High Heeled Giants slapp nylig sin første singel, «Fake Vendetta», via det ærverdige elektronika-selskapet Beatservice Records. Duoen, som består av Sjøvoll og vokalist/låtskriver Helle Larsen, har et åpenbart potensial til å nå lyttere også utenfor elektronikamiljøet her hjemme. – Det er nå karrieren begynner, sier vesterålingen i en spøkefull tone.
– Hvilke planer har dere med dette nye prosjektet?– Vi slipper en ny singel i september, og har planer om å gi ut et album. Det er vanskelig å si når albumet kommer, da Helle og jeg treffes nokså sjelden. Hun flyttet til Oslo akkurat idet vi startet opp dette prosjektet, så jeg burde kanskje ha tatt dét signalet, haha!
– Hva er den musikalske motivasjonen bak High Heeled Giants?– Selv om man kan kalle musikken elektronika, prøver vi å gjøre det så organisk som mulig. Helle har en fot innenfor både pop og rock, og kan vri helt uferdige skisser jeg kommer med om til både vers og refreng. Det viktigste, er uansett at det er jævlig artig å holde på med dette, samt å lage musikk man selv har lyst til å høre på – men jeg hadde savnet å jobbe med en vokalist, og hadde lyst til å starte noe helt fra scratch. Det hadde Helle også, så da falt det naturlig for oss å samarbeide, selv om hun allerede er en etablert artist gjennom sine andre band. Hun er en eksepsjonell vokalist, som jeg får frysninger av å jobbe med – og det velter i tillegg tekst ut av den tøtta der. Dette er første gang jeg har vært nødt til å bruke hørselvern i studio, på grunn av at hun synger så utrolig høyt!
– Under aliaset Kohib, har du holdt hjulene gående lenge, og ga ut ny musikk senest i fjor. Kommer det flere fjonge beats fra dette soloprosjektet?– Det fine med å være soloartist er at jeg kan gjøre hva faen jeg vil, så Kohib kommer til å fortsette så lenge jeg eksisterer. Musikken er en hobby som alltid har fulgt meg, og Kohib kan man vel kalle mitt «livstidsprosjekt». I løpet av året kommer det ut et par discolåter, via det britiske selskapet Sprechen. Pluss en EP, der musikken ligger mer i elektronika-land, via Beatservice.
– Musikken din har hentet biter fra en rekke forskjellige sjangre. Synes du det er viktig å la seg inspirere av et bredt spekter av musikk?
– Jeg har ikke tålmodighet til å høre på kun én type musikk. Jeg er oppfostret, spesielt via en veldig musikkinteressert onkel, på mye forskjellig musikk: Alt ifra Carola på den ene siden, til japansk progrock i den andre enden av skalaen. På Sortland, hvor jeg vokste opp, var det egentlig ikke noe musikkmiljø – bortsett fra Sivert (Høyem, journ.anm.) og den gjengen, som til slutt ble Madrugada. Det var liksom ikke to gjenger i skolekantina, der den ene digget Depeche Mode, og den andre Ramones. Alt var helt fritt.
– Du har vært en del av mange forskjellige konstellasjoner, blant annet Parliavox og F.A.C.E. Er det fortsatt liv i noen av dine gamle prosjekter?
– F.A.C.E. har masse materiale liggende klart, men om det skjer noe avhenger av at Per (Trollvik, journ.anm.) tar affære. Det er han som er
main man
der. Jeg syntes det var veldig artig å være en del av den bandkonstellasjonen vi hadde i F.A.C.E., men det er ikke
så
farlig å ha litt musikk liggende
.
Parliavox må vel kunne kalles skrinlagt.
– Du har tidligere remikset musikken til en god del artister, blant annet Mari Boine, Kings of Convenience og Adjagas. Har markedet for remikser tørket litt ut, eller er dette noe du fortsatt gjør?– Om ikke markedet har tørket ut, har det nok blitt tynnet ut. Skillet mellom en original låt og en remiks har blitt mindre, og takket være EDM har det nok blitt nok «fire flate» for mange folk. En remiks er noe man gjør for å lage musikk folk kan danse til, eventuelt for å gjøre en helt annen tolkning av originalen. Jeg synes det er kjempeartig å sitte og leke meg med andres materiale, spesielt hvis originalen er særegen, men jeg ser ikke for meg at det blir så mye fokus på remikser fremover. Det dukker fortsatt opp en og annen forespørsel, og de sier jeg som oftest ja til.
– Som en del av Tromsøs musikkmiljø siden 90-tallet: Ser du noen unge arvtakere til dere som i sin tid utgjorde elektronikascenen på klubben Yaz’n? – Det blir enklere og enklere å være DJ, så jeg var mer bekymret for byens klubbmiljø for noen år siden, enn jeg er nå. Spesielt i inneværende år, har det skjedd mye innen elektronisk musikk i Tromsø. Konsepter som Trykkokern, House Boden, Runther og flere andre har løftet byen. Dette er unge mennesker som virkelig brenner for det de holder på med. På produksjonsbiten har man i tillegg flinke folk som Benjamin Mørk, The band called Oh og Mads Martinsens The Familiar. Innenfor soul, funk og jazz, er det derimot temmelig stille. Der er det den samme gjengen som holder på.
– Hvis du skal spå fremtiden, på musikkfronten, for Øivind Sjøvoll: Hvordan blir den?– Jeg blir mer og mer interessert i selve skriveprosessen. Jeg liker lange låter, men det er også interessant å skulle pakke musikk inn i 3–4 minutter, som er en type låtskriving som er veldig relevant for konseptet High Heeled Giants. Ellers er jeg glad for å ha Kohib-prosjektet, der jeg kan være i studio og bruke alle dingsene som lager lyd. Det digger jeg, hehe.
– Til slutt, er jeg spent på hva du svarer på vårt faste spørsmål: Hvilke tre artister, band eller album som har vært spesielt viktige for deg?– Dette er jo jævlig personlig. [lang pause]. Da begynner jeg med musikken jeg har lyttet mest til i det siste, som er plata «Spaces» av Nils Frahm.
– Ja vel? Han kjenner jeg ikke til.– Han er en pianist som også er veldig god til å prosessere ting elektronisk. Han er en slags tysk versjon av Bugge Wesseltoft, bare enda mer klassisk skolert, som jeg anbefaler. Ellers, hvis vi går litt tilbake i tid, vil jeg nevne «Obscured by Clouds» av Pink Floyd. Jeg skal ikke at de var forut for sin tid, de hadde bare altfor god tid og altfor mange synthesizere, hehe. Den plata har jeg to vinylutgaver av – én som jeg lytter mye til, og én som jeg sparer til neste generasjon. Det siste valget blir «Oxygène» av Jean-Michel Jarre, som jeg hørte helt i hjel i 14-15-årsalderen, og kan helt utenat.