– Du har spilt inn ei liveplate fra historiske Akropolis i Athen. Det er vel ikke noe man bare kan ringe greske myndigheter og booke seg inn for å gjøre?– Nei, virkelig ikke. Men det har vært snakk om det ganske lenge. Første gang det ble nevnt, for flere år siden, var det den greske promotøren vår som snakket om det, men da var vi opptatt med innspillingen av ny skive, så det hele ble bare lagt på is. Jeg hadde også problem med å ta det helt på alvor. Klart, jeg har jo vært der som turist og tenkt og sikla at – hey! – her hadde det vært fett å spille. Men at det skulle skje på ordentlig, det hadde jeg ikke trodd.
Les vår anmeldelse av plata her: «Akro-kultur av beste Høyem-merke»
– Det er jo ikke en liten knøttvenue heller.– Nei, amfiet er jævla svært, og tar over 5000 publikummere, og selv om jeg har spilt mye i Hellas, har jeg liksom ikke vært der, på det nivået.
– Det er jo også et av de mest verna stedene på jorda!– Absolutt! Det er jo det, og derfor var det en lang og intrikat prosess for å få det til. Og selv om de har huset noen pop/rockkonserter der tidligere, med navn som Cohen, Sting og Frank Sinatra, er det først og fremst noen få klassisk musikk- og operakonserter i året som prioriteres.– Men hun promotøren ga seg ikke, og så var det å sette seg ned og skrive et langt brev, om hvor mye jeg beundret stedet i seg selv, hvor stor respekt jeg har for de historiske monumentene, mitt gode forhold til den greske fansen osv. De har jo et ganske tungrodd byråkrati i landet også, så det varte og rakk, men til slutt ble det noe av, og ikke bare én, men to konserter, for til sammen 10 000 mennesker, de aller fleste av dem grekere, som altså er langt mer enn jeg noen gang har spilt for der i høgget.
– Det er ganske vilt. Jeg har likevel inntrykk av at grekerne er ganske gærne etter rock. Spesielt i Athen.– Ja, de er gærne etter rock, alle typer rock, og jeg har sett fullsatte konserter med artister som Steve Wynn og The Nomads der, men de er også glad i mørk rock, og Madrugada var tidlig populære der.
Les også dypdykket «Dette er Madrugada og Siverts beste skiver»
– Når bestemte du deg for at dette skulle gis ut?– Altså, det var virkelig ikke på noe tidspunkt snakk om at dette ikke skulle dokumenteres. Klart det måtte både filmes og tas opp skikkelig. Det var en sjanse vi rett og slett ikke kunne la passere. Bare muligheten til å kunne skilte med tittelen «Live at Acropolis» var for bra til å la være.
– Lett å skjønne. Forrige gang du ga ut ei offisiell liveskive var «Live at Tralfamadore» (2005) med Madrugada, som lå over 30 uker på VG-lista, og hele 11 uker på førsteplass. Var det lett å overtale plateselskapet denne gangen?– Jeg har mitt eget selskap, så det trenger jeg ikke å spørre noen om, heldigvis. Men økonomien i dette aner jeg rett og slett ikke. Den kommer nå ut på alle formater, og er kanskje mer rettet mot dem som allerede er fans, men jeg var også opptatt av dette skulle være en perfekt intro til det dette bandet nå bedriver, og det føler jeg også plata har lyktes med.
– Fenomenet liveskive har jo dødd litt ut de siste årene, ikke minst gjennom YouTube og den vanvittige tilgangen man i dag har til liveopptak av sine favorittband.– Absolutt. Det har likevel vært veldig stor interesse for denne skiva, merker jeg, men hva den genererer av streams og sånn aner jeg virkelig ikke. Alt er jo forandret siden den gang, så det er ikke sammenlignbart på noen måte. Men jeg hadde et behov for å feste til tape det vi driver med nå, og det er ikke til noen forkleinelse av studioplatene, men jeg synes aldri vi har fått reflektert fullt ut den atmosfæren og det soundet vi har live, og vi følte derfor det var på tide å vise hva vi er i stand til.– På grunn av praktiske årsaker fikk vi heller ikke lov å spille så høyt som vi normalt pleier, og dette synes jeg plata bare har profittert på, for det låter helt sinnssykt bra.
– Det gjør det. Det er jo Lars Voldsdal som har rattet lyd, lydmannen som har vært med deg hele veien, siden tidlige dager med Madrugada. Han er en av de flinkeste i klassen, synes jeg, for han klarer alltid å skru perfekt konsertlyd, som er høyt nok til å kjenne det i mellomgulvet, men uten at man trenger å bruke ørepropper. Hvor betydningsfull er han?– Lars er helt utrolig viktig for meg, på flere måter. Han er den som kjenner meg og min historie best, og er den jeg stoler mest på. Han er rett og slett veldig viktig, og hans meninger på ting veier alltid tungt.
– Plata varer i halvannen time. Det er sjelden man får så mye tid på seg under festivaler, og det synes jeg i utgangspunktet er helt topp. I ditt tilfelle føler jeg derimot at du profitterer på lange sett. Enig?– Ja, det er jeg veldig enig i. Jeg har etter hvert fått en ganske stor katalog å ta fra, som både inkluderer Madrugada- og solostoff, og da er jeg avhengig av å ha en viss dramaturgi på settene mine. Jeg trenger noen hvileskjær på midten, plass til nye låter, noen låter folk rett og lett forventer å høre, i tillegg til det jeg og vi vil vise fram selv akkurat den aktuelle konserten.
– Hvordan er det der, egentlig, blir du noen gang lei av å spille egne hits? «Majesty», f.eks., har blitt ganske annerledes live, målt opp mot «Grit»-versjonen fra 2002. Den går jo nesten i en annen takt nå, sånn som man hører den på «Acropolis»-plata.– Nei, overhodet ikke. Nei nei! Da jeg gikk solo, kunne jeg valgt å spille kun eget materiale, men når man har hits av den kvaliteten Madrugada gjorde, og jeg selv var med og lagde det, er det bare teit å la være å spille dem. Så denne døra har jeg i og for seg åpnet selv.
– Lemmy sa at det aldri kunne ramle ham inn ikke å spille «Ace of Spades», av omtanke for Motörhead-fansen.– Nettopp. Jeg har det jo akkurat likedan selv. Uansett hvor nerdete man er i tilnærmingen til musikken fra sine egne helter, har man jo lyst til å høre hits og favoritter når man ser dem live. Det er jo for faen en grunn til at de låtene er kjente. Og da synes jeg man skal spille dem. Jeg gjør det i hvert fall. – Hva angår «Majesty», tror jeg ikke den går i en annen takt, men den har forandret seg noe, ja. Det tror jeg mer er en naturlig utvikling, av at låten blir spilt av et helt annet band, der den atmosfæriske originalen, hvis jeg kan kalle den dét, nå har blitt mer «dynamisk».
– Det å spille live. Hvor viktig er det for deg?– Det er sinnssykt viktig, og det er vel det jeg liker aller best med det jeg holder på med. Liker det i grunnen bare bedre og bedre, å være på veien. Før forbandt jeg det mer med ubehag og stress, mens det nå er ren og skjær glede og sitrende forventninger foran en turné.
– Har dette noe å gjøre med at du nå er småbarnsfar? At turnélivet er et kjærkomment avbrekk, der du selv har regien?
*stille i andre enden*
– Synes du det var et teit spørsmål?– Haha! Nei nei, det synes jeg ikke er teit å spørre om i det hele tatt. Jeg hadde jo ikke klart meg som artist, uten å turnere og spille konserter. Og jo eldre jeg blir, uten at jeg akkurat føler meg som en veteran, setter jeg mer og mer pris på det, jeg føler det på sett og vis er helt definerende for hvem jeg er som artist, selv om jeg også lever det livet alle andre gjør. Det er en gave, dette, å kunne reise rundt og spille konserter. Det blir på en måte en tilbakevendende vei inn i det livet man hadde før man fikk unger, som iallfall jeg setter pris på.
– «The Lioness» ble ikke engang nominert til Spellemannprisen, noe som heller ikke skjedde med dine to første soloskiver, til tross for gode anmeldelser og en utsolgte turneer. Føler du at du jobber motstrøms i Norge, at du ikke får anerkjennelse for det du driver med?– Nei, jeg ser ikke sånn på det. Det skjer jo sinnssykt mye, og mye bra, i norsk musikk for tiden. Og det er mindre folk til å dekke det, enn det var. I tillegg har det jo vært har vært et generasjonsskifte de siste årene, og det er som sagt begrensa med plass i media, så det der har egentlig jeg ingen problemer med.
– Nå er du jævla diplomatisk.– Haha! Men faen heller, jeg gjør det jeg gjør, og så lenge det fenger, og fansen liker det, kan ikke jeg sitte og sutre og dvele ved om jeg får en eller flere priser for det. Jeg har jo dessuten mottatt en del slikt før, og vet at det relativt begrenset hvilken betydning det har, og hva det eventuelt gjør med deg. Du blir invitert på en fest, og de greiene der, men det er jo ikke der det virkelig skjer.
– Sånn som i utlandet. Betyr det noe, da?– Både Norge og utlandet betyr masse. Men vi var jo jævla opptatte av å søke ut mot utlandet allerede da vi startet Madrugada, det var jo derfor vi skrev engelske tekster også. Det var hele tiden meningen å bryne oss på utlandet. Når det gjelder solokarrieren, var det litt tilbake til scratch, men jeg har brukt mye penger og ressurser på å stable det opp igjen til der jeg er nå, det har vært en langvarig prosess, men nå funker det bra, og spesielt i Hellas, Tyskland, Holland og Sveits. Har aldri satset noe særlig på England, jeg har spilt lite der, og da blir det jo deretter. Man må være til stede der det skjer. Vi får se fremover.
– Fremover, ja! Du har jo et nytt band på gang. Bortsett fra et håpløst bandnavn, i hvert fall med tanke på googling og slikt (Paradise), er dere litt av en gjeng. Rob McVey (Marianne Faithfull band) og Rob Ellis (PJ Harvey) er jo ikke smågutter. Hvordan ble dette til?– Det er utrolig håpløst for nettsøk, ja. Haha! Men det er jævla artig, dette. Rob Ellis hadde jeg jobbet med før, han la jo strykere på «Majesty», og Head produserte samme skiva. Da Marianne Faithfull spilte i Oslo Konserthus for en tid siden, ble jeg invitert av Head, og så møtte jeg Rob McVey, som jeg syntes var en dritbra gitarist, og en jeg hadde lyst til å jobbe med. Rob hadde lenge drømt om å starte et rockband, og jeg tente på ideen. Rob Ellis' navn kom ganske kjapt opp, og nå har vi også med oss Simone Butler, bassisten på de siste Primal Scream-skivene.
– Jøss. Slike prosjekter gir ofte en følelse av å være nettopp sideprosjekt, at de involverte ikke bruker det beste stoffet sitt her, men heller sparer det til hovedprosjektene sine. Er det dine leftovers som skal til pers her?– Nei, dette er noe jeg virkelig går seriøst inn i. Til høsten slipper vi en EP, og i 2018 kommer det ei full skive. Rob og jeg er bra låtskriverpar, og vi reiser litt frem og tilbake mellom Oslo og Dorset i England – der han bor – til hverandre og jobber.
– Skriver du tekster også, sammen med tre engelskspråklige?– Ja, det gjør jeg! Til å begynne med føltes det så klart litt merkelig, men det funker bra, og de er fornøyde, og det er veldig artig å jobbe med dette. Alt spilles inn analogt, og gjøres så kraftfullt og effektivt som mulig. Forutsetningen for å gjøre dette fremover er at det gjøres skikkelig og seriøst. Jeg er i det hele tatt forbanna dårlig på å gjøre noe halvveis.
***********************Feedback ba Sivert plukke ut sine tre personlige favorittliveskiver, med begrunnelser. Det ble disse ehh... fire:
Mine favoritt-liveskiver, eller, mer presist, de jeg har hørt mest på oppover
1. Gram Parsons & Fallen Angels - Live 1973- En uformell radio-session gjort mens bandet var på veien. Ekstremt gode vibber, morsomt mellomsnakk og en himmelsk versjon av «The New Soft Shoe».
2. Bob Dylan - Bootleg Series 5 & 6- Vilt imponerende fra mine to favoritt-epoker med Dylan - midten av syttitallet og tiden rett før han gikk elektrisk.
3. Spacemen 3 - Live in Europe 1989- Den første skiva jeg hørte med Spacemen 3. Åpner med en demonisk versjon av «Rollercoaster» - den låta alene overbeviste meg om at jeg hadde funnet noe helt nytt ... jeg hadde aldri hørt noe lignende. Finnes forresten ikke på Spotify (Hahahahahaha!)
4. Iron Maiden - Live After Death- «Scream for me Long Beach!!!»