– Du blir plassert på en øde øy og får anledning til å høre på kun én eneste plate. Hva tar du med deg?– Da vil jeg ha «Moonmadness» (1976) av Camel.

– OK, her må du forklare en skeptiker. Jeg røkte alltid Camel-sigaretter, og var derfor – hvor tullete det enn høres ut – svært positivt innstilt til bandet, men skjønte likevel ingenting av det. Hva er forklaringen?– Ja, det skal jeg si deg! Det er et sted mellom 10 og 20 skiver jeg vil definere som perfekt. Og denne er ei av disse. Jeg er jo generelt svak for 70-tallsprog, men denne er likevel helt spesiell, selv sammenlignet med Yes og annet slik jeg også liker godt. Dessuten måtte jeg jo tenke på hva som ville passe på den øde øya. Og da er det to aspekter som ble utslagsgivende.– Det ene er at jeg har hørt den helt sinnssykt mange ganger, variert og evig relevant som den er. Så jeg vet jeg aldri blir lei av den. Tvert imot! Det andre er at vinylutgavens siste rille er skåret slik at stiften alltid hopper tilbake, og den bare går i loop. De har samplet noen vindlyder, og disse slutter aldri, så det er ei skive uten noen ende, og det passer jo perfekt der ute!

– Haha! Smart tenkt! Personlig forbinder jeg Camel, Yes og ELP med en indirekte grunn til at punken kunne komme, at de på sett og vis var med å danne grunnlaget for den musikalske motreaksjonen punken utgjorde. Enig?– Jeg er helt med der! Og jeg hører jo masse på punk også, men det er nå noe med denne musikken som bare er helt fantastisk og fett. Nå er det mye drit i prog også, og mye av det er nesten ufrivillig morsomt. Noe av det er så teit at det blir fett, om du skjønner? Men dette er ikke tilfelle når det kommer til akkurat denne Camel-skiva, for den er 100 prosent dritkul og har alt.

– Husker du første gang du hørte den, da?– Ja, altså, mora mi hadde «Nude» med Camel i samlinga si, som har et par kule låter, og som jeg likte godt. Noen år senere var jeg på platesjappa Big Dipper, og så spurte jeg han bak kassa etter noe dritbra prog, og da ga han meg «Moonmadness», og det var altså helt innertier.

– Nå blir jeg rørt. Er litt artigere med tips fra et tenkende og fysisk menneske enn noen algoritme-generert piss på nettet.– Ja, jeg savner det der, at de i platesjappa fungerte som et slags filter for ens egen smak.

– Amen. Har du sett kamelene live?– Ja! Var på den siste turneen deres, for et år siden. Jeg og noen kompiser fløy over til Sheffield i England for å se dem. Det var en helvetes tur, og vi måtte være der i fire dager. Vi fikk mange blikk fra de andre publikummerne som var der. Vi var jo de eneste på hele området som ikke var skalla!

– Haha!– Ja. Det var ganske sykt, men til tross for at alle var så gamle, bandet også, var konserten helt fantastisk, og en av de beste jeg har sett. De hadde dessuten skjønt at det er de gamle skivene som er de beste, så det var nesten ingenting fra 80-tallet, men bare godt, gammelt stoff.

– Betryggende. Slik burde flere tenkt. Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet noen andres låt, da?–Karp, med låten «Bacon Industry» (1997).

– What?!? Du er den første personen jeg snakker med, som ikke er meg selv, som digger den låta. Det er nesten så jeg tror det er et skjult kamera her.– Så jævlig bra! Grunnen til at jeg velger den, er enkelt og greit fordi det er den låten jeg mest av alt skulle ønske at jeg hadde lagd selv. For det første jeg tenkte da jeg hørte den var «Faen også! Dette må jo være det enkleste og tøffeste riffet på planeten! Dernest: Hvorfor kunne jeg ikke bare funnet dette opp selv!?» Går ikke an å ikke digge denne hvis du liker hard musikk.

Amen! Den er helt sanseløst bra. Ikke minst de ville trommene. Du får med deg én ting til på øya. Tannbørste og platespiller er der allerede. Hva velger du?– Det første er å tenke på noe som kunne fått meg vekk derfra, men det er kanskje litt feigt, så da velger jeg heller å ta med meg masse pils. Og kanskje ei øks, hvis jeg får lov?

– Siden du valgte «Bacon Industry» med Karp, skal du få med deg både pils, øks og bacon. Jeg er jo ikke kjip!– Wow! Tusen takk! Dette blir jo så bra, at nå gleder jeg meg bare til å dra. Nå kan jeg bli der ute, kjenner jeg!

CAMEL «Moonmadness» (1976)