Bjella er hjemme og lader opp til festivalen, forklarer han selv, idet Feedback får «heidersmannen» på linja. Torsdagens konsert blir faktisk hans første opptreden i Ishavsbyen etter slippet av fjorårets album «Gode Liv».– Vi åpner festivalen torsdag klokka fem, og har fått ganske lang spilletid. Halvannen time, tror jeg – så da får vi slått oss ordentlig løs, sier Stein Torleif Bjella.
– Du har spilt på Bukta tidligere, og mange ganger på klubbscener i Tromsø. Er det noe spesielt med å spille her, eller er det bare nok et stoppested på ruta?– Nei, Tromsø er ikke kun et nytt stoppested. Jeg har fått hobbyen min som jobb, som er det ideelle å få oppleve, og spillejobber er viktige for meg. Å få komme til Tromsø alltid spesielt, og det har vært oppturer både den gangen jeg spilte på Bukta, og på klubbscenene i byen. Jeg føler at folk er med på notene mine, og lytter til tekstene. Å komme til Tromsø er kanskje litt som å komme hjem, som selvfølgelig er skamløst publikumsfrieri fra min side – men det er sant, også!
– Går du inn for at festivaljobber skal være annerledes enn en ordinær klubbgig?– Egentlig ikke, men man må ofte spille kortere sett. Man spiller de låtene som man tror vil funke bra, men man blir ofte overrasket. Festival skal liksom være sirkus, men de rolige låtene funker ofte bra for oss. Det viktigste er å «være i» sangene. Da kan man nå fram til publikum – selv om vi tar intensiteten helt ned. Det blir problematisk å lodde ut var faste fruktkurv på festivaler, som er det eneste negative, men vi får satse på at bandet er en fruktkurv i seg selv, hehe.
– Forrige konsert jeg så med deg, hadde du med deg Geir Sundstøl og Eirik Øien. Torsdag har du med deg et større band, med noen nye fjes, ryktes det.– Ja, noen ganger har vi reist som trio, som sist på Driv. Det blir oss tre på Bukta også, men nå har jeg i tillegg med meg Amund Maarud og Kenneth Kapstad, som spiller på den siste plata mi.
– Med det kraftlaget av en besetning skulle man tro at du egentlig har lyst til å spille knallhard rock, eller tar jeg feil?– Ja, det gjør vi da også, slik jeg opplever det. Bandet sørger for enda flere verktøy man kan ta ut av skrinet, og jeg bruker ressursene i orkesteret. Musikerne må få lov til å slippe seg løs, så jeg prøver å lage et konsertsett som gjenspeiler ressursene i bandet, samtidig som jeg prøver å ha med litt av den mer dempa estetikken fra de første platene. Det er ikke alle låtene som trenger full trommebeat, men vi leker litt – og har omarrangert en del gamle låter. Jeg skyter litt med hagle, for å nå både høyt og lavt, hehe.
– Du er ikke redd for at noen av disse skal ta over rollen din som frontfigur?– Det er bare godt å bli utfordret litt. Og hvis jeg ikke står støtt alene – da har jeg et stort problem.
– At så mange musikere fra øverste hylle ønsker å spille sammen med deg, tar du vel som en kompliment til låtene dine?– Ja, og det er helt rått å få stå i midten av det orkesteret jeg har nå. Jeg ser på meg selv som ekstremt privilegert, og nyter samspillet – også måten det utvikler seg fra trio til kvartett. Jeg prøver å føle på at «nå er drømmen oppfylt» når jeg står på scenen.
– ... eller betaler du kanskje musikerne dine jævlig mye bedre enn alle andre?
– Eh ...
[pause, med litt humring fra Bjella]
– Jeg vet ikke hvor mye de får hos andre. Det var et veldig ubehagelig spørsmål, egentlig. Jeg velger å ikke gå inn i den materien der, hehe.
– Haha! Greit nok. Musikken din har ekspandert og blitt mer variert i løpet av dine fire plater, synes jeg. Setter du noen begrensninger for eget musikalsk uttrykk, eller er det «fri flyt og full frihet»?
– Jeg ønsker å legge noen premisser i låtskrivinga, men det er veldig lite dogmer i musikken nå. De to første var ganske strenge på den måten, men at alle musikerne fikk sette sitt stempel på den siste plata, synes jeg var vellykket. Jeg vet ikke hvordan mitt neste album blir, men jeg er ikke klar for noen ny dogmeplate. Jeg har lyst til å la hestene springe.
– Karakterene i låtene dine blir av media gjentatte ganger omtalt som «tause» og «forbigåtte» menn. Ligger det en undervurdering av bygdefolk i slike beskrivelser fra journalister?– Tja, jeg synes vel ikke dette handler om by eller bygd, selv om bygda er min kameravinkel. Det er nok like mange tause og forbigåtte menn på Ål som i Oslo. Jeg tror at «mannen» har store utfordringer fremover. Kanskje er det derfor jeg skriver om det trøblete og problematiske. Siste novellesamlinga til Frode Grytten heter forresten «Menn som ingen treng». Jeg mener generelt at usympatiske menn også har følelsesliv.
– Hvor mye av deg selv bruker du, bevisst eller ubevisst, i karakterene du synger om?– Masse, selvfølgelig! Tekstene kommer fra en plass, nemlig huet mitt – jeg kan ikke nekte for dét. Men jeg ser for meg forskjellige typer, som jeg bruker i tekstene.
– Du har et sjeldent bredt publikum; fra urbane hipstere til trauste visepurister. Får du noen rare tilbakemeldinger, ettersom hvem du spiller for?– Ja, det gjør jeg, selv om det er vanskelig å si at forskjellige typer folk gir forskjellige tilbakemeldinger. Det er mange fine, pluss noen rare, tilbakemeldinger. Og det er bare hyggelig og inspirerende å røre noe i folk, bortsett fra dem som ringer midt på natta, som i noen enkelttilfeller.
– Å ja? Jeg lukter en god historie her.
– Hehe. Rundt den tida «Alt rundt er det samma» var det ei dame som ringte meg midt på natta. Hun satt ifølge seg selv inne i et fjell i Trøndelag, og ga meg beskjed at «alt var klart». Hun hadde nemlig hatt direktekontakt med PST. Jeg sa bare at jeg venta spent, noe jeg fortsatt gjør, hehe.
– Jeg har ikke noen tall på platesalget ditt, men hvilket syn har du på det nye lyttemønsteret – der strømming i stor grad har overtatt for salget av fysisk format?
– Jeg tenker at det er fint at musikken er tilgjengelig. Det som er skremmende er at all musikken som blir konsumert via strømming er borte via et tastetrykk, og ikke er del av noen sammenheng – som på en gammel vinylplate. Biblioteket finnes bare i lytterens bevissthet, og det å kunne bla gjennom samlinga – hele den adferden er helt borte. Økonomisk sett, fikk jeg ikke fikk med meg gullalderen, siden jeg startet i 2009. Ting er bedre nå enn det var, på den digitale fronten – selv om det fortsatt er småpenger som utbetales til artistene. Men utbetalingen vil nok øke, ettersom dette markedet blir litt bedre kontrollert, og interesseorganisasjonene kommer på banen i større grad.
– Hvilke tre artister, band eller album har vært de viktigste for deg – privat, profesjonelt eller begge deler?– Oi! Jeg har nevnt det før, men jeg liker comeback plata til Television fra '92. Jeg hadde gitt opp at det skulle komme noe nytt fra den kanten, men jeg har hørt utrolig mye på den plata opp igjennom årene, og er spesielt glad i gitarspillet. «Rain Dogs» av Tom Waits må jeg ta med, og så har jeg lyst til å ta med noe norsk. Da velger jeg Mercury Motors-plata «Smash the Moon»! Jeg synes at Jørn Christensen var en eventyrlig bra gitarist og produsent. Jeg så i tillegg noen konserter med den trioen der, som var helt kick ass.
[På tampen dreier samtalen over på hva Stein Torleif Bjella skal gjøre etter Bukta-konserten. Det viser seg faktisk at hallingdølen skal ta seg noen dagers ferie på Senja.]
– Vi tar fire-fem dager på Senja etter Bukta, for å nyte Nord-Norge til det fulle. Vi skal bo hos noen kjentfolk, så jeg håper virkelig at vi får dra ut å fiske. Jeg er vant med innlandsfiske, men havfiske er helt mindblowing! Det er som å møte Den Store Far, hehe.