– Grattis med ny plate. For dem som ikke har hørt «Strike III» – hvordan vil du beskrive plata?– Plata er satt sammen av en del materiale som ble skrevet etter vår forrige skive («Dirty Living» fra 2008, journ.anm.) og nytt materiale. Jeg synes plata er variert, men samtidig så er det snakk det typiske rockoppsettet med gitar, bass og trommer. Vi har prøvd å være noe annet tidligere, men nå er vi tilbake til den klassiske rocksjangeren – som jeg synes er helt rå! Selv om den har tatt ni år, er ikke plata ihjelarbeidet. Vi har beholdt så mange «livetakes» med fullt band som mulig, og det er ikke mange pålegg på plata.
Les vår anmeldelse av plata: «For en sabla bra gjeng. Velkommen tilbake!»
– Det har gått lenge siden forrige plate, som du nevner. Ryktene sier at Anne Mette Skåret i Mother Likes It Records alene er grunnen til at denne plata blir gitt ut.– Haha, ja det hjalp å få en blås i ørene fra Anne Mette. Plateselskaper skal alltid være så proffe og greier, men hun er kul, selv om hun har gitt oss deadlines og slikt. Til slutt blir det jo litt lav moral i bandet, av at ingenting blir ferdig. Samtidig får man barn, og alt det der. Ting tar tid, hehe.
– Hvorfor tok bandet en pause, og hvorfor gjør dere nå comeback?– Vi har egentlig jobbet jevnt og trutt, selv om det virker utrolig for andre folk. Vi har også spilt konserter i ny og ned, så dette er ikke noe comeback for oss. Alt som er kjedelig blir utsatt, og vi har en sykdom i at vi har lyst til å gjøre alt av innspilling og slikt selv, hehe. I tillegg er det kanskje litt for mye demokrati i bandet. Jeg er liksom utpekt som sjef, men jeg vil jo spille i ordentlig band!
– Var det et lite spark i ræva, å bli omtalt som «verdens beste band» av Nicke Andersson?– Ja, og han har nevnt det flere ganger, har jeg sett. Det er absolutt en boost for selvtilliten.
– Hvordan har den norske rockscenen forandret seg, siden dere slapp deres forrige plate?– Helt ærlig, så har jeg ikke fulgt så jævlig godt med. Vi er kanskje litt naive og gammeldagse, men jeg håper vi fortsatt trengs og har at folk har savna oss litt.
– Til høsten kommer også ditt andre band Thulsa Doom med ny plate – denne gang med originalbesetningen. Fortell hvordan dette kom til å skje?
– Det var en typisk kveld ute på byen der Ollis (Ole Petter Andreassen – gitar, jourm.anm.) spurte om folk hadde lyst til å spille sammen igjen. At platene til Brut og Thulsa Doom blir gitt ut nesten samtidig, er bare nok et bevis på dårlig planlegging. Greia med at det er originalbesetninga synes jeg er deilig. Da kan jeg kose meg med å bare spille gitar.
– Aha! Nå ødela du spørsmålet: Hva synes du
egentlig om å ha fått «fyken» som vokalist i Thulsa Doom?
– Haha! At det skulle være originalbesetninga var et kriterium å for å være med. Da kan jeg gjemme meg litt mer. Jeg liker å synge, men det holder å være frontmann i ett band.
– Det er så mye reunions på gang, at jeg må spørre om det foreligger noen planer om å gjenforene ditt strålende rockabillyband The Rejects?– Vi har snakket om det også. Det er vel noe som skjer blant 40-åringer, hehe. Kåre og Geir var positive, men bassisten har beveget seg for langt bort … jeg tror han driver med informatikk, eller noe slikt. Man kunne selvfølgelig ha funnet en ny person, men det er ikke så lett å finne folk som kan spille ståbass. Nå har Kåre blitt sammen med Anne-Kat Hærland igjen, akkurat som når vi spilte i band sammen – så kanskje hun kan bli en pådriver for å få Rejects sammen igjen, hehe.
– Hva tror du om å returnere til Tromsø og Blå Rock Cafe med Brut Boogaloo fredag?– Tromsø er jo vår favorittby – og det er ikke noe vi bare sier, altså! Det er et kult rockmiljø, og vi har alltid blitt tatt godt imot på Blårock, som er yndlingsstedet vårt i byen. Vi har alltid møtt kule folk, og folk med nye idealisme der, så det blir kult å turnéåpne der på releasedatoen. Vi gleder oss!
– Til slutt: Hvilke tre band, artister eller album har vært de viktigste for deg?
– Jeg har hørt veldig mye på The Beatles, og jeg velger Beatles foran Stones, som ingen andre i Brut Boogaloo skjønner noe av. Men, hallo! Det er jo milevis forskjell når det kommer til låtskriving, synes jeg. Selv om Stones er litt tøffere, så holder ikke dét.– Jeg har en skikkelig
revival
på Stray Cats nå. De har betydd mye for meg, og jeg har fortsatt sleik og stor, hvit gitar på grunn av Brian Setzer. Det er litt surt at jeg ikke fikk med meg konserten han nettopp spilte i Oslo.– Siste valg er T. Rex. I går fikk jeg høre at vår låt «Hurricane Train» var som en blanding av Beatles og T. Rex, som var jævlig hyggelig. Jeg har hørt mye på Marc Bolan, og som vokalist har han vært en inspirasjon.