller soloer. Men Geir spiller mest steelgitar for oss – han er litt for god til at vi tør å slippe han løs på alle de andre greiene, hehe.
– Hva fikk deg, som allerede var en respektert låtskriver i et suksessrikt band som deLillos, til å starte et Neil Young-coverband?
– Som 16-åring ble jeg ringt opp av en 19 år gammel Jørn Christensen (Young Neils, Mercury Motors, CC Cowboys). Han hadde spilt Neil Young-låter på gitar for en venninne av meg, under en fest. Hun fortalte at hun kjente en kar som også brukte å spille Neil Young- låter – og det var meg, da. Jørn og jeg fikk ideen om å starte et band som het «Neilistene», men så begynte han å spille med De Press, og vi mistet kontakten en periode. Senere gjorde vi to en del konserter sammen, bare med to akustiske gitarer, der vi blant annet gjorde noen Neil Young-låter.– Så, i ’90 eller ’91 ble vi kontaktet av folksom hadde planlagt en konsert på Rockefeller under navnet «Dunkle drifters aften». Ideen var at musikere skulle gjøre andre ting enn sitt vanlige materiale. Vi fikk med Per (Vestaby) og Palle (Krüger) for å lage et ordentlig band, og etter denne konserten ble vi invitert tilbake for å gjøre en egen konsert på Rockefeller, pluss andre steder. Dette var den egentlige starten for Young Neils. Det andre bandet på den nevnte konserten, var for øvrig Kjetil Rolness sitt Penthouse Playboys, og de har som oss fortsatt å holde det gående. Men jeg husker at det nok var vårt band som tok seieren i form av god respons den kvelden, hehe.
Les Helges anmeldelse: «Etter gullrushet kommer gråstein»
– Har du noen gang truffet Young personlig?– Ja, jeg fikk en seanse med han i 2007. Han var på besøk av en venn av en venn, som bodde like sør for San Francisco, og da fikk jeg en halvtimes audiens. Han var i godt humør, og vi fikk en god prat – litt om hans kommende turne, og litt om Young Neils, faktisk.
– Hva er favorittplata di av Neil Young?– «After the Goldrush» er vanskelig å unngå. Det var den første jeg hørte, og i den alderen – ja, det er vel 46 år siden – føles ting veldig sterkt. Samtidig har jeg spilt den i hjel, og jeg orker ikke høre på den ofte. Ellers vil jeg si «Everybody Knows This Is Nowhere», som er en viktig plate for Young Neils, pluss «Rust Never Sleeps» – som var sterk og overraskende fordi den var veldig konseptuell, med en akustisk og en elektrisk side.
– Liker du platene Young har gitt ut de siste tyve årene, eller er du en av dem som har gitt han opp?– Nei, jeg er ikke en av dem som har gitt han opp – jeg er lojal. Det er jo ingen andre av disse gamle Woodstock-heltene som holder det gående på samme måte som han. Han har gitt ut fine ting i senere år, som har fått ufortjent mye pepper. Jeg følger med i sånne forum på nettet, og der er det mange surpomper som ergrer seg – blant annet om «Storytone»-plata, som jeg mener har minst fire veldig, veldig bra låter. I Young Neils har vi alltid øvd inn en eller to låter fra alle hans siste album, og plater som «Prairie Wind» og «Are You Passionate?» liker jeg veldig godt.– Jeg kan allikevel nikke litt til kritikken om at det er en del raske løsninger på noen av platene hans. Som sanger og utøver er han selvfølgelig sårbar på grunn av alderen, og han burde kanskje ha brukt litt mer tid på innspillingene.
Les også Egon prat med Øyvind Hilmarsen: «Neil Young er soundtracket til mitt voksne liv»
– Hvordan tror du det blir å komme tilbake til Tromsø med Young Neils – tyve år etter forrige konsert?– Vi har holdt det gående med konserter her i Oslo, men vi har savnet å reise mer rundt, slik vi gjorde de første ti årene med Young Neils. Vi gleder oss til å dra på tur og spille i Tromsø, og jeg håper at interessen til publikum fortsatt er der.