Musikkintervjuet: Per Borten fra Spidergawd

– På med gitaren, skru opp til 110 og gi full gass!

I snart to tiår har Per Borten stukket nesen fram, som leder av en rekke band. Nå fyller han et tomrom i norsk rock med Spidergawd, som neste år gir ut sitt femte album på like mange år.
Spidergawd (fra venstre): Rolf Martin Snustad, Per Borten, Hallvard Gaardløs og Kenneth Kapstad. 
            (Foto: Presse)

Spidergawd (fra venstre): Rolf Martin Snustad, Per Borten, Hallvard Gaardløs og Kenneth Kapstad. Foto: Presse

I kveld gjester trønderrockerne Driv i Tromsø, og Bortens hardtarbeidende kvartett er (selvfølgelig) ute på turné idet bandlederen besvarer Feedbacks anrop.

– Vi er egentlig på norgesturné, men har noen stopp i utlandet denne uka. Vi spilte på en festival (Desertfest, journ.anm.) i forgårs og i Utrecht i går. I dag har vi fridag, mens det blir tysk TV-opptreden og konsert i Bonn i morgen, sier Borten.

– Er Spidergawd mye større i Europa enn i Norge?
– Nei, egentlig ikke. Men det bor flere folk i Tyskland enn i Norge, så her nede kan vi turnere slik at vi spiller konsert hver eneste dag, mens det er onsdag til lørdag som teller i Norge. Spesielt den siste skiva har vi fått bra respons på i Norge, og vi gjorde ti norske festivaler i sommer, der det var god oppslutning og gode tilbakemeldinger.

– Spidergawd har, som Kristopher Schaus The Dogs, gitt ut ett album per år siden oppstarten. Da er det vel ikke lenge til neste Spidergawd-plate er ute?
– Den kommer, av helsemessige årsaker, neste høst. Vi spiller så mye og jobber så mye at hvis skive nummer fem skulle ha vært klar nå – da ville jeg ha dødd, hehe. Det er 3–4 måneders trykketid for vinyl, og hvis plata skulle hatt en februar-release – som nummer fire – måtte vi ha hatt den ferdig innspilt nå.

– Hva er fordelene og ulempene med å følge en slik syklus?
– Vi holder trøkket oppe, som er bra. Men vi blir aldri høyaktuell, siden folk ikke rekker på si «eplekake» før vi har gitt ut en ny plate. Vi er jo voksne folk, og da kan man ikke ligge på latsida. Bandet har blitt større etter at vi skilte lag med bassisten (Bent Sæther), mens trommisen vår (Kenneth Kapstad) sluttet i Motorpsycho. Dét var et stort spenningsmoment. Man vet jo aldri hvordan på hvordan bandet reagerer på nye medlemmer. Det hadde heller ikke vært rart å tenke at linken til Moptorpsycho var mye av grunnen til at folk digga oss, som nok sikkert også var tilfellet i oppstarten.

– Ja, Spidergawd fikk ny bassist i fjor, etter å ha vært en homogen medlemsmasse siden oppstarten. Hvordan har det funket, rent musikalsk? Mye av grunnen til at dere ble kalt en «supergruppe» i starten, var jo at alle medlemmene er svært kompetente musikere.
– Bent gjorde ting på sin måte, og det gjør Hallvard (Gaardløs) også. Vi har aldri pålagt han nye å fylle skoene til Bent, som egentlig var på vei ut av bandet etter plate nummer to, og ikke var like involvert i plate nummer tre og fire. Spidergawd slik vi fremstår i dag, og vår forrige plate, er et resultat av den nye besetninga.

Etter nylig å ha sett rapdokumentaren «Takin Ova» må jeg spørre: Det er ikke noen «beef» mellom Spidergawd- og Motorspycho-leiren, ettersom Kapstad og Sæther sluttet i hvert sitt band nokså nært i tid? 
– Nei, ikke som jeg kjenner til. Jeg har ikke spurt så mange spørsmål, men antar at det var tidsbruken til begge band som var grunnen.

ARBEIDSMORAL: At musikken er instinktiv og ærlig, samt at arbeidmoralen er høy, er viktig for Spidergawd, ifølge Per Borten. 
            (Foto: FRANK LERVIK)

ARBEIDSMORAL: At musikken er instinktiv og ærlig, samt at arbeidmoralen er høy, er viktig for Spidergawd, ifølge Per Borten. Foto: FRANK LERVIK


– Spidergawd spiller potent rock’n’roll med innslag av heavy metal. Hvordan funker dét, i en norsk bransje- og medieverden der indie har vært hipt i over et tiår.
– Det merker vi jo, da det er null interesse fra hipster-musikkmedia. Samtidig har vi aldri henvendt oss til dem. Vi har aldri hatt ambisjoner om å være et radiovennlig hit-singel-band. Det deilige med Spidergawd er at vi ikke er en dritt avhengige av radiospilling og gode anmeldelser, og det er ikke så mange andre norske band enn oss og Kvelertak som spiller hardrock nå. Kvelertak er gode kompiser av oss, og jeg ble glad på deres vegne da det ble klart at de skulle turnere med Metallica.
– Men vi merker jo at det er et tomrom der ute, som Spidergawd fyller. Spidergawd spiller ikke er ikke intellektuell akademiker-rock, og har ingen forhåndsbestemt formel. Det er på med gitaren, skru opp til 110, og gi full gass. Det er instinktivt, og alle medlemmene har hørt på denne typen musikk fra vi var 6–7 år gamle – så vi har det i blodet! Tankegangen bak å starte et nytt rockeband da man var 35, var at det måtte være inn til beinet ekte for å være verdt alt arbeidet.

– Du nevner et tomrom. Trenger vi mer fuzz, mer volum og mer soul i norsk musikkliv, da?
– Slike ting har jeg ikke peiling på. Det som er fett nå, sammenlignet med i «gamle dager», er at sjangerslaveriet ikke er så sinnssykt som det var før internett. Nå er det plass til alt slags musikk på samme tid, der vi tidligere har hatt steile musikktrender. Det virker som om den yngre garde godtar mye mer forskjellig, enn for eksempel jeg gjorde på deres alder. Men om du spør meg om det trengs mer rock’n’roll, sier jeg selvfølgelig ja.

Kan vi forvente å noen gang se en gjenforening av dine tidligere band Moving Oos, New Violators eller Cadillac? Eller vil disse forbli gravlagt i og med at Spidergawd nyter større suksess?
– Vel, den største hypen jeg har hatt var utenlandshypen rundt New Violators. Men hype kan være borte dagen etter at den kom, i det derre hipster-helvetet. Jeg kommer aldri til å prøve en sånn tilnærming en gang til, og derfor liker jeg at Spidergawd er så instinktivt.

– Hva mener du med tilnærming?
 – Både Moving Oos og New Violators var ferdig forhåndsplanlagte «pakker». Med New Violators skulle vi erobre hipster-verdenen, mens planen bak Moving Oos var å nå ut til det brede publikum i Norge, for å tjene penger. Såpass ærlig må jeg være, hehe. Med Cadillac var jeg vel egentlig bare på fest hver dag i fem år, og husker egentlig lite av dét.
– Allerede nå vet at det kommer en plate nummer fem og seks fra Spidergawd, og vi har også livealbum-kortet å spille – i og med musikktypen vi spiller. Så jeg håper på en god tiårsperiode med Spidergawd, men hvem vet? Det kan hende at vi holde på til vi dør. I band er det ikke så ofte at arbeidsmoralen strekker til hos hele gjengen. Ofte lander det veldig mye arbeid på veldig få, men her har vi hver sin tur å dra vogna.

Dere spiller i Tromsø fredag. Hva tror du om dét?
– Konserten kommer i alle fall til å bli dritbra! Jeg er spent på hvor mange som dukker opp, og håper at det kommer nok folk til at vi blir invitert tilbake. I nord har vi bare spilt på Bukta- og Blåfrostfestivalen tidligere, så vi gleder oss.

– Hæ? Blir dette faktisk den første klubbkonserten deres i Nord-Norge?
– Ja, det må vi bare beklage, og derfor har vi veldig lyst til å komme tilbake flere ganger!

– Selvfølgelig! Til slutt, Per: Hvilke tre artister, band eller album har vært de viktigste for deg?
– Første plata jeg kjøpte for mine egne penger, som er en milepæl, var «Houses of the Holy» av Led Zeppelin. Den plata har jeg definitivt et hellig forhold til.
– Første gang noen spilte MC5 sin «Kick Out the Jams» holdt hodet mitt på å sprenges, og det er fortsatt verdens beste rockealbum noensinne!
– Plata jeg har hørt flest ganger er nok «Who’s Next av The Who. Akkurat som AC/DC sin «Powerage» slipper man å skippe noen låter. Disse skivene er så gjennomførte … og jeg slenger med «Marquee Moon» med Television av samme årsak. Det er bare hits på disse!


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.