The Late Great er kontinuerlig aktuelle på konsertscener rundt omkring i Norge, og planene for oppfølgeren til fjorårets debutalbum «Songs From The 21st Century» er fastsatte, ifølge vokalist og låtskriver Tor Thomassen.– Jeg har allerede klar låter nok til to nye album, sier Thomassen, utenfor studiolokalet på Tvibit i Tromsø.

– Såpass! The Late Great er i konstant bevegelse, virker det som.– Det koster ikke så mye, men krever en del, å holde på med musikk ved siden av alt det andre man har og gjør. Det er viktig for meg å jobbe «full on» med musikken, som er tankegangen jeg alltid har hatt – å holde det gående med musikken. Dette gjelder uavhengig av suksessen man måtte ha med plateutgivelser, radiospilling, booking. Alle sånne ting er pluss.– Jeg skriver låter hele tida, og nå har jeg fått en veldig bra gjeng rundt meg. I The Late Great, har jeg startet et tog som man bare må kaste seg på, fordi toget kommer ikke til å stoppe. Her skal ikke alle rekke opp hånda, og stemme på hver enkelt ting. Toget går, så det gjelder å henge med i svingene.

– Driver du og spiller inn en ny singel akkurat nå?– Ja. Vi har ikke noen releasedato klar, men jeg håper på april. Den skal i alle fall være ute før festivalsommeren starter.

– Du nevnte at du alltid har holdt det gående, med musikken. Før du ble The Late Great, spilte du veldig mange år i Vishnu, som vel spilte sin første konsert i 2003, eller? – Ja, det stemmer nok.

– Vi har aldri hørt noen grunn til at Vishnu ble oppløste. Kan du fortelle litt om dét?– Vishnu var «all or nothing», hehe. Vi fire i bandet satset ganske hardt, og holdt oss hele tida like over vannskorpa. Vi hadde drypp av suksess ved noen anledninger, og hadde stor aktivitet i bandet over mange år. Det var ikke noe krangling, eller slikt, men det nok naturlig at folk møter voksenlivet på forskjellige måter. Folk giftet seg, folk fikk unger, og det skal litt til å balansere et band med et privatliv. Det ble et slags naturlig stopp.– Jeg var egentlig klar for å fortsette med Vishnu, og følte at vi etter ti år var kommet fram til en skikkelig god begynnelse, idet vi stoppet, hehe. Vi fikk musikken gitt ut i både Tyskland og Storbritannia, og hadde egentlig nettopp sluppet andreplata, idet ting gikk i dass. Sånn sett kan man si at det var litt dårlig timing, men Vishnu var et ordentlig band – som krevde at alle sammen la like mye i prosjektet. Alle medlemmene startet jo heller ikke nye band etter Vishnu, så det var jo noen som var ferdige med «showbiz», hehe.– For min del, var det viktig å sette i gang med ny musikk med en gang Vishnu var over. Jeg ville ikke gå i noen slags tenkeboks.

– Var det naturlig for deg å gå solo, i stedet for å starte et nytt band? – Jo flere folk man involverer, jo flere meninger blir det. Selv om jeg samarbeider, er det ikke noen tvil om at dat er jeg som tar avgjørelsene i The Late Great. Å komme sammen på øvingslokalet for å lage musikk, er ekstremt tidkrevende, og jeg tror de fleste bare har ett slikt prosjekt i løpet av livet sitt. Slik gjorde vi det i alle år med Vishnu, på godt og vondt – og fikk selvfølgelig mye bra ut av dét.– Nå som jeg har hatt det samme bandet ganske lenge, påvirker de andre medlemmene selvfølgelig musikken. Samtidig består bandet mitt av voksne folk, som har andre musikalske prosjekter, og er veldig komfortable med å komme til ferdigskrevne låter i studio. Vi har nesten aldri øvd med The Late Great. Folk er såpass gode på håndverket sitt, at de «smeller det rett inn» i studio, og vi godt kan øve litt under soundcheck.– I retrospekt, satte jeg noen kriterier for musikken min, etter Vishnu. Jeg liker å spille sammen med andre, men har vært viktig for meg å være fleksibel. Hvis noen ringer meg, og spør: «Hei, kan du ta med deg kassegitaren, og holde konsert for oss på fredag?», har jeg ikke lyst til å gå igjennom en mølle av telefoner, for å få alle til å stille opp.

– The Late Great låter lysere og lettere, enn den nokså mørke og harde rocken Vishnu spilte. Var dette et bevisst stilskifte fra din side?– Jeg har nok låter i begge landskap innabords, fra folkrocken som preger The Late Great, til mer mørke ting. Men jeg var nok litt bevisst på å vise en ny side, i stedet for å lage noe som var nesten like bra som ting man hadde gjort tidligere. De nye låtene har egentlig falt ned i hendene mine, på en naturlig måte. Jeg har ikke hatt noen gjennomtenkt slagplan for musikken.

– Det virker som om du har litt lavere skuldre, og har det litt mer gøy på scenen nå, enn tidligere. Stemmer det?– Når man har fått en del erfaring med å spille for folk, blir det kanskje litt annerledes. Når man står der som en klovn med gitaren sin, og synger låter man selv har sittet hjemme og skrevet, bør man gå i seg selv, og tenke: Hvis jeg ikke har det artig nå – da kommer faen ikke noen andre her til å kose seg, heller, hehe. Man trenger ikke ta på seg en maske, men heller ta vare på muligheten. Etter mange år, er det nok lettere å være seg selv, som jeg også tror at smitter over på publikum. Jeg tror ikke det går an å lure folk, uansett.

– Hva blir det neste steget videre, for The Late Great?– Nå har vi en masse spillejobber og festivalkonserter fremover, men vi prøver å kombinere dette med innspillinga av ny plate. Først skal vi spille sammen med El Cuero på Kulturhuset, som blir vår siste klubbkonsert i Tromsø på en god stund. Det blir en helt spesiell kveld, hvor vi ruller ut alle kanonene!– Jeg har ikke lyst til å vente to eller tre år mellom hvert album, men har et mål om å gi ut materialet mens det er sånn passelig ferskt. Jeg elsker å spille helt nyskrevne låter live–at man er til stede i nuet. Jeg har egentlig mer «drive» i arbeidet med musikken nå, enn jeg hadde som 25-åring. Jeg er stolt av tingene vi gjorde i løpet av 10 år med Vishnu, men føler det er utrolig at vi ikke fikk gjort mere. Å ikke få ut det jeg har innabords blir jeg litt gæren av, så jeg kan sikkert være litt tøff å jobbe sammen med, selv om jeg ikke er noen diktator.

– Til slutt: Hvilke tre artister, band eller plater som har vært spesielt viktige for deg?– Bob Dylan kommer jeg ikke unna. «Highway 61 Revisited» og «The Freewheelin’ Bob Dylan» kjøpte jeg tidlig, så de var viktige. Men, herregud, det er så vanskelig ...

– Det er ikke meninga at du skal tenke deg altfor godt om her.– Velvet Underground åpnet en helt ny verden for meg. Jeg hørte nok «bananplata» først, men jeg liker de to platene som kom etterpå veldig godt. Jeg har veldig sans for den derre 50- og 60-tallspopen, som jeg også tror at Lou Reed brukte som skisser til «Pale Blue Eyes», og de låtene der. At de «punka» det litt opp med skitten lyd, åpnet for en helt annen tilnærming til musikk for meg.– Neil Young kommer jeg heller ikke unna. Han har vært der hele tida, og «On the Beach» er favorittplata. Pluss «Tonight’s the Night», hehe.

Her ser vi fullskala-versjonen av bandet The Late Great, under en konsert på Driv i 2016. Foto: Daniel Lilleeng