Som dosent ved Musikkonservatoriet i Tromsø skulle man tro Figenschow fikk nok av musikk, men gitaristen fortsetter å medvirke i et stort antall konserter og innspillinger.
– Hva tenker du om helgas konserter med Kirsti Sparboe?– Det blir helt supert! Hun er en av mine store heltinner. Jeg har vokst opp i Sommerfeldts gate, og hun kommer fra Idrettsveien, som ligger veldig nært. Jeg har vokst opp med de gamle singlene hennes, og har alltid vært veldig interessert i Melodi Grand Prix.
Til fotograferingen har vi bedt Figenschow å stille med gitar, og han har valgt ut det siste instrumentet han gikk til innkjøp av. – Denne Gibson SG-en skal jeg bruke på Kirsti Sparboe-konsertene. Jeg har alltid drømt om å ha en slik SG, og nå fant jeg en i Trondheim. Da man var ung, måtte man bare spille på hva man hadde tilgjengelig, forklarer Figenschow.
Les også: Kirsti Sparboe fyller 70: – Det har vært et rastløst liv
– Hvor mange gitarer har du eid opp gjennom årene?– Jeg har aldri telt dem, men rundt tredve kanskje. Kun én gang har jeg solgt en gitar, og det angrer jeg bittert på. Jeg solgte en Charvel til Mika Martinussen, og han nekter å selge den tilbake til meg, hehe.
– Som musiker, har du taklet en enorm mengde sjangre. Hvis du skulle velge ut én type musikk, som du liker aller best å spille og å lytte til: Hvilken sjanger blir dét?– Egentlig burde jeg sagt fusion, for der spiller jeg alle stilene – men jeg må svare L.A. Glam Metal. I ungdommen øvde jeg mest på denne musikken – og grupper som Van Halen, Ratt, Mötley Crüe og så videre. Jeg liker den gitarvirtuos-stilen.
– Var det nettopp at disse metalbandene var gode musikere, som gjorde at du ble interessert i sjangeren, og fortsatt elsker den tredve år senere?
– Ja, selvfølgelig! De var over snittet, håndverksmessig. Imaget var jo egentlig gjort tidligere, av band som Slade, Sweet og Kiss.
– Du spiller fusion og jazz, men også rockabilly i The Fat Rats, og countrymusikk sammen med en rekke artister. Hvilke kriterier setter du, for å stille opp i alle disse musikalske prosjektene?
– Jeg må spille sammen med dyktige folk, som har et eget uttrykk. Det finnes mange typer dyktighet: Det kan være teknisk, eller at man er flink til å skrive låter. Jeg har ikke tid til å drive sånn «korpsvirksomhet», som jeg gjorde for lærdommens skyld da jeg var tyve, hehe.
– Du legger også ut mye egen musikk, blant annet noen kule surf-greier på YouTube nylig. Hva ønsker du å oppnå ved å gi ut musikk, uten noen form for promotering?– Jeg spiller inn masse plater, primært for min egen del. Det er flott hvis folk liker musikken, men jeg gjør det for å uttrykke meg selv, og samtidig dokumentere ting som jeg har lært meg. Det er lurt å spy ut musikk, fordi uttrykket mitt forandrer seg hele tida. Jeg skulle ønske at jeg hadde opptak av meg selv for tyve år siden, men de eksisterer ikke. – Å sitte og spille inn plater, er hva jeg synes er aller morsomt, og jeg er opptatt av å fange øyeblikket. Stalin hadde et poeng med de derre 5-årsplanene sine, fordi alt virker til å gå i femårige sykluser – både angående hva man interesserer seg for, og jobber med, hehe. Derfor er det viktig å dokumentere musikken!
– Du jobber som dosent ved Musikkonservatoriet. Hvilket utbytte har du av å undervise, kontra å spille musikk selv?– Skal jeg undervise, må jeg spille selv – og motsatt. Studentene her er veldig forskjellige, så finnes ikke en måte å gjøre ting på. Ved å undervise, forstår man hvor ekstremt fundamentalt det er å kunne musikkteori, og man lærer seg å jobbe strukturert. Å lære bort ting som kan virke veldig enkle, kan være ekstremt vanskelig.
– Du er en slags «Doktor Gitar» her på musikkonservatoriet, men spiller også på pub sammen med lokale trubadurer – som er noe helt annet. Hvordan er det å operere i så forskjellige verdener?– Musikk er musikk, og hvis folkene og musikken er bra, trenger jeg ikke stå på Carnegie Hall. De jeg spiller musikk med nå, er stort sett folk jeg kjenner godt, og er vennene mine.
– Du jobber med musikk, og har hatt det som en seriøs hobby hele livet. Blir du noen ganger møkk lei?
– Nei, faktisk ikke – og grunnen er nok at jeg lytter til så mange forskjellige typer musikk. Hvis jeg har fått nok av metal, går jeg over til jazz, eller noe annet. Musikken jeg lytter mest til hjemme, er gamle slagere av typen Kirsti Sparboe eller Roger Whittaker, som er musikken som har fulgt meg hele livet.
– Så du bedrev ikke noe ungdomsopprør, der du tok avstand fra denne musikken?
– Jeg spilte jo i punkband! Mitt første band, da jeg var elev ved Sommerlyst skole, var et satanistisk punkband – som selvfølgelig er en stor selvmotsigelse, haha! Vi het Warhead, og hadde vår debut 1. mai på Ungdommens Hus – med masse blod, kjøttbein og oppnedkors på scenen. Samtidig begynte jeg å spille i et danseband hver eneste helg, med det notoriske bandnavnet Swingers, som var en utrolig god skole! Der lærte jeg meg blant annet disiplinen som kreves for å underholde folk i fem timer, og å lese publikum. Faren min spilte bass i bandet.
– Faren din spilte også i blant annet Modsmen Sect på 60-tallet. Det må vel ha hatt en innvirkning, å vokse opp med en far som var musiker? – Helt klart! Men jeg opplevde aldri noe mas om å skulle bli musiker. Det viktigste, var nok at han lyttet til utrolig mye forskjellig musikk, da jeg var barn. Jeg hørte aldri på barnemusikk – det gikk i tøff musikk som Miles Davis, Paul Simon og Joni Mitchell. Jeg fikk oppleve ting som at Jørn Hoel og Steinar Albrigtsen satt og øvde i stua vår, like før de gikk ned på Fokus kino og ble filmet av NRK, som en del av «Tromsø-låt» i 1976. Huset var fylt av musikk, og Kenth Wikbjer (undertegnedes tidligere sjef i platebutikk, journ.anm.) bodde på loftet vårt de første årene etter at han flyttet til Tromsø.
Les også: – En ekstraordinær karriere
– Du har allerede vært musiker i en mannsalder eller to. Hva er du mest stolt av?– At jeg gradvis lærte meg noter og fingerspill på gitar. Det er viktig å spille musikk etter øret, men like viktig å kunne teori og noter – som det er lite tradisjon for blant gitarister. Det synes jeg er synd, og like absurd som å studere historie uten å kunne skrive en oppgave om det, men bare kunne fortelle vitser og historier. Det er ikke noe snobbete eller jålete med noter og teori – se bare på meg, som spiller på pub!
– Til slutt: Hvilke tre artister, band eller album har vært spesielt viktige for deg?– «1987» av Whitesnake, «All Systems Go» av Vinnie Vincent Invasion, og «Progressive Pickin’» av Chet Atkins.