21. april tar han med bandet sitt til The Edge i Tromsø, og entertaineren Halvdan Sivertsen sliter ikke med sviktende popularitet. Bodø-artisten snakker på inn og utpust på telefon fra sin turnébuss, som befinner seg en plass mellom Bærum og Bergen.
– Vi var veldig spente på mottakelsen, men fikk heldigvis svært gode tilbakemeldinger under turnéstarten på Kulturhuset i Sandvika i går, sier Sivertsen entusiastisk.
– Så bra! Gratulerer med ny plate, forresten. Hvilke ambisjoner hadde du, da det var tid for å lage «Ennu ikke landa» – fem år etter ditt forrige album?– Takk! Jeg hadde lyst til å gjøre det litt annerledes denne gangen, og vi endte opp med en helakustisk plate. Vi la bort alt av elgitarer og synther, og droppet loops og de greiene der. Den pakken som er på plata, har vi nå tatt med oss ute på veien.
– Du har blitt 67 år, og på den nye plata har du svært mye på hjertet, som presser seg ut igjennom låtene. Blir dette din siste plate – og føler du at dette var siste mulighet til å få «ryddet i toppetasjen»?– Hehe. Om det blir den siste plata, vet man ikke, men jeg er uansett veldig fornøyd med resultatet. Sånn sett er jeg veldig komfortabel, hvis dette skulle bli min siste plate. Det er helt greit. Nå skal vi turnere i halvannet til to år, og av erfaring vet jeg at det ikke blir noe ny låtskriving i den perioden. Men jeg har faktisk en ferdig plate liggende.
– Liggende? En plate som skal gis ut, eller?– Jeg tok for meg alle mine maritime låter, og spilte dem inn med MiNensemblet og bandet mitt. Dette albumet kan jeg gi ut ved en passende anledning. Kanskje på 70-årsdagen min? Det er jo ikke så fryktelig lenge til, hehe. Jeg tviler nemlig på at jeg kommer til å skrive et helt, nytt album.
– Du er en av få artister som har kombinert samfunnskommentar og humor – noe du fortsetter med på din nye plate. Hvorfor tror du denne kombinasjonen er så sjelden?– Kanskje fordi begge deler er ganske vanskelig? I samfunnskommentering er det lett å bli litt sånn knyttneve-aktig og sint. Satire og ironi er vanskelig å formulere slik at alle forstår det, men er svært virkningsfullt når det funker. Vi har jo også en tradisjon for dette i Norge, som jeg føler meg hjemme i. Alle som har sett en konsert med meg, vet at jeg har alltid vært glad i kombinasjonen av humor og alvor. Gjerne med brå brudd, fra det ene til det andre.
– Låten «Idol» fra din siste plate, ble feiltolket i en anmeldelse i en riksavis nylig, og «Pappa’n tell Jesus» har også skapt reaksjoner. Opplever du ofte å bli mistolket?– Ikke så ofte, men av og til. Dette er noe man risikerer når man bruker humor, og noe man bare må leve med. Jeg tar det med lett hjerte, så lenge de fleste skjønner hva jeg mener. Musikkjournalister er ikke nødvendigvis de glupeste på tekst. De fokuserer ofte vel så mye på musikken.
– «Idol» fremstår som en kommentar til nordmenns selvtilfredshet og fremmedfrykt ...– Som om jeg skulle ha sagt det sjøl, haha!
– ... der jeg-personen blant annet sier «Gi mæ sixpack over nybarberte bailla» – som jeg syntes var en fiffig formulering. Føler du at vi nordmenn har mistet fokus på hva som er viktig i livet?– Alle sammen har ikke mistet fokus. Men det er mange grupper som føler seg forbigått, stigmatisert og diskriminert. Alle de gruppene som jeg nevner i sangen du trakk fram, og det er merkelig at minoriteter er såpass uglesett. Det er et paradoks at vi nordmenn har alle muligheter til å være individer, men samtidig er vi utsatt for et slags press for å fremstå som vellykket. Et slags konformitetspress. Mange faller utenfor dette «perfekte» bildet, mens de som føler seg innafor, har lett for å bli arrogante.
– Du har vært i gamet svært lenge. Hva synes du om tilstanden til norsk musikk i 2017?– Jeg synes norsk musikk er kjempespennende for tida! Både i Bodø, og ellers rundt omkring popper det opp ny musikk, og nye bra band hele tida. Jeg synes det er spesielt artig at mange av dem synger på norsk, og sin egen dialekt. Midt oppi dette herlige kaoset av norske musikere, er det gøy at det fortsatt er plass til gamle gubber som meg.
– 21. april spiller du i Tromsø. Hva kan folk forvente seg av den konserten?– Jeg har lyst til å spile de nye låtene. I går spilte vi syv nummer fra den nye plata. Folk vil selvfølgelig høre de kjente og kjære sangene, så jeg tar med dem også, men det er viktig for oss og publikum med noe nytt materiale. Ellers forventer vi fullt hus og stormende jubel, hehe! Det er bare tredve billetter igjen til Tromsø-konserten, så vidt jeg forstår (dette intervjuet ble gjennomført onsdag 8. mars, journ.anm.).
– Det virker også som om ganske mange ikke vet at du egentlig er tromsøværing?– Ja, jeg er født i Tromsø! Å spille der, er å spille på hjemmebane. Jeg har jo spilt masse i Tromsø, gjennom alle år.
– Til slutt, vil vi gjerne vite: Hvilke tre artister, band eller album har vært spesielt viktige for deg?– Det må bli albumene som preget meg som ung – og det mest sjokkerende albumet var «Revolver» av The Beatles, med baklengsgitarene, og en masse rare lyder. Ellers velger jeg den første plata til Emerson, Lake & Palmer, og «Close to the Edge» av Yes.
– Aha! Du var altså noe av en progrocker?– Ja, jeg var veldig glad i progrock på 70-tallet. Jeg hadde ikke sjanse til å spille de greiene selv – jeg satt bare gapende og lyttet, hehe.– Ellers må jeg nevne Bob Dylan, som fikk meg til å skjønne at tekstene var viktige. Fra barnsbein av, og gjennom hele livet, har vår fantastiske dikter Alf Prøysen vært viktig for meg. Så må jeg lure inn Arvid Hanssen, som er vårres egen Alf Prøysen!
– OK. Da har du jo nevnt en del.– De viktigste er nok uansett Beatles, der jeg var med på hele karriereløpet. Jeg var tolv år gammel, da «Love Me Do»-singelen kom, og tyve da eventyret deres var over. Tenk, da var George Harrison fortsatt bare 27 år! Jeg hadde ikke skrevet «Kjærlighetsvisa» en gang, da jeg fylte 27. Uten sammenligning for øvrig, hehe.
