Andreassen uttrykker stor glede over å spille i hjembyen igjen, og avslører at Siver Lining skal spille mer enn sine ene, regulære konsert på Bastard bar i helga.
– Vi skal også spille en huskonsert i Tromsø, hvor vi gjør coverlåter. Silver Lining startet opp med en coverkonsert, der vi gjorde Gillian Welch sin «Soul Journey»-plate, på Crossroad-klubben i Oslo. Og dét var så gøy, at vi endte opp med å lage et ordentlig band, forteller sangeren og låtskriveren, før hun legger til:– Konserten på Bastard blir noe helt annet. Der skal vi spille mange nye, egne låter. Det blir mye harmonier og akustiske instrumenter, og vi tar med el-gitar for anledningen.
– Silver Lining ga ut sin debut-EP tidligere i år, og The Northern Belle ga ut en flott singel før jul. Ser du for deg å være aktive med begge gruppene?– Ja, men det er en evig kabal man må legge, når man har flere band. Jeg er like investert i begge bandene, og klarer ikke å legge fra med ett av dem. Så planen er å jobbe mye, både med Silver Lining og The Northern Belle. Akkurat nå, mikser vi ferdig et livealbum med Northern Belle, som vi spilte inn i Oslo Konserthus sammen med flotte gjesteartister i Darling West, Lucky Lips og Janne Hea. Vi filmet hele konserten, i tillegg, og jeg tipper at plata kommer ut tidlig i juni.
– Ser du konturene av kommende studioalbum, med ett eller begge band, i horisonten?– Silver Lining går i studio i mai, for å spille inn debutplata. The Northern Belle går i studio i september, for å spille inn album nummer to – så det skjer jo litt, hehe. Vi har nå fått midler til begge innspillingene, og kan endelig sette i gang. Låtene har nemlig vært klare en stund – de kommer underveis.
– Hvordan vil du selv forklare forskjellen på Silver Lining og ditt andre band – The Northern Belle?
– De representerer min splittede personlighet når det kommer til country og americana. Northern Belle er den litt mer harry og poppa delen av sjangeren, med stort lydbilde og Dolly Parton som klar referanse. I dét bandet er vi ikke redd for å leke oss med køntri med stor «K», mens Silver Lining er mye mykere, og langt mer harmonibasert. Når Silver Lining blir sammenlignet med andre artister, er det ofte artister fra folk-delen av sjangeren. Så jeg vil si at skillet mellom de to bandene er ganske tydelige – spesielt for min egen del, som låtskriver. Skillet er muligens ikke like tydelig for alle andre, i og med at det er jeg som synger.
– The Northern Belle er vel mer av et
band
– med bass, trommer og slike ting, som vi ikke bruker i Silver Lining. I tillegg synger jeg om forskjellige ting: I Northern Belle føler jeg at jeg kan være litt frekkere, mens i Silver Lining er jeg litt mer sårbar.
– Apropos dét: Hvor dypt lever du deg inn i countrymusikken iboende hjerte-smerte-klisjéer, pluss all staffasjen med religion, alkohol og så videre?– Hehe. Jeg har ikke det amerikanske forholdet til kirka, selv om jeg er døpt, og alt det der. Men de hjerteskjærende tekstene lever jeg meg inn i, da de var grunnen til at jeg i utgangspunktet falt for countrymusikken. Man kjenner seg jo igjen i mange av disse tekstene, som er veldig ærlige, og hvor man slipper å pakke inn ordene. Blir du forlatt av kjæresten, så synger du akkurat dét, og beskriver hvordan det føles.
– Har du en ironisk distanse til countrymusikken, eller føler du at det blir helt feil?
– Det har jeg, i alle fall til enkelte artister. Jeg lytter jo på masse «glætt» country, som for eksempel Brad Paisley, i tillegg til røffere og mer anerkjente ting. Samtidig liker jeg å kle meg selv opp i boots og frynser, men det er jo klær jeg liker å gå rundt i, mer enn at jeg kler meg
ut.
– I begynnelsen
hatet
jeg Taylor Swift, men nå elsker jeg musikken hennes – så jeg kom kanskje til et skille en plass på veien? Man kanskje si at den ironiske distansen
var
der, men forsvant sakte, men sikkert, hehe.
– Hvor kommer denne åpenbare kjærligheten og fascinasjonen for amerikansk folk og country ifra?– Litt fra min bestemor, som lyttet mye til country, og hadde en del plater i kjelleren. Da jeg kjøpte min første gitar oppdaget jeg at de fleste countrylåter er basert på tre akkorder, som gjør dem enklere å lære seg å spille. Så det begynte vel der, og etter hvert oppdaget jeg artister som Gillian Welch, Dolly Parton, Loretta Lynn og Emmylou Harris. Kanskje spesielt Dolly, som skrev låtene selv, og hadde vittige tekster. At det var så mange sterke kvinnelige artister i sjangeren, syntes jeg var kult, og de var ikke redde for å takle temaer som var vanskelige.
– Jeg tar for gitt at du har reist litt rundt i USA, og lært litt om dette på nært hold. Eller tar jeg feil?– Jeg har reist en del i forskjellige byer i USA, og vært tre ganger i Nashville, som er en by jeg trives godt i. Det er gøy å oppleve hvor utrolig stor sjangeren er i USA, og også gøy at vår egen musikk streames mer i USA, enn her i Norge.
– Det må vel være det ultimate kompliment for en norsk countryartist?– Da har man forhåpentlig gjort noe riktig, hehe. Nesten hele Silver Lining dro til USA, med gitarene, i fjor sommer. Da spilte vi på mange slike «open mic»-kvelder, og vant faktisk en del av dem, hvorpå vi fikk booket noen konserter. Det ga helt klart mersmak, og når vi nå kommer med ny musikk, har vi lyst til å satse litt mer i utlandet.
– Du jobber på platebutikk til daglig. Er det et stort pluss, som musiker og låtskriver – eller hender det også, at du blir «mett» på musikk i løpet av en arbeidsdag?– Det går i bølgedaler. Noen ganger vil jeg ha det helt stille når jeg kommer hjem. Men det er gøy å jobbe sammen med musikkinspirerte folk, som introduserer deg for ting du kanskje ellers ikke ville ha lyttet til. Som butikksjef (på Big Dipper, journ.anm.) må jeg også ha en viss kontroll og oversikt over utgivelser, og det er artig at vi får like mye input fra kundene, som de får fra oss. Så jeg har oppdaget mye gjennom jobben, og har opparbeidet meg en enorm vinylsamling – så jeg kan ikke flytte med det første, hehe.
– Til slutt: Hvilke tre artister, band, eller album har vært spesielt viktige for deg?– Nå har jeg allerede nevnt en hel del, men jeg er ekstremt stor fan av Fleetwood Mac. I tillegg, går jeg for Wilco og Big Star. Jeg har faktisk kjøpt en Jeff Tweedy-gitar, hehe, og man finner gullkorn over alt i Wilcos katalog – uansett hvilket album man plukker opp. Mitt forhold til Big Star, startet med «Thirteen»-låten, som traff meg noe innmari. Det er interessant at de først ble ordentlig anerkjent i ettertid, ettersom de var utrolig flinke, skrev fine låter, og kule gitarriff. Jeg er veldig glad i hits, må jeg innrømme, og Big Star laget ekte hits.