Trommeslager Esko Pedersen og vokalist/gitarist/låtskriver Rune Simonsen hevder å ha rast ifra seg, etter en del basketak i løpet av en mannsalder sammen. Pedersen melder seg også spilleklar, på tross av at han for knappe to uker siden ble kraftig mørbanket etter å ha kollidert med et mannevondt tre på topptur, og faktisk måtte fraktes til sykehus av Norsk Folkehjelp.– Jeg har fått med meg en fin cocktail fra sykehuset. Jeg kan ikke kjøre bil, men konserten står ikke i fare, sier trommeslageren med et smil.
– Har dere noe spesielt i ermet, foran fredagens konsert?Rune: – I kinosalen på Verdensteatret kjører vi full besetning, med Håvard Stangnes og Erik Nilsson, i tillegg til oss fire andre – foran et sittende publikum. Vår forrige konsert var på Blårock i juni i fjor, og det er jo en god stund siden.
– Hvordan var arbeidet med «Kennedy», og hva var tanken bak plata?Rune: – Mye av skiva er skrevet i Berlin, før jeg flyttet hjem for to år siden, men den spilt inn på «gamle» Kysten studio her i Tromsø. Tanken var å lage en plate som vi selv kunne ha glede av, og som vi kunne spille live. Stilmessig blir man farget av musikken man lytter på i den bestemte perioden, som i dette tilfellet var blant annet Wild Nothing, Broken Social Scene, og en del David Bowie.
Les også vår anmeldelse av «Kennedy» De surrer med sitt - på godt og vondt
– Elektronika-faktoren er lavere enn på forløperen, og det låter litt mer «britisk åttitall», synes jeg. Var dette bevisst?Esko: – Ja, det var bevisst.Rune: – Vi hadde rast fra oss med synthbruken. Med live-besetningen på seks, er det naturlig at musikken låter slik. Harald, Håvard og Erik er fantastiske musikere, og det er naturlig at de får sette sitt eget preg på ting. Tidligere var vi nok mer bevisst på hvordan det skulle låte live og på plate, mens nå er det mer åpent.Esko: – I og med at Håvard spiller en del pedal steel og mandolin, er det naturlig at vi dras mer mot country/americana-delen, som var en del av det gamle uttrykket vårt. Samtidig ønsker vi selvfølgelig å utvikle oss videre.
– Dere feirer snart 20 år som band, om jeg ikke tar feil?Rune: – Ja, vi startet opp på rockefabrikken til Sommerlyst skole i 1999 – med Mona Varpe som instruktør, husker jeg. Musikkmiljøet i Tromsø var veldig aktivt i den perioden, med Yellow Snow Records, og alt det der. Og vi gjorde jo nesten ikke annet, enn å øve og spille. Vi øvde faktisk fem dager i uka en periode, og da vi flyttet til Berlin hadde vi en fantastisk tid – selv om vi hadde verdens råtneste øvingsrom. Det så ut som et torturkammer, og var så fuktig at vi måtte kjøpe en luftrenser, hehe.Esko: – Vi var jævlig unge. Som musiker hadde det vært mye bedre å få platekontrakt, og reise på turneer nå, enn da. Det kunne gå hett for seg på øvingslokalet og på turné før i tida, men vi er ikke så hypp på å ta de kranglene og basketakene nå lenger.
– Å ja? Vi snakker om fysiske basketak, altså?Esko: – Man blir litt rundere i kantene, med alderen. Det er vel bare naturlig, når man har vært kompiser hele livet, at man har havnet i noen basketak, hehe.
– Hehe, enig der. Har dere noen spesielt positive eller negative minner fra denne perioden? At Tromsø-band «reiste ut», var jo på ingen måte vanlig den gangen.Esko: – Jeg husker veldig godt da vi spilte for ti tusen mennesker på en festival i Nederland, noe som virkelig gjorde inntrykk. Scenen hadde en sånn lang midtgang ut i publikum, som Rune ikke ante hvordan han skulle bruke, hehe.Rune: – Arrangørene hadde sagt at vi måtte bruke midtgangen på denne megascenen. Men jeg hadde bare seks meter lang strømkabel til gitaren, og kom meg liksom ingen vei.
– Hvilke planer har dere med Mount Washington fremover?Rune: – Vi har en åpen innstilling, og spiller av andre årsaker i dag, enn tidligere. Det handler egentlig om å ha det artig.Esko: – Vi har et avslappet forhold til bransjen, sammenlignet med når vi satset hardere. Før var det et slit å dra på øving, mens nå er det mer kos. Nå har folk unger og jobb, så turnélivet var langt enklere når man var 23. Samtidig har vi ingen ambisjoner om å selge mange tusen skiver lenger. For min egen del var det viktig å legge de «rockestjerne-ambisjonene» bak seg – og det har gjort at vi har det morsommere sammen nå.
– Ser dere for dere å gi ut flere album, og fortsette å spille?Rune: – Ja, det gjør vi. Man sitter jo her – atten år etter at man startet opp. Jeg vet ikke hvor mange ganger vi har prøvd å slutte, hehe. Å holde på med musikk, blir etter hvert en livsstil.
– Til slutt: Hvilke tre band, artister eller album har vært spesielt viktig for dere?Esko: – Fy faen, for et spørsmål, haha! Det er så mye. Hvor skal man begynne?Rune: – Vi kan starte med «Kill the Moonlight» av Spoon.Esko: – Da snakker vi personlig for Rune – ikke på vegne av bandet.Rune: – Jeg må trekke fram «OK Computer» av Radiohead, som hadde stor impact.Esko: – Ja, den er jeg med på.Rune: – Burde vi ikke ha en David Bowie-skive? «Low», går vi for. Eller, kan jeg ombestemme meg? «Red Apple Falls», av Smog!
