Musikkintervjuet: Jørgen Nordeng

– Wu-Tang er min generasjons Zeppelin

Jørgen Nordeng (39) alias Joddski er stadig aktiv og aktuell, på tross av at han tilhører «seniorsjiktet» innen norsk hip hop. Nå debuterer den storkjefta rapperen også som forfatter.
Jørgen Nordeng har besøkt et stort antall rappere i USA, i sitt arbeid med debutboka, så det er nok ikke Tjeldsundbrua vi ser i bakgrunnen her.  
        
            (Foto: Joey Colombo)

Jørgen Nordeng har besøkt et stort antall rappere i USA, i sitt arbeid med debutboka, så det er nok ikke Tjeldsundbrua vi ser i bakgrunnen her.   Foto: Joey Colombo

Etter to tiår med musikkskriverier for blant annet Kingsize, Avisa Nordland, Natt & Dag og Farojournalen, er Nordeng en rutinert skribent – også uten å ty til mikrofonen. 9. oktober slippes Ørnes-mannens første bok: et omfangsrikt dypdykk i hip hop-historien, via Cappelen Damm.

– Hva var grunnidéen bak boka «Full sirkel: Raphistorier fra ghettoen til bygda – og tilbake»? Du har visstnok reist rundt og intervjuet hele tyve rappere ...
– Jeg intervjuet egentlig femti! I boka er det riktig nok bare enogtyve av dem som kom med.

– Er det kun rappere, eller også produsenter, labelfolk og lignende som intervjues?
– Det er i stor grad rappere. Det er mindre fokus på produksjon, fordi jeg ikke kan noe om produksjon, men selv er rapper. Grunnidéen var å finne ut hva rapperne har å si, og hvorfor de har noe å si. Jeg fikk idéen i 2012, da jeg hadde bestemt meg for å ta en liten pause fra musikken. Jeg har jobbet en del som journalist, og ville rett og slett fortelle min historie om hip hop. Jeg ville fortelle historien fram til hip hop ble mainstream-kultur i 1996, og alle plutselig satt og hørte på The Fugees.
– Det var også noen dogmer involvert: Jeg skulle møte alle jeg intervjuet i sine nabolag, selv om jeg endte opp med å ta noen via telefon. Boka handler om album – med noen få unntak, der det er låter som gjelder – og hvilken betydning disse hadde for meg. Jeg mener at disse platene også hadde en spesiell betydning for hip hop, da de representerer forskjellige greiner. Jeg valgte å gå for underdogs som ikke har fortalt historiene sine. Disse folkene er ofte hyggeligere enn stjernene, og alle har allerede hørt historien om «The Chronic» (Dr. Dre-album, journ.anm.), ikke sant? Jeg har en del kunnskap om hip hop fra 80- og 90-tallet, og synes det er litt morsomt at folk nå referer til 90-tallet som old school, mens old school i mine øyne stoppet i 1985.

– Forandret boka seg i løpet av reise- og skriveprosessen? Det er jo et massivt antall intervjuobjekter involvert her.
– Selve formen kom litt underveis. Jeg har en diagnose som gjør at jeg ikke stopper opp, selv om ting begynner å balle på seg, hehe. Jeg har sporet intervjuobjektene opp selv, og i løpet av dette detektivarbeidet ble det bare flere og flere. Når det er sagt, har jeg bare vært på vært på øst- og vestkysten av USA. Jeg skulle også reise til sørstatene, men det lot seg ikke gjøre.
– Gode bilder er også en viktig del av boka. Alle rapperne, som er fra 37 til 65 år gamle, er fotografert i sine egne nabolag, av mer eller mindre profesjonelle fotografer.

– Hvem har betalt for disse reisene?
– Jeg har betalt mye selv, men har også fått støtte fra Fritt Ord og faktabokforfatterforeninga. Alle rapperne blir presentert i hvert sitt kapittel, og etter jeg hadde levert det første kapittelet sa forlaget ja til å gi ut boka.

– Hvor personlig er dette prosjektet? Er din egen karriere en del av boka?
– Noe av den er så personlig, at det nesten bare er jeg som vet hvem disse rapperne er, hehe. Disse startet før jeg ble rapper, i all hovedsak min barndom, men Tungtvann er så vidt nevnt i forbifarten.

– I Norge er det laget lite litteratur om hip hop, og i farta husker jeg ikke noen bøker. Hva er grunnen til dette, tror du?
– Øyvind Holen har skrevet en bok om norsk hip hop, som jeg anser mer som en barnebok. Ellers ble det gitt ut en slik breakdance-håndbok på 80-tallet. Grunnen er nok at hip hop har vært ansett som en veldig liten del av norsk kultur, og det er generelt sett også skrevet lite om hip hop på verdensbasis. Og da stort sett skrevet av hvite, aldrende akademikere, som har fokusert mye på politisk rap. Min bok handler i større grad om gangsterrap.

– Du beskriver boka som skrevet fra et fan-perspektiv. Hvor høy andel av misjonering er det involvert i valget av artistene som medvirker?
– Den er i aller høyeste grad skrevet fra et fan-perspektiv! Misjoneringa er vel omtrent like høy, som når du og Egon skriver de derre listene deres, hehe. Jeg har kun tatt med musikk som jeg selv liker, men jeg liker alle typer rap, og har med alle undersjangre.

– Du bikker snart førti, men det virker som om energinivået ditt fortsatt er høyt?
– Ja, jeg har gitt ut mange album, låter og mixtapes etter at jeg startet arbeidet med denne boka. Jeg har aldri jobbet mer enn nå, men jeg har heldigvis fått en manager som har bedt meg å prioritere. Da jeg startet å skrive boka sluttet jeg å skrive for Natt & Dag, men det var nok bra for begge parter. Natt & Dag sikter seg egentlig inn mot lesere som er tidlig i tyveårene, og da blir det rart med skribenter som er førti.

– Som er en ypperlig bru til litt selvreklame – nemlig at du skal begynne å skrive for Feedback! Har du konstant skrivekløe?
– Ja. Jeg ville jo bli journalist da jeg var liten, og Pappa har alltid vært musikkjournalist. Det var derfor jeg sluttet å spille rockegitar, og begynte å rappe – fordi jeg hadde noe å si. Det er få blekker som tar musikk seriøst, som dere. Men du og Egon aner ikke noen ting om hip hop, har en målgruppe som er litt eldre enn 19, og mangler noen som kan skrive om dette.

– Ouch! Mangler norsk musikkjournalistikk en stemme som deg?
– Ja! Retro-rock-journalistikken styrer verden, men det skrives lite om rap. Jeg er fra den første generasjonen av hiphopere i Norge, og har et annet perspektiv enn unge skribenter.

– Mener du at hip hop i Norge fortsatt behandles som den stygge andungen av «de voksne» som styrer musikkbransjen, mediene og offentlige kulturmidler. Eller har det vært en forandring?
– Det er stort sett vare bare du og Egon igjen, haha! Det har blitt kjempemye bedre på mange måter, men samtidig er hip hop noe annet enn hva det var. Hip hop er selvfølgelig ungdomsmusikk, men 90-tallsrapen er den nye classic rock. Wu-Tang Clan er min generasjons Led Zeppelin.

– Til slutt vil jeg be deg trekke fram tre artister, band eller album som har hatt størst betydning for deg. I og med at dine hip hop-helter snart blir publisert i bokform, pluss at du er kjent for å ha bred musikksmak, kan du kanskje velge tre som ikke har noe med hip hop å gjøre?
– «Among the Living» av Anthrax! Jeg vokste opp med en bror som digget Kiss og AC/DC, men jeg var ekstremt fan av thrash metal på 80-tallet, og det ble liksom min greie i tillegg til hip hop. Det var LL Cool J og Celtic Frost om hverandre. Nå skal det sies at Anthrax gikk rundt i Public Enemy-gensere, i tillegg til at de også samarbeidet etter hvert. Ellers vil jeg nevne Stengte Dører med «Hver dag er en perfekt dag».

– Den plata har jeg faktisk ikke hørt.
– De var et Blitz-band som startet samtidig som So Much Hate, og spilte ekstremt aggressiv og brutal hardcore, med norske tekster. Jeg har vokst opp med gammelpunk, og brukte å dra med pappa – som også likte punk – på Blitz fra jeg var ti år gammel, når vi besøkte tanta mi i Oslo.
– I og med at jeg ikke fikk tid til å tenke ut noe annet, tar jeg også med «Scream» av Souixie and the Banshees. Jeg har en Souxie and the Banshees-pute liggende, som jeg lagde på tekstilen på barneskolen, hehe. Jeg digger den atonale synginga henne, og det ondskapsfulle i stemmen. Du kan høre litt av den ondskapen i musikken min i dag, og jeg elsker alle damer som synger slik!


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.