Gruppa fra Ål har vært aktiv på plate- og konsertfronten i mer enn et kvart århundre, og fremstår som nokså uangripelige i en musikk- og medieverden i konstant søken etter nye døgnfluer. Hellbillies siste album «Søvnlaus» har da også blitt tatt svært godt imot av både kritikere og publikum.

– Hellbillies har holdt det gående med plateslipp og turneer i over 25 år nå. Hvordan holder dere bandet så friskt? «Søvnlaus» er jo en veldig energisk og vital plate.– Hemmeligheten er at vi hele tiden må videre – vi må utfordre oss selv og publikum. Den dagen vi begynner å gjøre den samme plata om igjen, da er det slutt. Man må orke å jobbe enda hardere, og det er hyggelig at du sier at det høres på sisteplata. Vi jobber hardt for at det skal låte slikt. Det ville vært lett for oss å bare lene seg tilbake, reise rundt og spille gamle hits, men det ønsker vi ikke.

– Føler bandet behov for å fornye seg, eller har dere på en måte funnet deres egen «greie»?– Ja, folk kan umiddelbart høre at det er vi som spiller. Dialekten vår, og stemmen til Aslag setter et såpass kraftig stempel, at vi kan gjøre store steg musikalsk – og allikevel kjenner folk oss igjen. Noen av de nye låtene er ganske bøllete, med mye gitarer, men at resultatet uansett låter som Hellbillies ufarliggjør det kanskje for mange folk. Hadde man tatt bort dialekten, ville kanskje de musikalske endringene kommet tydeligere fram. Hvis man sammenligner vår første og siste plate, hører man to forskjellige band. Det er ikke så mange i Norge som har fornyet seg så mye uten å miste publikummet sitt, og det er jeg jævlig stolt av! Det er egentlig flaks at andre har likt musikken vi sjøl har hatt lyst til å lage.

– I en norsk musikkbransje i konstant søken etter unge, trendy artister – føler du at Hellbillies opererer litt upåvirket på siden av dette, som en slags «folkets favoritter»?

– Hahaha! Ja, vi gjør vel sannsynligvis det, men det har jeg egentlig ikke tenkt på. Jeg registrerer hva som skjer i bransjen, og hvilke artister som dukker opp og forsvinner ganske raskt igjen. Vi tilpasser oss uansett aldri, men gjør hva vi vil. Ikke følg strømmen!

HELVETES GJENG: Hellbillies ga ut sitt ellevte studioalbum i oktober. Nå er de klar for The Edge.

– Som mange andre plasser, har dere spilt mye i Tromsø – på mange forskjellige scener. Er det noe som er spesielt med å spille her, eller blir turnélivet litt som en grøt bestående av mange like inntrykk?

– Hehe, det kan bli litt som en grøt, ja. Det er jo ofte en lang en lang tur der man dropper innom mange steder, men Tromsø er litt spesielt hvis man har vært såpass mye i Nord-Norge som oss. Det er noe med innreisen, med alle fjellene og landskapet, der man plutselig ser en by midt inni. Det er stas! Vi har jo også spilt på mange forskjellige scener, og trives godt i Tromsø. Jeg husker spesielt Buktafestivalen, som var en nesten magisk kveld – med fint vær og en fantastisk backstage. Rorbua var vel den første plassen vi spilte på i byen, for cirka 100 år siden. Siden har det blitt mange og større scener, men vi har aldri spilt på The Edge, så jeg er veldig spent på dét. Vi gleder oss!

– Spiller dere mest fra den nye plata «Søvnlaus» på de kommende konsertene, eller kan vi forvente et sett bestående mest av «greatest hits»?– Vi reiser jo rundt og promoterer den nye plata, og jeg skulle gjerne ha spilt hele greia, men har en del låter som vi må spille. Det blir nok en blanding av gammelt og nytt – og med gammelt mener jeg låter fra «Niende» (utgitt 2004, journ.anm.) og fram til å dag. Unntakene er «Den finast eg veit» og et par andre, som er enda eldre

Anmeldelse:

– Er det noen av de mest populære låtene dere blir litt lei av å spille?– Ja, det kan man godt si, men samtidig er det låter som folk elsker. Man kan spørre Keith Richards om han er lei av å spille «(I Can’t Get No) Satisfaction», men når man ser reaksjonen hos publikum glemmer man at man er litt lei av låten. Det er tross alt mange artister som ville ha gitt høyrearmen, for å ha slike hits som man har muligheten til å bli litt lei av.

– Du gjør en del samarbeidsprosjekter med andre artister, pluss arbeid som produsent. Hvilke positive utslag, eller eventuelt utfordringer, gir dette for ditt virke i Hellbillies?– Ja, jeg har gjort mye av det tidligere, men ikke så mye de siste åra. Det har nok vært utelukkende positivt for både meg og bandet. Det har gitt meg muligheten til å lære ting fra andre flinke folk – ting som jeg har dratt inn i Hellbillies.

– Blir det flere soloplater fra deg i framtida?– Jeg har holdt på med en ny soloplate ganske lenge. Når den kommer ut er usikkert, men neppe i år. Det er slikt jeg sysler med innimellom de andre tingene jeg holder på med. En soloplate er en deilig ventil, der jeg kan gjøre alt jeg har lyst til, uten å måtte forholde meg til andre folk, hehe.

– Til slutt: Du er åpenbart en ekte musikknerd. Hvis du skal trekke fram tre artister, band eller låtskrivere som har vært spesielt viktige for deg – hvem vil det være?– Hmm … det er alltid vanskelig å ta slike ting på sparket, men det er kanskje noe av poenget. En fyr som heter Stephen Bruton, en amerikansk låtskriver og produsent som produserte plata vår «Urban Twang» i Austin, Texas – jeg lærte så jævlig mye av han. Hvordan man tenker i forhold til produksjon, jobber i studio og så videre.– Verdens beste rockband Rolling Stones, blir viktigere og viktigere for meg. Både låtene deres, og at de faktisk fortsatt holder på er inspirerende. Det viser at man kan være vital fram til man ligger i grava.– Som gitarist, må jeg også plukke ut en. Da jeg var 12–13 år og hørte Stevie Ray Vaughan for første gang, fikk jeg fullstendig sjokk. Jeg hadde virkelig ikke hørt noe lignende! Den følelsen sitter fortsatt i, og hver gang jeg ser et youtube-klipp eller noe, kommer den følelsen tilbake. Jeg har aldri prøvd å kopiere han, men hans måte å gå rett i angrep – den har jeg tatt med meg!