Feedback møter Martinsen, for mange kjent som Mental Overdrive, i hans studio på Tvibit i Tromsø. Der driver han og forbereder workshops han skal lede, som del av Insomniafestivalen.

– Vi skal blant annet lære folk å bygge sine egne elektroniske instrumenter, og vi har hatt folk fra åtte til seksti år som deltakere tidligere – som har vært dritkult og veldig hyggelig. Det var jo også sånne ting jeg holdt på med i oppveksten, humrer Martinsen.

– Hvilken rolle har du egentlig i organisasjonen rundt Insomniafestivalen?– De har hatt sine utfordringer, og mistet Christian (Hollingsæter, journ.anm.) i vår, men jeg er ikke involvert i ledelsen. Jeg har derimot arrangert en del improviserte elektroniske jams rundt om i byen, som vi endte opp med å kalle Just Press Play. Der har jeg inngått et samarbeid med Insomnia, og bruker mine kontakter.

– Hva betydde Insomniafestivalen for 16 år siden, og hva betyr den i 2017?– Tromsø har alltid vært en by med små grupperinger som er lidenskapelig opptatt av hva de holder på med – som jeg digger. I forhold til hvor liten byen er, får man dermed hele tiden motvekter til mainstream-kulturen. Derfor klarte man å stable på beina en festival som Insomnia her. Jeg spilte på Insomnia for 12 år siden, og det var ikke mange folk på gamle Driv til å være lørdagskveld – men det var nok folk til at det var verdt å spille på og arrangere festivalen. Den gang var det en «menighets»-festival, mens jeg nå ser ganske mange studenter og andre nysgjerrige blant publikum. I og med at Insomnia har en policy på å booke ting folk aldri har hørt om, synes jeg det er ganske beundringsverdig.

– Var det en elektronikafestival, mens det nå er en musikk, kunst og kulturfestival?– Ja, men det er en utvikling man ser hos nesten alle de europeiske elektronikafestivalene de siste ti årene. Etter at elektronisk musikk ble en del av laptop-veldet, har det nå blitt mer av et teknologisk kunstfelt. Man leker seg mere med verktøyene man har tilgjengelig, i stedet for å fokusere kun på musikken.

– Du skrev musikken til, og var selv aktør, i danseforestillinga «Pust» som ble fremført i Tromsø nylig. Kommer du til å gjøre mer slikt?– Jeg ble dratt inn i det av Liv Hanne Haugen som hadde idéen, og det var et kjempeartig prosjekt. Og jeg har lyst til å gjøre forskjellige ting – ikke bare det samme. På lang sikt har jeg noen mer kunstrelaterte prosjekter på gang. Etter at «Northern Disco Lights»-filmen kom ut har jeg også fått flere tilbud om å spille rundt omkring – men i min alder, med egne barn og boende i Tromsø, må man finne en balanse.

– Apropos alder: Hva synes du om å bli kalt Tromsø-elektronikaens «grand old man»?– Jeg har blitt immun. De kalte meg «grand old man» allerede da jeg var 25 år gammel, haha! Det var ganske latterlig, i og med at jeg så ut som ei barnerumpe til langt over tredveårsalderen.

– Du slipper også et nytt Mental Overdrive-album denne uka ...– Jeg ga ut ei plate i vinter, men «Epilogue» består av ting jeg har laget over lengre tid. Jeg har spilt litt ping-pong med Prins Thomas, som har gitt ut mange av mine ting på sin label, på denne plata. Han er hele tida ute «i felten» som DJ, og er den eneste jeg har samarbeidet med på denne måten. Jeg har sendt han separate spor, som han har fått «fikse» litt på, og kommet med noen justeringer på arrangementene. Prosessen har vært jævlig artig, men har også tatt lang tid.– Jeg kaller det jeg driver med «musikk for spesielt interesserte». Jeg anser meg ikke engang for å være i den upopulære delen av popsjiktet med Mental Overdrive. Ravekulturen var mainstream på 90-tallet, men det er jævlig lenge siden – og Mental Overdrive er mitt fristed for å lage alt fra ambient til dansemusikk.

– Hvis vi går helt tilbake: Var det du som kom med sitatet «We were trying to escape the dull reality of living in Norway» om den tidlige elektronika-perioden, i «Northern Disco Lights»?– Nei, det var Bjørn Torske, hehe. Jeg syntes ikke at det var døllt. Men at få folk brydde seg var nok grunnen til at jeg flyttet til England på slutten av 80-tallet. Jeg måtte finne likesinnet resonans på det jeg drev på med. Samtidig er Bjørn akkurat litt for ung til å ha fått med seg det som var skikkelig gøy her i Tromsø – som var fra husokkupasjonen tidlig på 80-tallet fram til etableringen av Ungdommens Hus. Det skjedde jævlig mye i Tromsø fra ’83 til ’85-’86. Det var en intens periode, hehe.

– Jeg er også for ung, og har kun lest og blitt fortalt om denne perioden. Kan du dra fram noen hovedpunkter som er annerledes i Tromsø nå, enn de var på 80-tallet – innenfor musikk?– Nå er det mye åpnere, i tillegg til at det er mange flere som driver med musikk. Øvingslokalene her på Tvibit er jo stappfulle. De gangene jeg var innom Tromsø på 90-tallet føltes byen veldig tom. Etter at jeg flyttet tilbake for ni år siden, har aktivitetsnivået skutt i været noe, og nå synes jeg Tromsø blomstrer som musikkby – blant annet fordi at folk med forskjellige musikalske uttrykk møtes.

– På 80-tallet måtte dere skape deres eget miljø, mens her på Tvibit i 2017 er veldig mye ferdig tilrettelagt for unge musikere. Hva er positivt og hva er negativt med dette? – Det positive er at folk som har lyst til å holde på med musikk slipper til, og får mange muligheter. Samtidig er det veldig farlig, og det kan raskt bli en snubletråd, hvis folk blir for godt vant. Å få motstand, og det å måtte virkelig ville noe, er oppskrifta til å komme noen vei med musikken. Det er lett å se forskjell på unge musikere som jobber ræva av seg, og de som ikke gjør det. Samtidig er det jo ikke farlig at noen holder på med musikk mest som en fritidsaktivitet.– I glansperioden til postpunk-Tromsø hadde ikke folk noen større ambisjoner enn å få spille i Narvik, fordi ingen forsto nordnorske tekster andre plasser, hehe. Men alle hadde et brennende ønske om uttrykke noe, som jeg fortsatt håper at folk har. Det viktigste jeg lærte på denne tida, var hele DIY-konseptet om at det skjer ingenting om du ikke ordner ting sjøl. De som kom etter meg og drev med elektronika i Tromsø drev jo heller ikke og spurte noen om lov til å gjøre ting. De bare gjorde det.

– Hadde du noe forhold til «generasjon to» innenfor Tromsø-elektronikaen på 90-tallet, med folk som Kolbjørn Lyslo, Gaute Barlindhaug og Röyksopp-karene – og hele Yaz’n-miljøet? – Nei, ikke på den tida, da jeg ikke bodde her i byen. Yaz’n har jeg aldri vært på, men jeg spilte noen ganger på Kaos. Kolbjørn, Gaute, Svein (Berge) og Torbjørn (Brundtland) møtte jeg vel for første gang da jeg spilte på Polar Music Festival på Driv et år. Da kom det fire unge jyplinger bort til meg og sa «Hei, vi skal spille før deg», hehe.

– Til slutt: Hvilke tre artister, band eller album har vært de viktigste for deg?– Hmm. «The Man Machine» av Kraftwerk, som jeg hørte første gang som 11-åring. Derrick May må jeg også ta med. Det var han som fikk meg til å forstå techno på 80-tallet. Jeg klarer egentlig ikke å velge noen nummer tre ...

– Haha! Skal du bli vårt første intervjuobjekt som ikke klarer å finne tre artister som har vært viktige?– Jeg kommer ikke på noe. Jeg får sende deg en tekstmelding etter hvert, hehe.

[På dette tidspunktet begynner Per å snakke om sin nye kassett-duplikator, og samtalen sklir totalt ut, før undertegnedes opptak stopper.]

PS. Per Martinsen har releasefest for sin nye Mental Overdrive-plate på Small Projects i Grønnegata klokken 19.00 lørdag.