Han startet opp Tromsøs første hardcore-band, Turdus Musicus, allerede som 16-åring – og har tatt musikken sin på turné i tre verdensdeler. Og Størmers enorme produksjonstrang er overhodet ikke i ferd med å dabbe av, innrømmer han ovenfor Feedback. Forrige uke spilte han sine første to konserter med bandet Nord Mot Nord.

– Det gikk hardt utover kroppen, hehe. Jeg kjenner at det er syv år siden jeg var frontmann for Turdus Musicus, og herjet som en villmann. Men det var jævlig gøy! Etter to setninger lå jeg og vred meg, og gikk rett tilbake til gamle synder, sier Størmer om konsertene i Kabelvåg og Tromsø.

– Hvorfor har du valgt å starte opp nok et nytt band, gjennom Nord Mot Nord?– Det var ikke jeg som startet bandet, men ble pent bedt inn i det. Noen gamle venner av meg fra Svolvær sendte meg en link med en låtskisse fra øvingslokalet, og ba meg være med. De er kule folk som jeg har kjent i lang tid, og låten var jævlig bra. Så jeg svarte ja, egentlig uten å tenke meg om, hehe.

– Dette virker som ditt mest konseptuelle band, og tekstene er i tillegg på dialekt. Hva er grunnen til dette?– Det var egentlig veldig tilfeldig, da jeg ikke hadde noen idé om hva slags band Nord Mot Nord skulle bli. Men jeg har alltid hatt lyst til å synge på nordnorsk, og jeg innså raskt at det er annerledes å skrive tekster på egen dialekt. Jeg var inne i en fase med «nord-tematikk», men jeg så faktisk ikke sammenhengen før vi spilte live. Jeg har en åpenbar hang-up, med utflytta nordlendinger og sosiale medier, hehe. Vår neste singel heter «Nord i mitt hjerte», med hjerte-emotikon, og greier. Det er en kamp som pågår inne i hodene til folk, at de er sinnssykt stolte over å være fra Nord-Norge, men samtidig har en del mindreverdighetskomplekser nedarvet fra gamle dager.

– Nord Mot Nord lanserte en EP under radaren til de fleste, undertegnede inkludert, allerede i 2015. Har dere planer om å gi ut noe nytt, eller spille flere konserter?

– Vi er så godt som ferdige med en fullengder. Det er litt finpuss som gjenstår. I og med at det var så morsomt å spille live, er det naturlig at man får lyst til å gjøre flere konserter. Samtidig ville personen jeg var for ti år siden, ha sparket meg fra alle mine band i dag. Da var det total dedikasjon til Turdus Musicus, til enhver tid. Og hvis man ser på min personlige turnéplakat, har det vært betydelig mindre aktivitet på den fronten de siste årene, som har å gjøre med at jeg gikk litt lei av å turnere.

NORD MOT NORD: Fra venstre: Fredrik A. Olsen, Tommy Forsaa, Peter Rasmussen og Carl Christian Lein Størmer.

– Er det fortsatt liv i noen av dine eldre bandprosjekter?– Vi snakker om å lage en ny plate med Die A Legend. Vi må bare booke litt tid, og hive oss rundt. Kamikaze a Go Go ble vi enige om å avslutte, etter at Morten (Rydland Høyning, trommeslager – journ.anm.) døde. Turdus Musicus anser jeg som et avsluttet kapittel.

– Apropos «gamle dager»: Hvilket av alle dine band har du de sterkeste minnene, eller største opplevelsene, fra?– Det blir selvfølgelig Turdus Musicus. Jeg spilte i det bandet fra jeg var 16, til jeg var 28 år – som er en ganske viktig fase av livet. Musikalsk har jeg hatt sterke opplevelser med alle bandene, men Turdus holdt det gående på et helt annet nivå, og jeg har et vell av historier og opplevelser fra alle våre turer utenlands.– Men det var noe veldig intenst over Kamikaze a Go Go. Det bandet var en slags oppbruddsgreie for meg, som hadde spilt i det samme bandet i tolv år, og nå skulle prøve noe nytt. Å starte et band i skjul, er som å prøve å sjekke opp en jente for første gang. Jeg husker hvor nervøs jeg var, da jeg gikk bort til Morten i baren på Blårock, og spurte om vi skulle starte et band sammen.

– Hvor viktig er det å sysle med musikk for deg? Du er nokså aktiv på film- og fotofronten – i tillegg til at du har jobbet i legeturnus?– Det siste året har jeg holdt mest på med musikk, men uten å turnere, fordi jeg lager filmmusikk til min egen film. Jeg har prøvd å lære meg å spille inn selv, og musikken er i den andre enden av hardcore-skalaen, og mer akustisk basert. Noen beskrev det som Bon Iver møter Simon & Garfunkel, eller noe sånt. Jeg oppdager stadig, at det finnes annen musikk enn bråkete rock – samtidig som jeg er «true» til sistnevnte, hehe. Jeg jobber også litt som lege innimellom.

– Gjennom hele ditt virke, har du hatt et gjør-det-selv-etos. I hvor stor grad har dette skjedd etter eget ønske? Du fremstår ikke akkurat som noen karrierejeger.

– Musikalsk karrierejeger? Nei, da vil jeg komme med en lokal brannfakkel, om noe jeg har registrert i det siste. Det er morsomt at Tromsø-band blir listet på radioen, som ikke var vanlig før i tida. Men jeg opplever at det har vært et skifte i mentaliteten til band, spesielt innenfor hardcore-sjangeren, som skriver musikk myntet på radiospilling. Da er man på feil vei, i min bok. Hvis man ikke går ut av studio, med følelsen av at man har laget et av de viktigste verkene i musikkhistorien – da har man gjort noe galt. Man må ha den følelsen, og være sinnssykt gira på jobben man nettopp har gjort. Men for min del stopper det der, og jeg gir litt faen i hvor mange musikken når ut til. I den moderne SoMe-alderen har det blitt viktig for mange å få øyeblikkelig anerkjennelse. Folk sitter å teller «likes», delinger, og avspillinger på Spotify – som om det angir noen slags verdi for musikken man har laget.

Foto: Privat

(Størmers første band The Fire Kid, avbildet i 1994. Carl Christian til høyre)– I Turdus jobbet vi hardt for å nå ut, men den musikkbransje-streber-greia opplevde jeg som lite hensiktsmessig. I Turdus var jeg vant med å booke turneene selv, men de siste rundene var booket av andre, der vi hadde med turnémanager. Jeg husker at jeg syntes det ble jævlig kjedelig, hehe. Jeg satt igjen med færre bekjentskaper og opplevelser, enn når vi ordnet alt selv. I dag sitter jeg her med et utrolig nettverk av folk jeg har møtt én gang, men allikevel har en utrolig sterk relasjon til. Den første Nord Mot Nord-EP-en spilte vi inn på bare to spor i studio, som jeg syntes låt helt fantastisk. Jeg spilte opptaket for en kollega i Musikk-Tromsø, som jeg ikke vil navngi, som sa: «Dette var kult, men ingen kommer til å spille dette på radio». Som han selvfølgelig hadde helt rett i. Da tenkte jeg: «Det var da vel heller aldri intensjonen». Radio har vel aldri vært – og er fortsatt ikke – plassen for å oppdage ny, bra musikk.

– Apropos musikkbransje-streber-greia: Er du rett og slett en trassig jævel?– Da Turdus spilte på by:Larm i 2001–2002 dro jeg på noen bransjeseminarer, med «manager-blikket» påskrudd. Men jeg ble bare demotivert av den greia. Man får gjort noe helt eget, og det går mye raskere, hvis man bruker egne krefter. Man får et mye sterkere eierskap til det man holder på med, hvis man ordner ting selv.

– Har du en kunstnerisk frykt for å forplikte deg til ett prosjekt i slengen?– Å spille i band kan sammenlignes med å ha kjæreste – på godt og vondt. Etter å ha vært monogam i tolv år med Turdus, følte jeg behov for å prøve litt andre ting. Det er gøy å jobbe med forskjellige personer, og hvis jeg skal «namedroppe» noen i Tromsø-miljøet som jeg virkelig setter pris på, og som har urokkelig musikalsk integritet, blir det: Lars Dalheim, Truls Norbye Olsen, Stian Ottesen og Per Martinsen.– Akkurat nå holder jeg på med et nytt musikalsk prosjekt, som er veldig annerledes enn noe jeg har gjort tidligere, og jeg er mer gira enn på evigheter. Men han andre karen vil ikke si så mye om det, før vi har noen innspillinger å vise til.

– Hæ? Du må jo si litt om det, siden du allerede har nevnt prosjektet?– Det er et hip hop-prosjekt, men det er ikke jeg som rapper.

– Til slutt vil jeg be deg om å velge ut tre artister, band eller plater som har vært spesielt viktige for deg.– Jeg er litt lik dagens kids, på måten at jeg aldri har brydd meg så mye om album, men låter. Hovedsakelig fordi jeg oppdaget musikk gjennom snowboardfilmer i tenårene. Av band, velger jeg At the Drive-In, Fugazi, og Vanskapt – der to av mine nåværende kolleger i Nord Mot Nord spilte. De var et band jeg så veldig opp til, og ble inspirert av.